På død og liv

Julen 2010 bragte med seg et trist budskap: min franske "far", Patrice, døde julaften.

Han ble bare 64 år. Det er jo for tidlig å dø. Samtidig var Patrice heldig. Rundt seg hadde han kone, tre barn og to barnebarn som han elsket og hadde tid til. De var hans liv - i tillegg til det gamle huset, drivhuset, den innvendige gårdsplassen og hagen som han hele tiden flikket på.
Jeg husker ham som en mørkhåret Asterix som røkte illeluktende sigaretter på do og gledet seg over små fremskritt i huset mens han drakk lyst øl.
Mannen hadde temperement - og et hjerte av gull. Mine barn forsyner seg ikke av drueklasen, men brekker høflig av en gren - takket være irettesettelsen fra nettopp Patrice i 1984.
Nå er han borte for sine aller nærmeste. Selv bloggen som han etablerte for stormamilien blir inntil videre et tomt skall uten hans faste og kjærlige hånd. Men for meg lever han videre: en stor mann i et lite liv. For livet er smått i forhold til døden som varer så lenge noen husker.
Jeg husker godt min farmor og bestemor. Jeg bærer med meg mine bestefedre som jeg aldri har møtt. Jeg lever med Frodes fetter Hugo og faren til Turid, med Carls mor Sidsel og svigerbestemor Tutti.
Bare i døden lever vi evig. Den er et mysterium. Det ene øyeblikket er du her, det neste er du ikke lenger. Mourir, c´est facile - å dø er enkelt, skrev Fluxus.kunstneren Ben
"oh, Happy Days" kalte Samuel Beckett sitt stykke som handler om å leve inntil døden. Så lenge man kan rå over sin egen død, kan man leve. Men når det ikke lenger er du som bestemmer - hva da?
I vårt samfunn er vi redde for å bli en byrde. Tanken på døden eller dødshjelp kommer nærmere i kriser. Jeg har tenkt at jeg burde dø. Jeg er ikke redd for å dø, ikke lenger redd for å fly. Slaget har lært meg å slippe taket, lukke øynene,
- We all deserve to die, synger Sweeney Todd.
Jeg velger å se døden som en måte for å unnslippe smerte. Å velge døden for seg selv er å velge en lett utvei. Det er vanskeligere å stå i livet. Å leve videre krever stort mot. Det vet alle som har mistet noen. Det er da det leves.

Januar 2011