Et jubileum

I dag er det to år siden vi kjøpte grill. Den står fortsatt.

Jeg også står. Såvidt. Det er og var en vanlig dag i juni. Alle gleder seg til ferie. Det var rekordvarmt i Norge - og nitrist i New Jersey. Jeg hadde fått slag.
Heldigvis skjønte jeg ikke så mye av det. Fra liggende stilling på Cys kjøkkengulv begynte et helt annet liv. Jeg døde denne dagen - og vet ennå ikke om jeg er gjenoppståttt.
Det vil si: essensen av meg er der. Det har kommet til noen nye dimensjoner, men jeg tror sorgen fortsatt er der selv om jeg av all makt forsøker å dytte den vekk i gamle sysler. Noe må jeg antagelig gi slipp på, men hva vet jeg ennå ikke.
Jeg tenker at alle kriser i livet har et element av dette; enten det er et tillitsbrudd, en død, en skilsmisse, en karriere som gikk i feil retninng, en sykdom, et funksjonstap eller hva vet jeg.
Jeg tenker på reaksjonen til en venninnes venninne: Hennes søster hadde også vært gjennom et slag og hun hadde åpenbart mistet mer enn meg for denne kvinnen synes jeg var heldig. Ja, det skal mye til for å ha det verst. Men er det noe mine kriser har lært meg, er det at smerte er relativt. Du kan gå gjennom det du vil kalle et helvete - og det er like fullt en vanlig torsdag for alle andre.
Som en psykolog sa til meg: du har ikke kreft, du skal ikke dø, du skal ikke skilles og du har hatt en fin oppvekst.
Ja. Men fratar det meg retten til å ha det vondt? Være innadvendt og selvopptatt - ihvertfall i en periode til jeg gjenvinner likevekten?
En venninne påpekte at kvinner var en sjeldenhet i arbeidslivet for et par generasjoner siden. Ettersom Norges behov for arbeidskraft øker, vil også vi med funksjonstap finne veien til arbeidsmarkedet. Hvordan det vil ta imot oss gjenstår å se - også hva alternativet vil være, om det vil være. Som min venninne sa:
- Å få inn en person i rullestol har ihvertfall stoppet sytingen over bagateller hos andre. Jeg tror det er mye "lidelse" hos friske folk er overflødig.
Min erfaring er at det er utrolig toleranse for andres smerte. Man kan nesten lese "ta deg sammen" i andres blikk.
Inntil videre holder jeg en knapp på å gjenvinne hverdagen. Jeg gleder meg til 23. juni blir en vanlig dag. Det er den for de aller fleste.

23. juni 2011