Mestring

Følelsen av å få ting til og være noen er viktig - for alle.

Har du noen gang funnet deg i en situasjon der alt er feil uten at du helt vet hvorfor? Jeg har. Alle har.
Det gikk opp for meg nylig hvor viktig denne følelsen av mestring er, både for hver og en generelt og ikke minst når du er nede for telling. Det er så lett å gjøre seg liten og betydningsløs, Og ikke minst er det noen sammenhenger som fremkaller denne følelsen mer enn andre.
Jeg var i et selskap med mennesker jeg kjenner godt og ble nesten overmannet av tristhet over livet - mitt liv. Jo lenger kvelden skred frem, jo tristere og mer usikker ble jeg. Det var ikke noens skyld, bortsett fra kanskje min egen. Jeg skulle ganske enkelt gått hjem, innsett at dette ble feil istedet for å insistere på å gjøre ting slik jeg gjorde før.
En venninne fortalte hvor varierende hun spiller golf, avhengig av hvem hun spiller med. Og hun er ikke syk engang.
Unger, innbiller jeg meg, forstår intuitivt hvem og hva som er bra for dem. Denne evnen går ikke tapt, men sløves med årene. Det gjelder å beholde troen på at vi kan vite.
Noen bringer frem det beste i en. Jeg tror det er nøkkelen til gode ekteskap, til gode forhold i det hele tatt enten det er familie, venner eller kolleger.
For å bli frisk - eller glad - trenger du å tro. Tro på at du blir frisk. Tro at du har noe å komme med. Tro at du er noen.
- Hvordan går det den høyre armen, spurte en klok fyr jeg er så heldig å kjenne da faren hans brakk venstre kraveben og venstre arm var ute av spill.
Sannheten er at vi er mer enn våre begrensninger. Vi er uendelig mer på grunn av begrensningene. Vi vet noe om å kjempe. Jeg vil nesten si det så sterkt de bringer frem essensen i oss.
Det er så lett å gjøre seg liten, og nettopp evnen til å bagatellisere dette skiller den gode og dårlige hjelper. De gode tror. De deler din visjon om et friskere liv. Jeg har valgt med omhu. Derfor setter jeg alt inn på ham jeg trener med, min kiropraktor, mine synsterapeuter, min familie og yoga. Jeg forventer ikke mirakler, men kan ikke helt slutte å tro på dem - og hardt arbeid. Det koster flesk, men jeg tror jeg er villig til hva som helst for å bli frisk.
Samtidig har der gått opp for meg at det er utrolig effektivt å si til seg selv at jeg er god, iderik, entusiastisk og disiplinert. Jeg har verdi, insisterer jeg til jeg tror det selv og innser hvor heldig jeg er som har mennesker rundt meg som sier det samme.
For livet kverner på. I morgen har jeg vært syk i to år. Det er jo et stykke tid. Absurd egentlig. Jeg har venner som er lykkelig uvitende, venner som selv har opplevd smerte, venner som er ute en vinterdag, venner som er døde. Jeg kan ikke annet enn å tro på og finne mestring mens vi venter.

Juni 2011