Likemann

En liten kommentar var nok.

- Jeg pleide også å være skeiv i trynet.
Hun sa det som det skulle vøre den naturligste ting i verden. Jeg var på Hjelpemiddelsentralen, hadde skjent meg inn en dør, opp en trapp og inn på et kontor. IA hadde kjørt meg - og både hun og denne fremmede hadde båret inn tungt utstyr uten å kny.
Jeg satt i en kontorstol ved siden av hennes pult. Glemt var alle andre ting.
- Kan du se det?
Egentlig kunne jeg ikke det, men av en eller annen grunn sa jeg ja og gransket ansiktet hennes nøyere.
- Det er akupunktur, la hun til og ga meg sttraks nummeret til akupunktøren i Sandvika og til sin fastlege som viste seg å være en barndomsvenn av meg.
Dagen ble en annen, både fordi jeg hadde fått gjort noe som jeg vet er av betydning, men også fordi hun så meg. Det er fortsatt ting jeg føler at jeg går glipp av. Jeg makter ikke å være like mye tilstede. Det er akkurat som om jeg må konse på noen få om gangen.
Med alkohol blir det enda verre. Da får jeg verken gjort noe eller fokusert på noen. Dessuten sover jeg dårlig fordi jeg blir liggende å tenke på hva jeg har gått glipp av. Det er ikke oppskrift påen en god natts søvn. Det gir rom for tvil og fortvilelse. Jeg tenker på alt som er mistet og som kanskje - eller kanskje ikke - kommer tilbake igjen. Og da er jeg på vei inn i en nedadgående spiral som bare jeg kan stoppe.
Jeg kan stoppe den. Jeg kan velge å se meg selv som frisk eller syk. Der er enda ett friskhetstegn. Det er da jeg ser at det finnes en nødutgang. Tanken virker. Det er flaks. Den og det faktum at det finnes likemenn som gir status helt uten å vite det engang, gjør hele forskjellen.

Juni 2011