Hva annet er forklaringen på at vi shopper som aldri før - gjerne i europeiske storbyer, drar på spa, leier inn profesjonell hjelp for å fikse hus og hage, unnskylder barn som skriker, medisinerer barn som ikke passer, kvitter oss med høner som ikke verper, trener og sulter kropper som vi synes er for tjukke, kort sagt gjør alt for å få terrenget til å passe kartet.
Jeg er ikke et hår bedre. Prøver å få musklene i ansiktet til å virke, øyet til å lukke seg, balanse og koordinasjon til å falle på plass, hodet til ikke å føle risling, bli den jeg var. Men terrenget er slik terrenget er.
Etterhvert innser jeg at det antagelig bare er en drøm. Det er som å forfølge et bevegelig mål. Noe må jeg leve videre med.
Det har vært en sorg. Antagelig er det det fortsatt. Men jeg lever med den og har sluttet å gråte - og faktisk er det også en berikelse. Det gjør meg smertelig klar over egen mangel på perfeksjon. Ikke bare går og gjør jeg sakte. Jeg ser litt rar ut. Men det viktigste er på plass og jeg er tross alt fortsatt blant oss.
"Skeivskank" er mitt nye økenavn i deler av familien. Det er fritt etter Hermine Grangs surfjesede katt. Om han beveger seg pussig, vet jeg ikke, men katta er smart og gjennomskuer forkledte rotter. Så jeg tar det som en kompliment.
Men drømmen er viktig. Ingen har blitt friske av medisinsk realisme. Visjonen om et godt liv er avgjørende for meg og for alle i min nærhet mens vi venter på at den nye virkeligheten inntreffer.
Livskriser forenkler virkeligheten. De forenkler livet. Det er mye som ikke blir så viktig, ja, nesten litt kjedelig. Perfeksjon og shopping for eksempel. Det hjelper ikke på noe. Derfor klipper jeg neglene korte, gleder meg over en stein som kommer til syne og gir helt andre siktlinjer og overser møkk i krokene og skvalderkål i bedene som ligger i enden av vår lille hage. Det er viktigere ting å ta seg av: å gå for eksempel.
Juni 2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane