«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

fredag 24. juni 2011

Avslutnings vis

Den ene avslutter barneskolen. Den andre ungdomsskolen. Uten nostalgi.

Nostalgien tror jeg er mer utbredt hos de voksne. Egentlig er det jo litt rart. Det er jo ungene som har tilbragt mest tid sammen. Vi voksne tenker bakover, på det som har vært og hvordan livet vil bli på bakgrunn av det. Ungene tenker fremover - i beste fall, men lever her og nå.
Kanskje det er derfor vi alle husker inntrykkene, bøkene og musikken fra ungdomsårene så sterkt. Kanskje det er derfor vi som voksne lar oss skremme av eller bagatelliserer sterke følelsesutbrudd. Vi er fokusert på forutsigbarhet og kontroll.
Kanskje er det det tidligere NRK-medarbeider Åshild Ulstrup mener når hun snakker om livsmot, om gamle menneskers evne til å se at livet går i faser og at ingenting varer evig - selv ikke smerte.
Jeg tenker at mine jenters evne til å avslutte henholdsvis barne- og ungomsskole med relativt lett hjerte, fokusert på det som kommer, er ganske klokt. De vet at de sier farvel til masse fint, men er like fullt optimistiske med tanke på hva som kommer.
Det er vi foreldre som plutselig innser at masse av det vi har satt pris på, er slutt. Det blir kanskje ikke noen kanotur neste år. Da er vi opptatt med å gjøre andre ting. Den kontakten vi har opparbeidet gjennom foreldremøter og arrangementer opphører. Nå må vi selv ta initiativ - og det er det ingen som har tid til. Selv ikke når ungene flytter ut, vil tiden strekke til.
Jeg kjenner på endring, og det skremmer vannet av meg. For noen uker siden så jeg dokumentaren "Man on a Wire". En av hjelperne gråt ved tanken på det som hadde vært - og kanskje hvordan Phillipe Petits stunt endret livene til mange mennesker som var involvert. Det gjorde sterkt inntrykk å høre Petits kjæreste gjennom mange år fortelle hvordan stuntet forandret ham - og hvordan kjærligheten tok slutt. Ganske enkelt og nøkternt fra en eldre dame med smil om munnen.
For unge er endring noe selvsagt. Jeg tror mange voksne tviholder på sin virkelighet. Det krever mot og krefter å rykke tilbake til start. Og kanskje en porsjon naivitet for å lykkes.

Juni 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane