Stresstestet

Iblant føler jeg meg som en gammel lenestol. Jeg blir sittet på igjen og igjen.

For mitt indre ser jeg en av de stresstest-robotene fra IKEA. Til slutt tyter stoppen. Man stiller den i et hjørne og kaster over en pels for å gi den et anstrøk av shabby chic.
Det er selvfølgelig bare juks. Aldri har den skeive stolen vært bedre å sitte i, til tross for rødvinsflekker og levd liv. Den er full av overraskelser og musebæsj - og kan bli som ny med kjærlig omsorg og tid eller penger. Trekket behøver ikke være dyrt engang, bare slitesterkt.
Utfordringen er selvsagt stoppen. Den må være myk uten å gi etter, fast uten å være hard. Vi kan leve uten knappeøyne - kanskje det til og med er bedre å være enøyd.
En sånn gammel lenestol er grundig stresstestet. Den tåler nesten alt, sol og regn, store og små, men brann?
Jeg brenner, Det begynte som en murrring i venstre arm når jeg syklet i sommer. For to uker siden våknet jeg av at venstre side stod i brann - ansiktet inkludert, Jeg vet ikke om det er et godt eller dårlig tegn, og har spurt alle som kan tenkes ha peiling. Noe entydig svar finnes ikke - derfor velger jeg å tolke det positivt.
Det likner den følelsen man har når beinet har sovet, en slags intens kribling og nesten overfølsomhet. Som brenning nesten.
Jeg krysser fingrene for røykskade. Det vil si at alt nesten skal bli som før. Kanskje med en større dose takknemlighet og toleranse for flekker.
Jeg stresstestes stadig. I helgen var vi i bryllup på Inderøy. Fint! Både å være vitne til kjærlighet, se brudepar og gamle kolleger - og å vise frem sitt nye jeg. Det er forbundet med en viss sjenanse - ennå. Og dessverre noen tårer over et gammelt rødvinsflekket og raskt jeg. Når tårene først er der, flyter de lett og gir uvegerlig en synkende følelse som sitter i en stund.
Før eller senere blir man fortrolig med sitt nye jeg, og det er slett ikke sikkert at det er så ulikt det gamle. Jeg kjenner en stadig større del av meg selv igjen, nesten som å bli overhalt litt etter litt.
Fremdeles er det noe gammel stopp og litt muselort som skal ut. Men for hver stresstest glir det litt lettere. Det er som en sakte forsoning av at livet blir det det blir. Du kan stritte imot, men da havner du i et hjørne. Det er ikke noe blivende sted.

August 2011