Bølgen

Menneskelivet er som en bølge. En bevegelse. En prosess.

Vi fødes alle i en krusning, bygger oss opp, slår mot strand eller stein, og trekker oss tilbake til det store havet. Alle faser har sitt og er nødvendig for den neste.
Jeg er midt i, kan ikke stoppe, kan ikke skifte retning, kan ikke bestemme, bare suges med. Spørsmålet er hvor man er. For min del vet jeg ikke alltid. Jeg gikk på et undervannsskjær. Nå må jeg samle kreftene og styre mot stranden der jeg kan flate ut og vaske dovent ut i evigheten.
Men der er jeg ikke - ennå. Jeg er ikke ferdig til å vaske dovent ut noen steder. Inni meg har jeg masse, jeg har bare ikke forsonet meg med hvordan jeg skal få det ut. Undervannsskjæret har pulverisert meg. Jeg klarer ikke å se meg, klarer ikke å samle kreftene. De kommer ut som energiutladninger som etterlater meg og de rundt tomme. Vondt og nødvendig for å kommme videre.
Mot en ny meg. Et jeg som inneholder essensen av meg, men på en ny måte.
- Det må da finnes en snarvei? sa en venninne som også står foran et skjær.
Det har jeg også tenkt, og kjørt hodet under vann. Så må jeg opp for å puste. Sakte. Inn. Ut. Inn. Ut. Til jeg tror jeg har kontroll. Det hender at jeg tenker at det er pusten som har kontroll over meg. Som en Tornerose-søvn som jeg er i ferd med å riste av meg. Som en søvngjenger våkner jeg til virkeligheten. Jeg har hørt noen si at man aldri skal vekke noen som går i søvne, men lede dem tilbake til sengen og la dem våkne i trygge omgivelser for at sjokket ikke skal bli for stort. Riktignok har jeg ikke sovet i 100 år, men sjokket og smerten over å våkne delvis er på grensen av hva jeg tåler. Det eneste jeg vet er at jeg må videre. Erkjennelsen kommer som trappetrinn - og trappen - ingen vet hvor den ender.
Det fantastiske ved mennesket er at vi tåler det utroligste. Selv død overlever vi. Etterhvert som livet skrider frem lærer vi. Det er dyrkjøpt erfaring, men noe valg finnes ikke. Noen klarer å være rause selv når livet er på det mest nådeløse. De beundrer jeg - kanskje fordi jeg vet litt om hva det koster å vise frem sin smerte over at man ikke er slik man var.
En gammel dame jeg kjenner sier kyllinger når hun mener kattunger. En mann jeg studerte sammen med lot seg bære til en jubileusfest. Min egen farmor fant seg i å bli drasset med på hamburgerbar mens hun var lam i halve kroppen.
Det er en gave til oss som står rundt å se livet utspille seg. Jeg vet ikke om det lar seg begripe at menneskelivet er så mangfoldig. Noen vet det uten å vite det. De fleste aner det ikke - meg selv inkludert - før mange år senere. For sent til å takke for innsikt som hjelper oss til å takle egne utfordringer når den tid kommer. Å være vitne til en bølge som er i ferd med å miste sin kraft krever mot og menneskelighet. Det er ikke alle forunt. Det er derfor vi holder fast ved håpet.