Til bevissthet

Tiden er inne for det amerikanske militærforskere kaller OODA-loopen: "Observe. Orient. Decide. Act."
Sykdom er ikke en statisk tilstand. Vi som lever med sykdom og skader driver en kontinuerlig observasjon, forsøker å formidle og legger ofte vårt videre liv i ekspertenes hender.
De kan sikkert mye, men ingen kjenner vår tilstand bedre enn oss. Og vi endrer oss kontinuerlig så det er ikke alltid vi er oppdatert heller. Det er derfor vi trenger andres blikk, observasjoner og bifall. Ikke rart vi fremstår som selvopptatte!
Jeg går med små små skritt. Men nå tror jeg nervene mine er ferd med å finne hverandre. Synet og balansen begynner å samarbeide. Etter en yoga-sesssion på mandag skjønte jeg at selvtilliten sitter i beina. Motet vender tilbake.
Jeg er i ferd med å passere Observe/Orient. Tiden er overmoden for Decide. Nå gjelder Act.
Akkurat hva jeg må gjøre er ennå litt uklart for meg. Siden høyre hånd for tiden er satt ute av spill, må jeg bruke den skjelvne venstrehånda. Jeg griser og søler, men det er det verdt. Sakte, sakte kryper det inn en ny bevissthet, og maurene har flyttet fra overarmen til midt på underarmen.
I dag skulle jeg lage suksessterte (sic). Jeg begynte halv ni med å ta trappen ned til kjellerboden. Der ventet også to tørre vasker. To runder måtte til for å hente kjøkkenmaskin, melis og full kurv med klær. Så skulle jeg skille fire egg. Seks egg senere var jeg i mål. To egg gikk i vasken og jeg fant ut at det er lettere å skille med hånden samtidig som jeg måtte huske å rette meg opp og stå på begge bein.
Klokken ti var kaka i ovnen (håndtaket datt selvsagt av på den ene siden), og jeg tok meg en hvil på teppet ved kjøkkenbenken.
HA!
Det kan synes som en bagatell, men alt dette (!) gjorde jeg med godt humør og en følelse av stolthet. Slumsing er en selvfølge. At det ble for mye mandler og melis og for lite eggehvite - pytt!
Det eneste jeg gjør lett er å skrive. Da sitter jeg helt stille og holder kjeft. Et desidert fremskritt, vil noen si.