En bagatell

Forrige søndag trodde jeg at jeg kunne gå. Jeg var helt sikker faktisk. På vei til bilen tok jeg stokken i begge hender.

Gangsynet sviktet - omtrent slik jeg tenker at gangsynet svikter hos mange i arbeidslivet. Vi står foran en stor omveltning og det er ikke bare en som stikkker hodet i sanden.
- Jeg tror ikke dette er noe dårlig tidspunkt for slag, sa en venninne som arbeidet med HR for tre år siden da jeg gikk ned i knestående.
Det er rart ikke å være en del av de som sykler hjemmefra klokken åtte om morgenen og er hjemme igjen rundt fem.
- Har du begynt å jobbe igjen? spør folk.
- Nei, sier jeg og trenger sjelden å utdype.
- Du vet selv når du er klar, sier moren min.
- Fast jobb kan du nok glemme, avfeier mannen min.
Nå ville ikke jeg ønske slag på min verste fiende, men jeg ser at jeg lærer et og annet, f.eks. å leve nøkternt og ikke å ta noe som en selvfølge. Jeg har verken ønske om eller mulighet for fast ansettelse akkurat nå. Jeg må spille opp til mine styrker og personlighet. Og jeg må hele tiden jobbe med min bevissthet og evne til å endre meg.
Dette vil være nøkkelen til det nye arbeidslivet. Antakelig vil denne endringen ta tid, men plutselig er den her og da bør vi ha rukket å forberede oss. Vi må navigere på egen kjøl og nåde den som ikke gjør det de elsker, for jobben vil ta alt overskudd.
Pussig egentlig. Jeg har bakgrunn fra dagspresse og forlag. Beggge bransjer skal gjennom store omveltninger. Informasjon som nå ligger gratis på internett, kunne de før ta seg betalt for. Nå konkurrerer de med Twitter, Facebook, all verdens nettsteder og med hverandre. Det er en kakofoni uten sidestykke. Nå bruker vi ifølge Google to dager på å produsere like mye informasjon som hele menneskeheten lagde samlet frem til 2003.
God informasjon handler om timing, relevans, mengde og overraskelsesmoment. Du gidder ikke å lese hvis du ikke oppfatter det som viktig, for langt eller gammelt nytt. Derfor blir avsender viktig. Det er denne som avgjør tema, tidspunkt og vinkling. Erfaring er kanskje ikke det avgjørende, men dømmekraft er.
- Jeg blir så lei av folk som skal finne opp kruttet hver gang, sa min journalistkollega Jens Henrik på sin 60-års dag. Før han smilte og la til at uten ungdommelig entusiasme ville verden stå helt stille.
I den grad vi kan, må vi møte det nye arbeidslivet med entusiasme og ønske om å finne opp kruttet på nytt. Selv om det gjør vondt og man risikerer å feile.
Jeg endte min ferd med ødelagt leddbånd i tommelen.
- En bagatell, ifølge min trener.
Ja, en bagatell, gikk det opp for meg etterhvert. Seks uker i gips er kjedelig, men nødvendig, og det verste som kan skje er en stiv tommel. De gode nyhetene er at ingenting brakk og at jeg tok meg for. Og så fort jeg er kvitt redselen for å gå på trynet, er jeg klar igjen. Og igjen. Og igjen.