Hæ?

Det er lov til å si hæ eller hva eller ka.

Ikke bare åpner jeg taler med disse bevingede ord. Det gjelder telefonsamtaler i særdeleshet, men samtaler generelt. Små vitttigheter stoppes på tungen. Jeg blir tausere og tar sats når noe må sies. Det gjør meg mer tilbakeholden i forhold til fremmede og litt mer sjenert.
Det hender at jeg føler meg fanget inni meg selv. Da tenker jeg på folk med multippel sklerose og cerebral parese og hvordan de må ha det. Hva snøvlete tale gjør med kommunikasjonsviljen. Jeg tenker på forfatteren Finn Carling som hadde CP og Axel Jensen som levde slutten av livet med muskelsvinn (amyotrofisk lateral sklerose - ALS). De meddelte seg like forbanna.
Min manglende diksjon og dårlige artikulasjon er kanskje midlertidig - ihvertfall ser jeg rynkene mine bevege seg mot høyre og jeg konstaterer at artikulasjonen endrer seg med tid på døgnet. Jeg må passe på å ha nok pust,og særlig skjerpe meg på f og p. Om dette i sin tur gjør at jeg snakker saktere og mer tydelig - hurra!
Om endringen blir permanent ser jeg konturene av en personlighetsforvandlibg. Mitt snakksalige jeg blir borte, men hva kommer istedet?
Jeg kan ikke tenke meg at behvovet for å kommunisere blir mindre. Kanskje er det som en luftboble under linoleumen - det dukker bare opp andre steder. Allerede nå kan jeg se hvordan det påvirker skrivingen og samtalene med andre. Der jeg før ville småsnakket høyt, egentlig uten at noen lyttet, tenker jeg - før det materialiserer seg som noe skrevet etter et par dager. Jeg er ikke mindre nysgjerrig, bare tydeligere i mine reaksjoner fordi jeg tvinges til refleksjon. Det er jo bare en fordel.