Jeg er her

Så farget vi er av våre erfaringer - og så fanget vi er av dem.

Jeg kjenner en jente som ikke kan huske annet enn at foreldrene er skilt. Hun snakker om en kommende eks-mann med verdens største selvfølge. Som om et livslangt ekteskap er ikke alternativ.
Jeg har homofile venner som venter på at det skal gå et lys opp for oss andre som i vår uforstand har valgt å leve heterofilt.
Jeg vet om folk som har levd uten store omveltninger i livet - og som tror at det vil fortsette slik.
Selvsagt er mitt perspektiv farget av mine erfaringer av at livet ikke blir slik jeg hadde tenkt. Jeg tenker ofte på samtalen med en gammel venn over et glass øl på Amsterdam da jeg i en alder av 28 år syntes at livet var litt kjedelig. Siden da har det ikke vært grenser for spenning.
Selv måtte jeg bli over 30 år før jeg skjønte at livet er urettferdig. Og jeg måtte bli over 40 før jeg forstod at livet bare kverner videre for alle andre selv om du går gjennom din, til da, største katastrofe. Det som kan synes hjerteløst, er bare et utslag av at folk lever livene sine. En sorg er en sorg - uansett hvor objektivt stor eller liten den er.
Da jeg lå på Sunnaas sykehus høsten 2009 og prøvde å sette sammen meg selv, fikk jeg en sms: "Her i Italia er det sommer. Vannet er fortsatt 25 grader. Og vi spiser deilig mat..." eller noe sånt.
Først ble jeg vantro. Gikk det an å sende en slik sms til meg? Så ble jeg irritert og svarte spisst at det gikk mot høst på Sunnaas. Maten var heller ikke noe å skryte av...
I ettertid setter jeg pris på realitetsorienteringen. Kanskje ikke gjort med nennsom hånd, men like fullt et uttrykk for en omtanke. Livet går videre på alle kanter, selv for dine nærmeste. Det kan føles urettferdig der og da, men det er også slik at denne erfaringen er verdifull. Du kan kanskje ikke kaptalisere på den, men den gir et vidsyn, en toleranse og et nytt syn på livet.
Jeg tenker at jeg må vokte meg for å se andres liv gjennom egne erfaringer. Det er lett å se andre utenfra og avgjøre hva som er rett og galt, hva du må akseptere og hva du ikke må finne deg i. Svarene er ulike for alle. En venn av meg sa forleden om en arbeidssituasjon som jeg fant uholdbar:
- Hvorfor tok du ikke opp kampen?
Det falt meg ikke inn, rett og slett. Jeg trodde overmakten var for stor. Kanskje den ikke var det. Kanskje testen var å stå i det, holde på sine valg. Forstå at det umulige er mulig.
Det er parallelt å tro at vi kan lære andre eller våre etterkommere noe av våre erfaringer. De må oppleve selv, lære selv, kjenne det på kropppen; noen tidlig, andre sent. Det viktigste vi kan lære noen er at de må stole på seg selv - og la ting gå. Ikke la seg fange av erfaringen, men skape sin egen virkelighet.
Det kan holde hardt å legge skade og erfaringer til side, både for den det gjelder og for de som står rundt. Jeg blir like glad hver gang noen får øye på meg - og ikke lar seg forlede av et skeivt ansikt eller ustø gange. Jeg er her.