Denne uken har jeg fått nok en påminnelse om at det ikke finnes snarveier.
Jevnt og trutt og tappert er tingen. Det burde jeg visst før jeg dro med IA til Ikea. Det beste med henne er at hun lar meg løpe linen ut og hjelper meg slik at jeg tror jeg gjør ting selv.
Da vi kom til sengeavdelingen måtte jeg sette meg - til tross for at vi begynte besøket med lunsj og jeg holdt balansen takket være en bredbent handlevogn. Jeg hadde glemt hvor travel Ikea kunne være med småunger og mødre og håndverkere og eldre par som går vidøyd omkring blant allle tingene og drømmen om et lykkelig liv. Det hadde de hatt denne dagen da kake og kaffe var et høydepunkt etter at matpakken var spist og papiret krøllet sammen.
- Norge har glemt nøysomheten, sa jeg da jeg bladde gjennom D2, Dagens Næringlivs fredagsbilag, noen dager senere. Synet av dette uforstyrrelige ekteparet som garantert ikke kjøpte noe, har forfulgt meg siden.
Jeg har lært meg å elske nøysomheten. Ikeas katalog blir legemliggjøringen av underholdning og shopping. Den holder liv i drømmen om vellykkethet til tross for at ingen av møblene passer i et vanlig hjem. Gad vite hvor mange ganger jeg har løpt rundt i varehuset og kjøpt ting jeg ikke trengte. For all del, det gjorde jeg denne dagen også, ikke løpe rundt men sitte og gå gjennom selvbetjeninngskassen med varer jeg ikke trengte.
Men der sto han: mannen som var verdt hele besøket.
- Du har hatt slag, ser jeg, sa han og smilte med hele seg. - Tren og tren, så går det over.
Begeistringen hans var smittsom - og sann. Han gledet seg genuint.
Ja, det er to skritt frem og ett tilbake. Ikea var to frem. Det er tre år siden sist. Resten av uken føltes mer som ett tilbake. Men jeg lever lenge på det ene skrittet frem. Nummer to er innen rekkevidde. Og slik bare fortsetter det.
I 2009 fikk jeg slag. Å gå fra Ane 1.0 til Ane 2.0 har tatt 15 år og mye prøving og feiling. Det har gitt nye erfaringer og perspektiver.
«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»
fredag 31. august 2012
onsdag 22. august 2012
Tilværelens letthet
Ny høst er alltid fylt av forventning. Denne høsten med en letthet jeg hadde glemt.
Fra å være en rigid stålfjær med jernvilje har jeg blitt mykt ettertenksom og ikke fullt så skråsikker. Jeg faller ikke som en stokk, men har endelig lært å sige sammen. Slappe av.
Jentene har hatt første skoledag uten dramatikk. Det er strieskjorte og havrelefse - og jeg trenger ikke å ha en finger med i alt. De klarer seg fint (ja, nesten bedre) uten innblanding fra meg. Men å SE dem er fremdeles min oppgave. Heldigvis.
Livet har vært uendelig nærsynt. Som barn lever du tett med dine umiddelbare behov. Som ungdom er du fortsatt fylt av deg selv. Med tiden lærer du å lese andre. Du er fortsatt den samme brikken - men puslespillet rundt deg blir større og større.
Når store endringer skjer i livet, stopper alt opp eller går tilbake, tror jeg. Tenk bare hva en skilsmisse gjør med perspektivet til en som ikke gjør det frivillig. Fornuftige mennesker gjør en større endring om gangen. Hvis du kommer over kneika, øker innsikten. Godt voksne folk jeg kjenner har en ro og tålmodighet jeg nesten blir misunnelig på, og jeg kjenner at noe av den siger innpå meg. Jeg ser mer og mer av puslespillet, av de som gikk foran og de som kommer etter.
Fascinasjonen for historie kommer med alder, nesten som mennesker ser etter mønstre i sitt eget liv. Jeg tror ikke alltid det er bevisst, interessen bare ligger der og venter på de som blir gamle nok.
- Begravelser er interessante, sier min mor. - Da har du fasitsvaret.
Fasitsvaret. Det får du ikke på eget liv. Du bare lever og så er det slutt.
I går fikk jeg spørsmål om jeg kommer til å gi ut flere bøker, om jeg fortsatt tror at jeg blir frisk.
Jeg svarte som sant er, at jeg ikke vet, at ingen vet, at jeg skriver, at det kan bli en bok eller kanskje ikke, men at svarene vil gi seg i marsjen.
- Har du alltid vært åpen? lød et annet spørsmål.
Tja. Jeg tror ikke at jeg er spesielt åpen, men jeg tror på å dele erfaring. Det har jeg alltid gjort. Sannhet er et flyktig fenomen. Det som er sant det ene øyeblikket er ikke nødvendivis sant det neste. Mer enn noensinne ser jeg livet som en flytende prosess. Jeg, ingen, kan bli hva vi har vært. Alle erfaringer farger oss. Spørsmålet er mer hva som er neste trekk.
Jeg synes at livet er lettere enn på lenge. I går stoppet jeg opp og tok telefonen på vei inn til butikken. Jeg klarte å snakke sakte og relativt forståelig, samtidig som jeg stod stille med stokk. I dag spiste jeg på kafe alene og gikk på do. Det føles som skritt i riktig retning.
Fra å være en rigid stålfjær med jernvilje har jeg blitt mykt ettertenksom og ikke fullt så skråsikker. Jeg faller ikke som en stokk, men har endelig lært å sige sammen. Slappe av.
Jentene har hatt første skoledag uten dramatikk. Det er strieskjorte og havrelefse - og jeg trenger ikke å ha en finger med i alt. De klarer seg fint (ja, nesten bedre) uten innblanding fra meg. Men å SE dem er fremdeles min oppgave. Heldigvis.
Livet har vært uendelig nærsynt. Som barn lever du tett med dine umiddelbare behov. Som ungdom er du fortsatt fylt av deg selv. Med tiden lærer du å lese andre. Du er fortsatt den samme brikken - men puslespillet rundt deg blir større og større.
Når store endringer skjer i livet, stopper alt opp eller går tilbake, tror jeg. Tenk bare hva en skilsmisse gjør med perspektivet til en som ikke gjør det frivillig. Fornuftige mennesker gjør en større endring om gangen. Hvis du kommer over kneika, øker innsikten. Godt voksne folk jeg kjenner har en ro og tålmodighet jeg nesten blir misunnelig på, og jeg kjenner at noe av den siger innpå meg. Jeg ser mer og mer av puslespillet, av de som gikk foran og de som kommer etter.
Fascinasjonen for historie kommer med alder, nesten som mennesker ser etter mønstre i sitt eget liv. Jeg tror ikke alltid det er bevisst, interessen bare ligger der og venter på de som blir gamle nok.
- Begravelser er interessante, sier min mor. - Da har du fasitsvaret.
Fasitsvaret. Det får du ikke på eget liv. Du bare lever og så er det slutt.
I går fikk jeg spørsmål om jeg kommer til å gi ut flere bøker, om jeg fortsatt tror at jeg blir frisk.
Jeg svarte som sant er, at jeg ikke vet, at ingen vet, at jeg skriver, at det kan bli en bok eller kanskje ikke, men at svarene vil gi seg i marsjen.
- Har du alltid vært åpen? lød et annet spørsmål.
Tja. Jeg tror ikke at jeg er spesielt åpen, men jeg tror på å dele erfaring. Det har jeg alltid gjort. Sannhet er et flyktig fenomen. Det som er sant det ene øyeblikket er ikke nødvendivis sant det neste. Mer enn noensinne ser jeg livet som en flytende prosess. Jeg, ingen, kan bli hva vi har vært. Alle erfaringer farger oss. Spørsmålet er mer hva som er neste trekk.
Jeg synes at livet er lettere enn på lenge. I går stoppet jeg opp og tok telefonen på vei inn til butikken. Jeg klarte å snakke sakte og relativt forståelig, samtidig som jeg stod stille med stokk. I dag spiste jeg på kafe alene og gikk på do. Det føles som skritt i riktig retning.
søndag 19. august 2012
Bæsjeknekken
Sykdom har tatt rotta på mye. Forfengeligheten lever i beste velgående.
Det var en tid da jeg ga blaffen i om ganglaget ga inntrykk av at jeg hadde bæsja i buksa. Så sa min elskede det magiske ord "bæsjeknekken". Da rettet jeg ryggen - og oppdaget at balansen også sitter der.
I ryggen altså.
Hvis jeg klarer å ha hele foten i bakken uten å krumme tærne, går det et signal videre til hoftene. Og dersom jeg klarer å hvile der og samtidig ha rygg, nakke og hode rett over, har jeg øyeblikk av balanse. Jeg tviler ikke på at noen har fortalt meg det før. Men jeg har ikke vært mottakelig.
Min akupunktør i Boston satte nåler i skalp og ansikt uten å nøle.
- Nålene slipper til dine egne helende krefter. I de tre årene som er gått siden slaget har kroppen funnet seg til rette med en ny - og skjev - balanse. Nå må du rette deg opp og gjenvinne din egen balanse. Den kommer, sa han selvsikkert.
Det var morgener jeg våknet til mitt eget ansikt, men det antok sin gamle skjevhet utover dagen. Bæsjeknekken kommer av seg selv. Så også stabbingen
- Stokken er kun et hjelpemiddel, sier W og tvinger meg i sirkel til venstre og høyre. Han viser meg hvordan jeg skal bli kjent med stokken og bruke den til trening.
- Gå sakte, ta små skritt og ikke len deg på stokken, befaler han og holder heisdøra.
At jeg begynner å bli bedre, kan jeg høre på tonen. Han er jo en snill fyr, men ikke dumsnill, og det er som han vet hvor langt jeg kan tynes.
Det tror jeg er vanskeligere for min ektefelle. C har definitivt evnen til å være morsom og usentimental. Samtidig er tre år med meg på knærne (bokstavelig talt) mer enn de fleste kan tåle. Han må lokke og lure, for min motstand er stor.
På den annen side er jeg ganske sikker på at jeg er over det grøvste. Jeg fikk en oppmuntrende melding fra en gammel venn. Hans søster hadde kommet i snakk med en dame ved et basseng i Spania. Hun hadde fått slag i en alder av 30 år. Det tok henne ti år å komme til hektene etter hjerneblødningen. Mitt tidsperspektiv utvider seg stadig.
Tenk så hardt arbeide - og for en erfaring å ha med seg. En bæsjeknekk blir for bagatell å regne. Det beste ved den er at jeg kan merke at den er der - og le. Jeg er ikke den første og ikke den siste til å få livet snudd på hodet. Men jeg er godt på vei til livet etterpå.
Det var en tid da jeg ga blaffen i om ganglaget ga inntrykk av at jeg hadde bæsja i buksa. Så sa min elskede det magiske ord "bæsjeknekken". Da rettet jeg ryggen - og oppdaget at balansen også sitter der.
I ryggen altså.
Hvis jeg klarer å ha hele foten i bakken uten å krumme tærne, går det et signal videre til hoftene. Og dersom jeg klarer å hvile der og samtidig ha rygg, nakke og hode rett over, har jeg øyeblikk av balanse. Jeg tviler ikke på at noen har fortalt meg det før. Men jeg har ikke vært mottakelig.
Min akupunktør i Boston satte nåler i skalp og ansikt uten å nøle.
- Nålene slipper til dine egne helende krefter. I de tre årene som er gått siden slaget har kroppen funnet seg til rette med en ny - og skjev - balanse. Nå må du rette deg opp og gjenvinne din egen balanse. Den kommer, sa han selvsikkert.
Det var morgener jeg våknet til mitt eget ansikt, men det antok sin gamle skjevhet utover dagen. Bæsjeknekken kommer av seg selv. Så også stabbingen
- Stokken er kun et hjelpemiddel, sier W og tvinger meg i sirkel til venstre og høyre. Han viser meg hvordan jeg skal bli kjent med stokken og bruke den til trening.
- Gå sakte, ta små skritt og ikke len deg på stokken, befaler han og holder heisdøra.
At jeg begynner å bli bedre, kan jeg høre på tonen. Han er jo en snill fyr, men ikke dumsnill, og det er som han vet hvor langt jeg kan tynes.
Det tror jeg er vanskeligere for min ektefelle. C har definitivt evnen til å være morsom og usentimental. Samtidig er tre år med meg på knærne (bokstavelig talt) mer enn de fleste kan tåle. Han må lokke og lure, for min motstand er stor.
På den annen side er jeg ganske sikker på at jeg er over det grøvste. Jeg fikk en oppmuntrende melding fra en gammel venn. Hans søster hadde kommet i snakk med en dame ved et basseng i Spania. Hun hadde fått slag i en alder av 30 år. Det tok henne ti år å komme til hektene etter hjerneblødningen. Mitt tidsperspektiv utvider seg stadig.
Tenk så hardt arbeide - og for en erfaring å ha med seg. En bæsjeknekk blir for bagatell å regne. Det beste ved den er at jeg kan merke at den er der - og le. Jeg er ikke den første og ikke den siste til å få livet snudd på hodet. Men jeg er godt på vei til livet etterpå.
onsdag 8. august 2012
Lykke
Kan et liv prisgitt andre være verdt å leve?
Ja.
Men samtidig kan jeg forstå at noen i sin fortvilelse velger å avslutte. Å velge døden er å ta kontroll over sitt eget liv når det synes umulig.
Jeg har vært inne på temaet før, kan huske en kommentar jeg skrev om en svensk fyr som valgte å reise til Sveits for å ta livet av seg. Han hadde blitt lam fra halsen og ned etter en trafikkulykke og var totalt prisgitt sine nærmeste og betalte hjelpere.
En tidligere kollega tok sitt eget liv etter slag nummer to. En amerikansk mann jeg leste om hadde blitt utstyrt med et våpen av en god venn. Og den skulle han bruke når tiden var inne. Og slik kunne jeg fortsette. Jeg skal ikke kokettere med at jeg var inne på tanken, men at det fysiske har en konsekvens for psyken og vice versa er jeg ikke i tvil om.
- Hvis jeg hadde kunnet bestemme da jeg fikk diagnosen multippel sklerose, hadde jeg vært død forlengst, sa den tidligere lederen av MS-foreningen til meg under et intervju i 1997.
Å ta ansvar for sin egen død er mer enn de fleste av oss orker.
I mitt liv har jeg møtt mennesker som har trosset helsemessig motgang og LEVD slik de aldri har levd før. De har gjort ting med større intensitet og vært mer åpne for hva livet byr på. I dag plukket jeg bønner i min fars drivhus. Deretter satt jeg meg på trappa for å skjære hode og hale av bønnene. Det gikk ikke fort, men fort nok for min nevø på to år som en etter en la bønnene i en bolle. Det ga meg en intens lykkefølelse og ham et litt større ordforråd, i tillegg til rikelig anledning til å røre litt i bollen.
Tull og tøys selvsagt, men like fullt en beskjeftigelse full av mening - ikke minst for mine foreldre som så meg le i underbuksa (langbukser i drivhus er ikke en god ide) og min søster som fikk noen uforstyrrede minutter. Men jeg spør meg om det er redselen for å ligge andre til last er årsaken til at noen velger døden.
I vårt priviligerte samfunn er det å gå ned for telling fysj. Ikke skal du trenge NAV og ikke skal du forårsake smerte for din familie og dine venner. Er du i jobb igjen, spør mange. Nei, må jeg si, og jeg vet sant og si ikke om jeg kommer dit. Det er det første gang jeg sier høyt. Men spør du meg hva jeg egentlig tror, vet jeg ikke hva jeg skal svare. Jeg kan jo ikke tro at jeg ikke skal gjenvinne balansen. Fordommen om at en må klare seg selv er kanskje mest seiglivet hos den det gjelder. Det letteste er å gi seg, men det er også det vondeste for andre. Å stå i det er noen ganger så smertefullt at det ikke er sant.
Jeg er heldig. Det er mange som har hjulpet meg over kneika, ikke minst mine nærmeste. Nå har jeg endelig kommet dit at jeg ser deres sorg og smerte. Den er minst like reell som min og også en del av bildet.
Jeg er ferdig med det grøvste og kan le igjen. Mitt skeive ansikt er ikke like fremmed og jeg kan se sammenhengen mellom utslitthet og gråt. Tiden har lært meg å beherske mitt nye liv.
Nå er det min tur til å hjelpe - på en annen måte enn før. Ikke ved å være rask, men ved å holde fakkelen høyt og vise min egen krokete sti. Det er det jeg kaller lykke.
Ja.
Men samtidig kan jeg forstå at noen i sin fortvilelse velger å avslutte. Å velge døden er å ta kontroll over sitt eget liv når det synes umulig.
Jeg har vært inne på temaet før, kan huske en kommentar jeg skrev om en svensk fyr som valgte å reise til Sveits for å ta livet av seg. Han hadde blitt lam fra halsen og ned etter en trafikkulykke og var totalt prisgitt sine nærmeste og betalte hjelpere.
En tidligere kollega tok sitt eget liv etter slag nummer to. En amerikansk mann jeg leste om hadde blitt utstyrt med et våpen av en god venn. Og den skulle han bruke når tiden var inne. Og slik kunne jeg fortsette. Jeg skal ikke kokettere med at jeg var inne på tanken, men at det fysiske har en konsekvens for psyken og vice versa er jeg ikke i tvil om.
- Hvis jeg hadde kunnet bestemme da jeg fikk diagnosen multippel sklerose, hadde jeg vært død forlengst, sa den tidligere lederen av MS-foreningen til meg under et intervju i 1997.
Å ta ansvar for sin egen død er mer enn de fleste av oss orker.
I mitt liv har jeg møtt mennesker som har trosset helsemessig motgang og LEVD slik de aldri har levd før. De har gjort ting med større intensitet og vært mer åpne for hva livet byr på. I dag plukket jeg bønner i min fars drivhus. Deretter satt jeg meg på trappa for å skjære hode og hale av bønnene. Det gikk ikke fort, men fort nok for min nevø på to år som en etter en la bønnene i en bolle. Det ga meg en intens lykkefølelse og ham et litt større ordforråd, i tillegg til rikelig anledning til å røre litt i bollen.
Tull og tøys selvsagt, men like fullt en beskjeftigelse full av mening - ikke minst for mine foreldre som så meg le i underbuksa (langbukser i drivhus er ikke en god ide) og min søster som fikk noen uforstyrrede minutter. Men jeg spør meg om det er redselen for å ligge andre til last er årsaken til at noen velger døden.
I vårt priviligerte samfunn er det å gå ned for telling fysj. Ikke skal du trenge NAV og ikke skal du forårsake smerte for din familie og dine venner. Er du i jobb igjen, spør mange. Nei, må jeg si, og jeg vet sant og si ikke om jeg kommer dit. Det er det første gang jeg sier høyt. Men spør du meg hva jeg egentlig tror, vet jeg ikke hva jeg skal svare. Jeg kan jo ikke tro at jeg ikke skal gjenvinne balansen. Fordommen om at en må klare seg selv er kanskje mest seiglivet hos den det gjelder. Det letteste er å gi seg, men det er også det vondeste for andre. Å stå i det er noen ganger så smertefullt at det ikke er sant.
Jeg er heldig. Det er mange som har hjulpet meg over kneika, ikke minst mine nærmeste. Nå har jeg endelig kommet dit at jeg ser deres sorg og smerte. Den er minst like reell som min og også en del av bildet.
Jeg er ferdig med det grøvste og kan le igjen. Mitt skeive ansikt er ikke like fremmed og jeg kan se sammenhengen mellom utslitthet og gråt. Tiden har lært meg å beherske mitt nye liv.
Nå er det min tur til å hjelpe - på en annen måte enn før. Ikke ved å være rask, men ved å holde fakkelen høyt og vise min egen krokete sti. Det er det jeg kaller lykke.
lørdag 28. juli 2012
Justeringer
Jeg har gitt opp egg med rennende plomme. Nå bestiller jeg omelett.
For en amerikansk frokost er alt lov, fra asketisk yoghurt naturell og sunn kornblanding til tjukke pannekaker som har sugd seg fulle av sirup, og blødende rødt kjøtt og fritert tilbehør. Etter å ha prøvd det meste har jeg havnet på western omelett. Den beste så langt har jeg fått hos Martha´s i Ellsworth, Maine: ikke hardstekt og med smeltet ost. Sammen med stekte poteter var det nok til både frokost og lunsj... Men best av alt: spist sakte og veloverveid sølte jeg ikke og ble god og mett.
- Good job, mom! sa servitøren med et anerkjennende smil mot min tomme tallerken som også hadde vært okkupert av to pannekaker.
Jeg smilte også - fordi jeg hadde tatt min tid og tatt lærdom. Deretter gikk jeg sakte ut i bilen uten et fnugg av dårlig samvittighet.
Jeg lærer. Vi lærer. Å leve i det, med det. Justere og justere.
Når vi hører Jan Grønli lese romanen til Herman Melville om kaptein Ahab (eller Akab som du kan lese i en nyere oversettelse) og hans jakt på den hvite hvalen Moby Dick, tenker jeg at den vansirede Ahab og jeg har felles trekk. Vi er begge merket av livet, splintret men ikke døde, men jeg deler ikke hans ønske om hevn. Samtidig kjenner jeg en beundring for hans evne til å innrette seg. Han har boret et hull til beinet som er erstattet av et spisst hvalbein og holder seg fast i en stålkant for ikke å gå overende når sjøen rundt seilskuta er på det villeste. Maken til trass!
Mine justeringer er ikke i nærheten av kaptein Ahabs. Jeg spiser omelett og ligger unna rennende egg. Jeg bestiller mat som kommer i biter, går korte avstander, sørger for at jeg i minst mulig grad er seint ute, legger meg ned, har god tid og sitter med rett rygg. Jeg har lært meg å huske hvor øyeloddet er og ikke minst går jeg aldri ut uten ekstra teip. Justeringene er ikke bare av det praktiske slaget, men omfatter livsanskuelse og estetikk.
Forleden så jeg en skisse til en bro av arkitekten Gaudi. Det er ikke så lenge siden jeg så et av husene hans i Barcelona, uten å skjønne en dritt, bare tenke at dette var rart. Jøss, tenkte jeg nå, det er jo meg. Broen hadde noen rette og noen mer organiske linjer, nesten som avdekkede lårbein. Det interessante var at han hadde fått det krummmede skjelettet til å fremstå som broens sterkeste punkt. Jeg har begynt å se meg selv som en slags " bionic woman" der de skadede stedene er de sterkeste. ("The Bionic Woman" var en tv-serie for tenåringer da jeg bodde i USA på 1970-tallet. En hardt skadet kvinne får superkroppsdeler og blir, selvsagt, en heltinnne.)
Det er en vending på 180 grader. Jeg har vært inne på det før, men jeg registrerer en dragning mot kontraster og finner en symmetri i møtet mellom det perfekte og det vansirede. Perfeksjon kan kjøpes for penger. Men virkelig spennende er det ikke før noen har lagt igjen noe av seg selv.
Vi besøkte en leilighet i går som var perfekt. Kjedelig perfekt, må jeg nesten si. Det var ingenting der som fikk meg til å stusse. Samtidig var vertskapet fulle av de mest fantastiske historier, nesten uten å vite om det selv. Å finne mønstre i eget og andres liv er det mest spennende, uansett om en tar objektivt feil.
- Begravelser er så interessante, sier min mor. - Først da har du fasitsvaret.
Fasitsvaret forandrer seg underveis. Styrker og svakheter bytter plass. Jeg har trodd på egg og bacon. Nå er det omelett som gjelder.
For en amerikansk frokost er alt lov, fra asketisk yoghurt naturell og sunn kornblanding til tjukke pannekaker som har sugd seg fulle av sirup, og blødende rødt kjøtt og fritert tilbehør. Etter å ha prøvd det meste har jeg havnet på western omelett. Den beste så langt har jeg fått hos Martha´s i Ellsworth, Maine: ikke hardstekt og med smeltet ost. Sammen med stekte poteter var det nok til både frokost og lunsj... Men best av alt: spist sakte og veloverveid sølte jeg ikke og ble god og mett.
- Good job, mom! sa servitøren med et anerkjennende smil mot min tomme tallerken som også hadde vært okkupert av to pannekaker.
Jeg smilte også - fordi jeg hadde tatt min tid og tatt lærdom. Deretter gikk jeg sakte ut i bilen uten et fnugg av dårlig samvittighet.
Jeg lærer. Vi lærer. Å leve i det, med det. Justere og justere.
Når vi hører Jan Grønli lese romanen til Herman Melville om kaptein Ahab (eller Akab som du kan lese i en nyere oversettelse) og hans jakt på den hvite hvalen Moby Dick, tenker jeg at den vansirede Ahab og jeg har felles trekk. Vi er begge merket av livet, splintret men ikke døde, men jeg deler ikke hans ønske om hevn. Samtidig kjenner jeg en beundring for hans evne til å innrette seg. Han har boret et hull til beinet som er erstattet av et spisst hvalbein og holder seg fast i en stålkant for ikke å gå overende når sjøen rundt seilskuta er på det villeste. Maken til trass!
Mine justeringer er ikke i nærheten av kaptein Ahabs. Jeg spiser omelett og ligger unna rennende egg. Jeg bestiller mat som kommer i biter, går korte avstander, sørger for at jeg i minst mulig grad er seint ute, legger meg ned, har god tid og sitter med rett rygg. Jeg har lært meg å huske hvor øyeloddet er og ikke minst går jeg aldri ut uten ekstra teip. Justeringene er ikke bare av det praktiske slaget, men omfatter livsanskuelse og estetikk.
Forleden så jeg en skisse til en bro av arkitekten Gaudi. Det er ikke så lenge siden jeg så et av husene hans i Barcelona, uten å skjønne en dritt, bare tenke at dette var rart. Jøss, tenkte jeg nå, det er jo meg. Broen hadde noen rette og noen mer organiske linjer, nesten som avdekkede lårbein. Det interessante var at han hadde fått det krummmede skjelettet til å fremstå som broens sterkeste punkt. Jeg har begynt å se meg selv som en slags " bionic woman" der de skadede stedene er de sterkeste. ("The Bionic Woman" var en tv-serie for tenåringer da jeg bodde i USA på 1970-tallet. En hardt skadet kvinne får superkroppsdeler og blir, selvsagt, en heltinnne.)
Det er en vending på 180 grader. Jeg har vært inne på det før, men jeg registrerer en dragning mot kontraster og finner en symmetri i møtet mellom det perfekte og det vansirede. Perfeksjon kan kjøpes for penger. Men virkelig spennende er det ikke før noen har lagt igjen noe av seg selv.
Vi besøkte en leilighet i går som var perfekt. Kjedelig perfekt, må jeg nesten si. Det var ingenting der som fikk meg til å stusse. Samtidig var vertskapet fulle av de mest fantastiske historier, nesten uten å vite om det selv. Å finne mønstre i eget og andres liv er det mest spennende, uansett om en tar objektivt feil.
- Begravelser er så interessante, sier min mor. - Først da har du fasitsvaret.
Fasitsvaret forandrer seg underveis. Styrker og svakheter bytter plass. Jeg har trodd på egg og bacon. Nå er det omelett som gjelder.
onsdag 11. juli 2012
Gjensyn
I går så jeg bladene på en eføy detaljert fra flere meters hold med begge øynene. Jeg ser verden med nye øyne.
Jeg har vært nærsynt det meste av livet. Slag har gjort meg dobbeltsynt og ubalansert. Nå, etter tre år, begynner det å gå opp for meg hvor viktig synet er.
Syn er en forutsetning for nesten alt, og de fleste av oss tar det som en selvfølge. Derfor er det gledelig at det begynner å virke igjen - og at jeg bygger en ny verden rundt det jeg kan se.
Bevegelse, oppdagelse, utvikling - mye drives av synet. Du blir rett og slett usikker av ikke å kunne se hva som foregår i dine nærmeste omgivelser. Sviktende øyne tar mye krefter, det gjør holdningen lut og vanskelig å løfte hodet. Ørene kommer først. Da bøyer du automatisk ryggen - og blir ustø. Jeg kunne ikke lenger kaste et blikk på speeedometeret for å se hvor fort C kjørte, ei heller se hva han leste og skrev, ikke gjøre vindushopping, se folk på gata, koste smuler på gulvet osv. Nå skjønte jeg hvorfor mitt svaksynte barn ryddet rommet med en rask håndbevegelse over pulten og ned i søpla. Det er faktisk enklere enn å rydde selv om noe går tapt i farten.
Syn er også en drivkraft for nysgjerrigheten. Jeg tror jeg leste et sted at 80 prosent av sanseinntrykkene som får spedbarn til å krabbe og gå kommer gjennom synet. Jeg kjenner hvordan blikket får meg til å rette meg opp og tenke på holdning. Da kommer også balansen. Så enten må jeg lære meg til å leve med syn på ett øye - eller så må jeg fortsette å trene mitt høyre. Som den optimist jeg er, velger jeg det siste.
Jeg er ikke den første eller siste som eventuelt må klare seg med syn på ett øye. Da kan man t.o.m. kjøre bil. Sakte. Siden jeg både har hatt og stokk og briller, blir det helt greit, det også.
Det gjør det selvfølgelig lettere å sette ørene først (yeah, radio!) og trimmer hukommelsen. Du må faktisk huske hvor du gjør av ting - å la blikket sveipe over rommet er ikke nok. Lesing tar tid, det betyr at andre må lese. Heldigvis er jeg en som lærer med ørene! Det skjønte jeg etter en eksamen da vi fikk noe jeg ikke hadde lest og jeg klarte meg bra likevel. Det hjalp jo at jeg likte foreleser Kjell Heggelund som fikk Henrik Wergeland til å skinne.
Fra å ha et øye som stirret rett frem og måtte ha konstant oppmerksomhet med enten fukt eller teip har jeg nå et øye som klarer å lukke seg når jeg vasker håret og som kan være uten lodd til å lukke øyet i perioder. Det er fremgang. Derfor kan jeg være optimist.
Jeg ser konturene av et nytt liv der jeg er mer i midten. Kan hende må jeg fortsatt ha hjelp. Kan hende går det saktere enn før. Men jeg er med.
Jeg har vært nærsynt det meste av livet. Slag har gjort meg dobbeltsynt og ubalansert. Nå, etter tre år, begynner det å gå opp for meg hvor viktig synet er.
Syn er en forutsetning for nesten alt, og de fleste av oss tar det som en selvfølge. Derfor er det gledelig at det begynner å virke igjen - og at jeg bygger en ny verden rundt det jeg kan se.
Bevegelse, oppdagelse, utvikling - mye drives av synet. Du blir rett og slett usikker av ikke å kunne se hva som foregår i dine nærmeste omgivelser. Sviktende øyne tar mye krefter, det gjør holdningen lut og vanskelig å løfte hodet. Ørene kommer først. Da bøyer du automatisk ryggen - og blir ustø. Jeg kunne ikke lenger kaste et blikk på speeedometeret for å se hvor fort C kjørte, ei heller se hva han leste og skrev, ikke gjøre vindushopping, se folk på gata, koste smuler på gulvet osv. Nå skjønte jeg hvorfor mitt svaksynte barn ryddet rommet med en rask håndbevegelse over pulten og ned i søpla. Det er faktisk enklere enn å rydde selv om noe går tapt i farten.
Syn er også en drivkraft for nysgjerrigheten. Jeg tror jeg leste et sted at 80 prosent av sanseinntrykkene som får spedbarn til å krabbe og gå kommer gjennom synet. Jeg kjenner hvordan blikket får meg til å rette meg opp og tenke på holdning. Da kommer også balansen. Så enten må jeg lære meg til å leve med syn på ett øye - eller så må jeg fortsette å trene mitt høyre. Som den optimist jeg er, velger jeg det siste.
Jeg er ikke den første eller siste som eventuelt må klare seg med syn på ett øye. Da kan man t.o.m. kjøre bil. Sakte. Siden jeg både har hatt og stokk og briller, blir det helt greit, det også.
Det gjør det selvfølgelig lettere å sette ørene først (yeah, radio!) og trimmer hukommelsen. Du må faktisk huske hvor du gjør av ting - å la blikket sveipe over rommet er ikke nok. Lesing tar tid, det betyr at andre må lese. Heldigvis er jeg en som lærer med ørene! Det skjønte jeg etter en eksamen da vi fikk noe jeg ikke hadde lest og jeg klarte meg bra likevel. Det hjalp jo at jeg likte foreleser Kjell Heggelund som fikk Henrik Wergeland til å skinne.
Fra å ha et øye som stirret rett frem og måtte ha konstant oppmerksomhet med enten fukt eller teip har jeg nå et øye som klarer å lukke seg når jeg vasker håret og som kan være uten lodd til å lukke øyet i perioder. Det er fremgang. Derfor kan jeg være optimist.
Jeg ser konturene av et nytt liv der jeg er mer i midten. Kan hende må jeg fortsatt ha hjelp. Kan hende går det saktere enn før. Men jeg er med.
tirsdag 10. juli 2012
Dobbelt opp
Det første jeg lærte i USA var valgfrihetens tyranni. Deretter lærte jeg ALDRI å bestille forrett.
Det blir bare for mye. Å ta stilling til 20 hyllemeter med dopapir er i meste laget. Jeg trodde det var trygt å velge en bagel fra menyen. Men da skulle du på forhånd vite om du skulle ha kremost? Majones? Sennep? Løk? Agurk? Syltet eller fersk?
I sommer har vi vært i flere matbutikker. De har alt, selv brunost, og gjerne i trippelpakninger. Måtehold er ikke noe slagord, selv om ordfører Bloomberg i New York og plakater på IHOP (International House of Pancakes) tar til orde for å telle kalorier.
Etter å ha bodd i Frankrike var jeg drillet på at middag i det minste var forrett, hovedrett, oster, frukt og kaffe. Litt av hver. I USA lærte jeg fort at en rett var mer enn nok. Glemmer aldri den grillede blekksprut forretten som var nok til hele familien (inkludert to unger som var små). Selv en vanlig sandwich er mer enn jeg klarer å spise. De er overdådige, inneholder alt du kan drømme om og mer til hvis du ønsker det. Eneste fordel er at det aldri er plass til dessert.
I USA ville jeg fort blitt feitere. Her kommer alt i supersize, selv den minste kaffen på Starbucks er kjempediger. Det krever altså en viljestyrke som ikke er sann, for å holde seg noenlunde. I tillegg er bilen det viktigste fremkomstmiddel. Her er få ute og går eller sykler. Det har fått meg til å innse at gleden over å være i bevegelse er en gave. Mange løper selvsagt, men det er et forbigående fenomen. Work-out og løping har et element av tvang. Snart er det ikke tid og ikke alle får det som Barack Obama - at det alltid er noen som vil løpe med deg.
Vi ser på alle de unge og friske kroppene som er intetanende om forfallet som lurer. Slik jeg selv var det. Bare på de 10 årene som er gått siden vi bodde her, synes jeg mange er vesentlig tjukkere. Nå tenker ikke jeg på utseeendet først og fremst, men på alt man utsetter seg for som overvektig. Det handler om smerte - fysisk og psykisk.
Alle aldre har sin sjarm og sine utfordringer. Vi er oss selv hele veien, men i ulik innpakning og med ulike roller å fylle. Overgangene er verst. Overvekt legger sten til byrden.
Det blir bare for mye. Å ta stilling til 20 hyllemeter med dopapir er i meste laget. Jeg trodde det var trygt å velge en bagel fra menyen. Men da skulle du på forhånd vite om du skulle ha kremost? Majones? Sennep? Løk? Agurk? Syltet eller fersk?
I sommer har vi vært i flere matbutikker. De har alt, selv brunost, og gjerne i trippelpakninger. Måtehold er ikke noe slagord, selv om ordfører Bloomberg i New York og plakater på IHOP (International House of Pancakes) tar til orde for å telle kalorier.
Etter å ha bodd i Frankrike var jeg drillet på at middag i det minste var forrett, hovedrett, oster, frukt og kaffe. Litt av hver. I USA lærte jeg fort at en rett var mer enn nok. Glemmer aldri den grillede blekksprut forretten som var nok til hele familien (inkludert to unger som var små). Selv en vanlig sandwich er mer enn jeg klarer å spise. De er overdådige, inneholder alt du kan drømme om og mer til hvis du ønsker det. Eneste fordel er at det aldri er plass til dessert.
I USA ville jeg fort blitt feitere. Her kommer alt i supersize, selv den minste kaffen på Starbucks er kjempediger. Det krever altså en viljestyrke som ikke er sann, for å holde seg noenlunde. I tillegg er bilen det viktigste fremkomstmiddel. Her er få ute og går eller sykler. Det har fått meg til å innse at gleden over å være i bevegelse er en gave. Mange løper selvsagt, men det er et forbigående fenomen. Work-out og løping har et element av tvang. Snart er det ikke tid og ikke alle får det som Barack Obama - at det alltid er noen som vil løpe med deg.
Vi ser på alle de unge og friske kroppene som er intetanende om forfallet som lurer. Slik jeg selv var det. Bare på de 10 årene som er gått siden vi bodde her, synes jeg mange er vesentlig tjukkere. Nå tenker ikke jeg på utseeendet først og fremst, men på alt man utsetter seg for som overvektig. Det handler om smerte - fysisk og psykisk.
Alle aldre har sin sjarm og sine utfordringer. Vi er oss selv hele veien, men i ulik innpakning og med ulike roller å fylle. Overgangene er verst. Overvekt legger sten til byrden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)