Fra intet

Akkurat da jeg tenkte ja, ja sånn er livet, begynner det gamle å dukke opp igjen.

Jeg hadde begynt å avskrive mitt gamle liv, så dukker det opp som en fossil i en stein, som en figur i en klump av leire. Avskallingen er i gang. Det begynte med at jeg kunne kjenne og kjenne igjen venstre fot. Det avfødte gymming med tærne. Carl kjenner en dame som kan ta telefonen, drikkke øl, spise pizza og kjøre bil -- med tærne.
Kan hun, kan jeg, tenkte jeg og begynte å sjonglere en blyant mellom tærne og føttene.
Trener Wolfgang fulgte med og utvidet repertoaret til knær og hofter. Yogainstruktør Schirin insisterte på plié mot veggen og vridninger. Helen og jeg gikk rundt Voldsløkka. Kort, men likevel langt. Det er de små tingene som sammen blir noe avgjørende.
Hva som påvirker hva er ikke godt å si, men under siste synsterapi oppdaget jeg plutselig at samsynet er tilbake. Jeg kunne se en sirkel komme ut av korset - og det bare fortsetter. Om det er akupunkturen rundt øyet som satte det hele i gang, kan jeg bare spekulere i, men det føles som tannhjulene inni meg begynner å gripe i hverandre og at de rykker nærmere og nærmere.
Nå kan jeg kjenne igjen føtter og hender, balansen slår inn mer enn før, diksjonen blir tydeligere og selv rynkene i pannen beveger seg mot høyre. Samtidig er det som å begynne på nytt, med bevissthet om hva som er viktig og hva du ikke vil ta med deg.
Lørdag møtte jeg en dame som hadde vokst opp med en far i rullestol. Han hadde fåttt MS i 20-årene og ble fortalt av "alle" at han nok kunne glemme familieliv. Da han likevel fikk kone og fire egne barn i 40-årene, begynte livet. Jeg kan så levende forestille meg hans sorg -- og pågangsmot.
At livet påfører deg skade, er det lite å gjøre med. Men livet når du er over kneika, er likevel uendelig rikt og fylt av andre muligheter. At hun som jeg møtte, måtte bli seks år før hun forstod at ikke alle fedre satt i rullestol, sier mye om familiens fokus. Allerede som barn måtte hun bidra med arbeid for at alt skulle gå rundt. Hun fikk en rolle i familien. Alle måtte ta del i familielivet.
Bonusen er at de viktige tingene i livet blir tydeligere og alle må hjelpes ad. Det er som å knekke en kode, som å få samsynet tilbake. Du skjønner nesten ikke, at du ikke har sett det før. Hvis du er heldig, er det plass til deg i helheten. Ellers må du skumpe deg rom.
- Der kommer den skjeve damen, hørte jeg barnehagebarna si da jeg møtte dem som vanlig på vei til logopeden sist torsdag.
Det var en observasjon, blottet for undertoner og antydninger. Jeg holdt på å snu meg, da jeg innså at jeg var henne. For et privilegium å få være den skjeve damen.

Lysten som forsvant

Her sitter en dame med svart belte i shopping. Men lysten på nytt er vekk - helt uten forsetter om "stop and shop".

Jeg har shoppet overalt, fra Rekjavik til Dar-Es-Salaam, fra New York til New Dehli. Jeg har indisk julepynt, afrikanske stoffer, amerikansk kjøkkenutstyr, fransk undertøy, britiske boots, danske designmøbler, gotlandske fåreskinn, spesialbygget spisebord, hus og hytte -- så fikk jeg slag.
Siden har jeg knapt shoppet.
Jada, mat og gaver til andre selvsagt. Men for meg selv har jeg ingen shoppingbehov.
Det er ikke bare fordi hyllene i butiken ikke er dimensjonert for damer på 1,80 med behov for å holde seg fast. Det er ikke bare forfengelighet og et skeivt fjes. Det er ikke bare på grunn av råtten service.
Faktum er at jeg ønsker meg ingenting. Jeg har i grunn bare ett ønske - og det kan ikke kjøpes for penger.Jeg hadde nylig bursdag og det eneste jeg kunne komme på av ønsker var bidrag til trening og høner i juni, i høyden en kokebok...
Misforstå meg rett, jeg blir fremdeles glad for vakre ting - og tiltagende så. Men de betyr likevel mindre. Og mye og dyrt blir jeg syk av. Tid og samtale er bare mye mer ønskverdig.
Halvannet år etter slaget gikk jeg ut og shoppet sammen med en venninne. Jeg gikk i min favorittbutikk på Briskeby og kjøpte en ultrahip og dyr skinnjakke. Nå blir jeg vel lykkelig, tenkte jeg. Jakka gjorde meg bare mer ulykkelig. Det var som den fremhevet skeivheter og ubalanse, og jeg tenkte at det var penger ut av vinduet.
Nå har det gått tre og et halvt år. Jeg har begynt å kjøpe litt. Veske, hatt og stokk. Klærne mine passer fortsatt. Vi trenger ingenting til huset. Ungene er ikke gamle nok til at de har behov for å bli utstyrt. Den eldste har nektet å bruke canadagoose-jakka og er bekymrer for at det begynner å bli for mange med rosa hår. Ikke bare går hun i min bestemors gamle mosegrønne lodenkåpe og vil farge hårtuppene grønne. Hun handler brukt tøy og arver - og er strålende fornøyd.
Den yngste er nok mer som meg, glad for den nye og arvede canadagooose-jakka og ikke minst sin første nylig innkjøpte leppestift.
Jeg tenker at shopping-instinktet er noe vi kommer med. Det ligger i vårt genmateriale. Vi lærer det kanskje også. Men i en tid som vår, der alt kommer i overflod, er nøysomhet og prioritering en reaksjon - akkurat som vi reagerer på nøysomheten fra oppveksten med å kjøpe mer. Nå er shopping i ferd med å bli litt -- harry?
Vintage og kreativ gjenbruk er trender i tiden. Kanskje vi rundt 50 er i ferd med å bli akterutseilt?
For samtidig finnes det en aldersbegrensning. Shopping er noe vi vokser fra, omtrent som å gå fort på ski. Kanskje det er en slags livskrise å bli "50, feit og ferdig"? Hver generasjon og person har sin kurve. Den går opp så lenge vi ikke tar døden i betraktning. Når du innser at livet har en begrensning avtar behovet for shopping, det avløses av et behov for å nyte livet og øyeblikket - leve med at du blir gråere og feitere og likevel ikke ferdig. Innnstillingen sitter mellom ørene, ikke i garderobeskapet, kjøkkenhyllene eller sportsboden.
En venninne av meg som er overlege i ortopedi sier at menn - og sikkert også kvinner - skal sykle sakte i skogen. Ellers ødelegger de seg. Det kan umulig være lykke når voksne damer løper rundt som magre jaktbikkjer.
Men alt går i bølger. Snakk med meg om fem år, hvis jeg da sykler rundt vil minnene om slaget ha bleknet ytterligere og jeg er kanskje tilbake til shopping og powerwalks i marka. Men døden rykker bare nærmere. I dette lyset blir shopping skremmende trivielt.

Nye triks

Et nytt liv krever nye innfallsvinkler.

Jeg har lært - og lærer. En snuoperasjon er 360 grader. Jeg har kommet til 270 grader. Hver gang jeg lærer et nytt (gammelt) triks, dukker det opp et behov for ti nye. Til tider føles det som å drepe et troll. Hver gang du klarer å hugge av et hode og snur deg fordi du tror at det vanker applaus, vokser det frem tre nye hoder du ikke hadde regnet med.
- Det gjelder ikke å ta det personlig. Det er jo ikke deg det handler om, men dem, sa en venninne som kom med sushi og kake for å feire min bursdag.
- Tenk, nå er du halvveis til 94, sa min mor tørt der hun skramlet med oppvasken på min bursdag.
For første gang gikk det opp for meg at jeg egentlig ikke synes at 47 år var noen alder. Det var verre å bli 44, 45 og 46. Da tenkte jeg at tiden bare gikk, mens jeg stod stille.
- Jeg ser at jeg ikke kan gi meg med grønnsakdyrking, sa min far mens han høylytt smattet i seg tyrkiske salater laget med hjelp av Inger Anne inspirert av kokeboken fra Carl og jentene.
Kamikazekokken i meg er i ferd med å våkne til liv. Men uten Inger Annes stødige hånd til bilkjøring, tempo og fint distribuert cayennepepper er det umulig. Inni meg går det unna. Jeg drømmer om ballspill og løping og hopping. Det er kroppen som ikke samarbeider. Nennsomt å strø cayennepepper, kan jeg foreløpig glemme. Når jeg prøver, havner alt på et sted. Det er ingen oppskrift på suksess.
Det er ikke bra med cayennepepper i en haug. En god kollege og venn skulle marinere chili og reker. Da han litt senere gikk på do, fikk han chili på tissen. Det gjør han ikke igjen. Vi lo så vi skrek da han samme kveld klødde seg i øyet...
Noen nye triks har jeg lært: rett deg opp og stå rett over egne ben. Selv på ekstremt glatt føre kan du med piggsko finne balansen. Se frem og ikke ned. Stol på deg selv.
- Du går som en snegle, mamma, sa 17-åringen da vi var ute på glatta 1. januar.
Tid er avgjørende. Bare jeg går sakte nok og kjenner etter, går det fint. Når jeg kaster meg mot faste holdepunkter, går jeg i bakken med et brak - selv når jeg ikke bommer, bare glemmer å stole på meg selv.
På mandag så jeg en danseforestilling der danseren beveget seg fra stol til stol og på en smal gesims.
- Hei, tenkte jeg, det er jo lett. Det kan jo jeg også gjøre.
Og det kommer jeg til å klare. Det jeg ikke lenger er så god til er å sette og holde på en standard. Der er jeg avhengig av hjelp. Å være grundig alene når alle andre velger den letteste utvei går ikke. Da må man jenke seg og velge med omhu hvor man skal sette inn kreftene. Det er en ny strategi. Så er det også et nytt liv.

Læring for livet

I dag har jeg vært i begravelse til en venn. Jeg gruet meg. Og gledet meg.

Ikke fordi han er død. Men fordi hans død er en påminnelse om livet, om kjærlighet og om omsorg. Ved å dø så tidlig - han var 47 år - har han gjort oss alle klar over vår sårbarhet og skillet mellom det viktige og uviktige. Samtidig er det en svimlende erkjennelse av at hvem som helst kan være den neste. I døden finnes ingen rettferdighet. Det er mulig de eldste vil gå først - men noen garanti finnes ikke.
Erkjennelsen og sammenkomsten er paradoksalt nok en gave. Jeg så venner jeg ikke har sett på mange år. Jeg møtte generasjonen over og tenkte at dette var en form for voksenopplæring. Slik de tettet tomrommet og søkte sammen i sorgen var et eksempel til etterfølgelse. Jeg tror ikke at alle sørget like dypt, vi står alle oss selv nærmest, men å søke sammen er en naturlig reaksjon når noen står overfor et tap.
Jeg har tenkt på hans kone og barn, hans foreldre og søsken, på hvordan alle må trekke sammen for å fylle et vakum. De har vært gjennom en jul- og nyttårsfeiring - uten ham. De har rukket å tenke, og det kom tydelig til uttrykk i talene som vi lo og gråt til allerede etter de første minuttene.
Det er de små tingene som betyr mest. Jeg har tatt meg i å tenke hva som blir borte når eller hvis noen i min familie dør. Hvem skal lage teen, klippe plenen eller hente posten? Hvem skal lufte bikkja, lage julekransen eller fyre i ovnen? Noen tar over og gjør det på sin måte, eller også går oppgaver i glemmeboka.
Begravelsen i dag var en oppvisning i omsorg. De med erfaring fra livet vet at den dagen kommer for alle. Det eneste vi kan gjøre er å være der, være tilgjengelige og behjelpelige. Sorgen og smerten må hver og en håndtere selv.
En begravelse er en avslutning, men det er også en begynnelse på et annet liv. Livet er endring, læring og nye ferdigheter. Det slutter aldri. Vi har så lett for å tro at alt varer evig. Det gjør det ikke. Men vi tilpasser oss.

Fra bølgedalen

Livet er mye lengre enn man tror.

Slik opppsummerte en venn som ble 50 år. Jeg var 29 år og skjønte ikke omfanget av det han sa. Det betyr ikke at alt går oppover, det går i bølger. Opp og ned. Ned og opp. Og så en dag er det slutt.
Når det skjer, vet ingen. Men alt som ikke innebærer at en blir gammel og forblir frisk, er utenkelig når man ikke vet annet.
- Jeg skal bli eventyrer, sa en venn som nærmer seg 50.
Jeg håper han blir det. Min erfaring tilsier at det er noe man ikke kan ta som en selvfølge. Men som 46-åring har jeg kommet dit at jeg ser at det godt kan tenkes han har rett; at eventyret viser seg å bli hans liv.
Det finnes likevel en slags urettferdighet som er en del av livet. For noen skal eventyret bli reelt, andre kommer aldri så langt. De møter en motstand de ikke kommer over.
- Det skal mye til for å ha det verst, sa farfaren til en jeg kjenner. Samtidig skal det mye til for stilltiende å være vitne til at de en er gladest i sliter med en stor endring i livet. Det tar tid.
Jeg har nettopp feiret min fjerde jul som skadet etter en hjerneblødning. For første gang har det vært en feiring. Endelig ser jeg klare tegn til fremgang. Bakt har jeg gjort med påholden hånd. Gått har jeg gjort med stokk og ved å holde meg i møbler og vegger. Jeg har pusset litt sølv. Synet har kommet og gått. Men viktigst av alt: Jeg har ikke grått og turt å være vanskelig og påståelig.
Sorg tar tre år, mener en venninne av meg. I så fall er jeg på overtid. Men jeg tror helingen har pågått i lengre tid - og pågår ennå. Flaks for meg at noen har orket å være tålmodige. Men det betyr også at de rundt meg kan begynne å puste igjen og vi alle kan gjenoppta livet fullt og helt. Å forlate en tilstand av selvopptatthet og begynne å leve igjen er en øvelse jeg nettopp har begynt på. Til denne hører også en tålmodighet med de erfaringene som er gjort rundt meg. Her gjelder det ikke å ta det for personlig når de snakker om sin sorg.
Hvilke endringer denne hjerneblødningen har skapt vet jeg ikke. Livet er - kanskje - langt. Det byr ihvertfall på større svingninger enn jeg har vært klar over.

En indianers død

Det skulle ikke vært Per.

Det skulle ikke vært noen av oss.
Jeg tror - med unntak av Arnt som blødde voldsomt neseblod i barneparken - at Per var den første, mitt første minne. Vi var indianere og en annen Per var cowboy, eller sheriff faktisk. Det er selvsagt mulig at det var herrehatten på barnehagebildet i svarthvitt som gjør feiltolkningen mulig.
Dette var våren 1972, 40 år siden. Min kampfelle Per hadde topplua - som jeg mener var rød - godt trukket ned i panna og var mindre enn jeg trodde. Det er ikke alle jeg husker, men Randi, Inger Marie og Cille sitter, så også Thorstein, Øyvind, Frode, Ragnvald og Ole et eller annet i gummibukse - uvisst av hvilken grunn.
Men det var Per og jeg som lusket rundt i den "store" skogen som omga Dysterlia barnehage. Det var vi som var de snille og tapre - kanskje særlig Per for når jeg tenker meg om måtte jeg også være kvinne i nød og "reddes". Forelskelse kan jeg ikke huske. Vi var bare på samme lag. Og den følelsen har jeg alltid hatt med Per.
Det er jo ikke slik at vi har fulgt hverandre i tykt og tynt. Jeg ble med Hallvard hjem etter skolen, jeg var på fest hos Arne og Håkon. jeg haiket fra Gøteborg med Espen, delte dusj og lasagne med Bernt, kjørte til Paris bak på Sigbjørns motorsykkel (hadde ikke følelse i rompa på månedsvis) og bodde i leilighet med Arnt.
Men alt dette inkluderte Per. Vi spilte håndball på hvert vårt lag. Vi studerte på hvert vårt vis. Men Per var til syvende og sist tro mot indianeren i seg selv. Og han holdt fast ved stammen. Selv når jeg møtte ham var det første jeg hørte en slags humring som hos en hest som vet det er noe godt i vente, deretter en kraftig klem - og taushet. Per snakket ikke så mye med en gang.
Han ble Mannen som stelte hjemme. Han stelte hjemme og forble Mann. Da Kristine kom, invitere han og Anett alle oss. Det vitner om en raushet som vi kanskje ikke fattet rekkevidden av, Per tok på seg å lage kalkun og pommes noisettes til Nyttårsfeiring i Hallvards leilighet. Han utstrålte omsorg som var en gammeldags indianer verdig.
Vi andre kan bare takke for at vi har fått være en del av Pers stamme og tenke på at han er på de evige jaktmarker. Det er dessverre ingen trøst.

Nye venner

Du skjønner at det er nye tider når damer på 80 år må følge deg til sykkelverkstedet.

Hun forsto med en gang at hjelp var nødvendig og stoppet en godt voksen mann som kunne se på sykkelen og hvorfor den ikke rikket seg av flekken. Jeg hadde trosss alt punget minst en kilometer unna og gått mot sykkelverkstedet med friskt mot. Nå var det full stopp.
- Ingen vits å stoppe de gutta der, sa han med et hodekast mot fire unge og sterke fyrer på den andre siden av gata. De var antakelig for unge til å se livet på vranga. Skjønt, man vet jo aldri.
- Nei, sa min nye venninne. Hun kom rett fra et bursdagsbesøk hos en annen venninne som hadde grått over omtanken.
Jeg var ikke fullt så gråtkvalt, men likevel rørt over den omtanken hun la for dagen. På en, to, tre fikk jeg vite at hun selv hadde vært i rullestol etter et hoftebrudd som gjorde at hun måtte ligge stille i fjellet i minst fire timer før det kom hjelp.
Du rekker å tenke mye på fire timer.
Det hadde hun åpenbart gjort i tillegg til at hun hadde jobbet mange år i helsevesenet og sett folk miste håpet og få det tilbake igjen. En av de siste i hennes varetekt var en ung mann fra Hallingdal. På et tidspunkt hadde han gitt opp. Sist hun stakk innom på besøk lå han og sov for å dra på reinsdyrjakt!
Håpet er det som holder oss i ørene, som får oss til å prøve igjen og igjen og igjen. Det rare er at det er smittsomt. Min nye venninne på 80 år kunne heller ikke lese gateskiltet på avstand, men hun kunne gi håp og lese skiltet ved å gå nærmere.
Jeg ringte til sykkelverkstedet igjen. Vi kunne nå skimte det ved enden av gata. De sendte sporenstreks en sterk, smart og trivelig fyr. Han skjønte hvor vi var. Og derfra var det stang, inn.
Det ble nytt dekk, ny skrue i løs lås, nye batterier og nye venner. Det tok litt tid å reparere og min venninne på 80 år traff jeg igjen på en matbutikk bare et par dager etter. Hun hadde sett sykkelen på vei til et annet besøk.
Det er folka og håpet som gjør deg frisk - nok.
- Du kjenner snart alle, sa min mor etter at jeg haddde utvekslet noen ord med en av taxigutta som ofte står der jeg trener.
Et nytt liv gir nye venner. Jeg har holdt på i tre og et halvt år, men kjenner de som har levd med konsekvenser av sykdom i 30-40 år. Det er også liv - og der har jeg mye å lære.
Boka "Frisk nok" av Yngvar Chistophersem gir mange innsikter, ikke minst viser den meg hvor kort jeg er kommet. På alle kanter går livet videre. Ubønnhørlig videre. I den grad man kan snakke om meningen med livet ligger det kanskje her, i utvikling.