Med nye øyne

Fredag holdt jeg et foredrag på Lærings- og mestringssenteret på Aker sykehus. Den som kanskje lærte mest var meg.

Foredraget tvang meg til å tenke gjennom flere ting; synet - også på livet. Å stå foran en forsamling er ikke noe jeg frykter. Men jeg må gjøre det på en annen måte enn før. Denne gangen hadde jeg forfattet en tekst - en ramme som jeg kunne utvide etter innfall. Jeg satt. Og jeg valgte ro fremfor snakk før foredraget.
Det funket!
Men jeg lærte minst like mye av å tenke gjennom hvilke justeringer jeg hadde gjort i den seneste tid. De kommer som et resultat av aksept slik livet er akkurat nå. Og slik var det altså tidlig i september:

"Vi har EN ting til felles: vi har overlevd slag. Kanskje har vi andre likheter, men er det en ting jeg har lært på disse fire årene er det at slag arter seg høyst forskjellig. Livet etterpå er et annet liv - ikke dårligere, men DEFINITIVT annerledes.

Du tror du skal ned til venstre, men faktum er at du allerede er på vei opp til høyre," sa jeg med henvisning til et bilde av en vei som delte seg i to.

"Jeg er her i dag for å snakke om syn, mitt syn, eller kanskje rettere sagt MANGEL på syn - og hvordan vi kan finne motivasjon for å orke den MANGSLUNGNE kampen å komme seg etter slag.
Jeg ser meg selv som en kake delt i stykker. Hvert stykke er en del av meg; syn, hørsel, tale, balanse, koordinasjon, muskler, nerver, selvtillit og alt annet som er påvirket av slaget. Noen stykker krever mer tid og innsats for at de skal bli en del av kaka igjen. Og noen hel kake finnes ikke før ALLE stykkene jobber sammen. Alt henger sammen med alt. Dessverre.

I løpet av sekunder i 2009 var alt endret. Min mann sier at høyre øye stirret tomt ut i intet allerede da jeg lå på kjøkkengulvet til Cynthia i New Jersey. Da forstod jeg nok ikke helt at synet var gåent. Det har vært en gradvis oppdagelse - og fortsetter å være det.
På sykehuset i USA ga de meg salve for at øyet ikke skulle tørke ut. På Sunnaas sykehus ble øyet teipet igjen hver kveld. Synspedagogen der forsøkte å sjalte øyet ut. Jeg har trent og trent hos synspedagog, optiker og optometrist med kuler og hyssing og bokstaver og fått råd om alt fra ugjennomsiktig teip på høyre brilleglass til øyelodd for å kunne lukke øyet. Noen har foreslått lapp på venstre øye for å tvinge det høyre til å jobbe. Andre har bedt meg om å glemme høyre øye og bare bruke venstre.

GLEM fasitsvar. Det er i dialog med ekspertisen svarene finnes. Vi er alle forskjellige. Du er ekspert på deg - og de kan noe du IKKE kan og har fordel av å ha sett mange.
Min tilstand kalles diplopi. Jeg ser dobbelt, og høyre øye bruker lengre tid på å fokusere. Ifølge britiske og amerikanske nettsider sliter hver 4. slagpasient med synet. Lettbeint hoderegning tilsier at 4000 nordmenn opplever synsvansker hvert år som følge av slag!

Synet er involvert i nesten alt vi driver med; kommunikasjon, informasjon, hukommelse, balanse, koordinering og manøvrering - som jeg kommer på i farten. En professor på Sunnaas sa at det er et STØRRE handicap å være blind enn lam fra halsen og ned.
Etterhvert har jeg forsonet meg med at dette tar tid, men jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt å gi meg så lenge det går LITT fremover. Og det gjør det. Sakte. SAAAKTE.
Til å begynne med så jeg ingenting med høyre øye. Det var vidt oppsperret og uten evne til bevegelse. Foreløpig har jeg strøket to ganger på kjøreprøver, men jeg SER med begge øyne - om enn ikke med samsyn. Hvis jeg nå lukker det venstre øyet kan jeg både se og såvidt lese. Det endrer seg hele tiden til det bedre.
Jeg eksperimenterer og trener og har vent meg til å stole på egne instinkter. Det er som å oppdra en baby - hver gang du tror du vet hva som skal til, er de på en annen greie. Jeg har lært og lærer masse om (mitt eget) syn. Og jeg tror på at mange kan finne en vei til bedring. Eller i det minste glede over livet. Ikke alt lar seg reparere.

Etter fire år er sorgen langt på vei over, jeg er i gang med liv nummer to. Nå mer enn noensinne handler det om å jobbe seg rundt sine begrensninger - og det er litt av en oppdagelsesferd!

Jeg trodde jeg husket godt - neida, jeg bare observerte raskt. Etter slaget har jeg forlagt alt fra øyelodd til mobil, briller og nøkler. Til irritasjon for meg - og andre. Det er med andre ord ikke hukommelsen som er svekket, men evnen til å ta inn informasjon.
Yoga har blitt enda viktigere for meg (hadde allerede holdt på i tre år før slaget) - da kan jeg fokusere innover og konsentrere meg om å kjenne på balanse og bevegelse. Treningen med Wolfgang har gitt meg en bevissthet om koblingen mellom syn, overblikk og holdning. Jeg liker bedre og bedre å være alene. Andres blikk øker selvbevisstheten og minner meg på alt jeg ikke kan og min noe eksentriske fremtoning og aparte bevegelsesmønster.
Jeg så nylig en forelsning med Harvard-professor Clayton Christensen som begynte med å forklare at han ikke plutselig var blitt sjenert - han hadde hatt slag og orket ikke å bli distrahert av synsinntrykk. Derfor så han ned og ikke på publikum.
Aha! tenkte jeg og skjønte hvorfor jeg blir så sliten av store menneskemengder. Når det er mye dynamisk informasjon, blir jeg rett og slett overveldet. Derfor unngår jeg slike situasjoner så langt det er mulig, og når jeg likevel må, tar jeg mine forhåndsregler. Jeg snakker ikke når jeg går eller sykler. Jeg sitter stille når jeg snakker. Multitasking bye-bye."

Fordi jeg leste fra et manus hadde jeg overskudd og ro til å improvisere. Slik kunne jeg med ganske tydelig diksjon, selvtillit og humor fortelle anekdoter og erkjennelser fra møter med andre mennesker og praktisk problemløsning.

"Nye oppdagelser står i kø. Jeg tror slaget vil være med meg resten av livet. Det er som en prosess som aldri tar slutt. Det gjelder å finne ut hva du er god i og hva du liker - og GJØRE DET. Du trenger å føle mestring for å være glad. Du trenger å være glad for å bli frisk. Du trenger å føle deg frisk for å leve. Tenk at du er omgitt av en sirkel som DU kan gjøre større og mindre. Det er DITT valg."

Gi håp

Jeg er en av de 63 200 som lever på arbeidsavklaringspenger (AAP) som tar slutt i 2014.

Aftenposten introduserte problemstillingen i en artikkel på sensommeren.
Hva som skjer etter at AAP formelt tar slutt, vet jeg
ikke, og det er ikke noe jeg kan bestemmme over. Sorgen over sykdom har gitt seg, men noen klar oppfatning av og retning på (arbeids)liv nummer to har jeg ikke. Ennå.
AAP er kanskje ikke verdens smarteste løsning, men fire år i limbo er bedre enn å gå rett til helvete. Det suger å gå på uføretrygd. Ordet i seg selv har karakter av noe uforanderlig, noe som skal vare livet ut. "Alle" synes du er en doven slask.
De av oss som er skikkelig syke, har ikke ork til å slåss mot annet enn eget sinn og kropp. Jeg skulle gladelig gitt en arm for å kunne GÅ på jobben. Foreløpig er jeg ikke der, men forhåpentlig vil systemet gi meg trygghet til å bli frisk OG en dytt i ryggen til å bruke det jeg vet fra før og det jeg nå lærer.
En samtale om det kommer nok. Siden jeg fikk slag i 2009, har jeg flere ganger vært i kontakt med Nav. Etter første informasjonsmøte høsten 2010 gråt jeg som et pisket skinn - mest av sorg over livet. Andre gang, halvannet år senere, gråt jeg også. Tredje gang, på senvinteren i år, hadde tårene tørket inn og jeg hadde mer en følelse av å gi den unge saksbehandleren et kræsjkurs i slag før jeg vinglet ut.
Tenk deg å møte folk som meg på jobben hver dag! Tårer og sinne over en ublid skjebne er ikke lett å håndtere. Da gjelder det å gjøre det lett å hjelpe og lett å bli hjulpet, ikke introdusere rigide systemer.
Spørsmålet er hvordan Nav kan hjelpe når livet er sykdom, skade og utilstrekkelighet. Politikerne må legge til rette for at de kan gjøre jobben sin. Det er mye du kan leve uten med litt trening, men håpet må du ha. Og det er kanskje der Nav har sin viktigste oppgave: å gi folk håp.
Den amerikanske hjerneforskeren Jill Bolte Taylor skrev boken "My Stroke of Insight" etter at hun selv fikk slag. Jeg festet meg ved hennes perspektiver på tid. Sykdom tar tid. Forandring tar tid. Bolte Taylor har uttalt at prosessen hennes har tatt tatt 11 år - og utvider stadig. Alt lar seg ikke reparere. Da gjelder det å gi håp om at liv nummer to er verdt å kjempe for.
Dette er en vanskelig oppgave og det involverer mange - men det er du selv eller dine som må ta ledelsen og være kritiske til "gode råd". Jeg har møtt logopeder som har tilbudt healing, fysioterapeuter som bare har fokusert på muskler og leger som har trodd at de har sittet med fasitsvar. Hvis jeg hadde lyttet til alle, ville jeg vært mye mer fysisk svekket og dypt ulykkelig.
Jeg innser at min vei ikke er alles vei. Jeg er heldig fordi jeg har deler av meg selv intakt og mange rundt meg til å bidra til håp og mestring. De færreste har jeg funnet gjennom det offentlige systemet, dessverre. Men uten arbeidsavklaringspenger fra Nav ville det aldri gått.
I en gigantisk organisasjon som Nav er det selvsagt ikke bare flinke folk, men folk som vil vel kryr det av. Jeg har møtt utrolig mye velvilje. Tenk på hva de har sett av menneskelig kamp for tilværelsen; fortvilelse, sinne, forhandling, desperasjon og kanskje til slutt en slags aksept av at livet er totalt uforutsigbart.
Jeg ler ennå av mine naive forestillinger om hvor lang tid det ville ta før "mitt normale liv" skulle gjenoppstå. Først tenkte jeg tre dager, så tre uker. så tre måneder, så jul... Nå vet jeg at det vil ta resten av livet. Og livet er et annet.

Nullstillelse

10 - 9 - 8 - 7 - 6 - 5 - 4 - 3 - 2 - 1 - 0.

Jeg har brukt sommeren på å komme meg til null, gikk det opp for meg, da det var en uke igjen før overgangen til dagligliv.

At det har tatt meg fire år, ler jeg ikke av en gang - bare aksepterer at det er slik. Som vanlig var det en av mine døtre som boret fingeren inn. Vi hadde lest høyt en artikkel som omtalte Elisabeth Kübler-Ross fem stadier av sorg; fornektelse - sinne - forhandling - depresjon - aksept.
- Hvor er du, mamma?
Jeg måtte tenke meg om. Hun var ferdig tenkt for lengst. De to andre i familien fikk noe å tenke på.
I år hadde jeg bestemt meg for å gjøre ingenting - ihvertfall sammen med proffe folk. Ikke skrive. Ikke gjøre annet enn dagligdagse ting med få folk - og allerhelst de jeg kjenner godt. Ta dagene på hytta som de kom.
Det begynte med anskaffelse av tre høner og en hane takket være mine foreldre, samt bikkja som ikke har bodd med oss på tre år. Arbeidsfordelingen var klar - jeg opp om morgenen for å mate og slippe ut, min eldste tok ansvaret om kvelden. Godt for meg, men jeg tror også godt for henne. Sommeren er tiden for å etablere nye vaner og ansvarsområder. Ingenting haster hvilket åpner for eksperimentering og moro!
Høner er pussige skapninger. Du tror liksom de er snille og litt dumme - til du ser dem gulpe ned en levende buorm etter vill jakt i hønsehuset og oppdager de svarte og oransje øynene deres. Høner - og særlig haner - kommer seg til øverste hylle og løper fort. Skumle og ville er de! Men ideelt å koble sammen med sultne og fredelige labradorer som ikke bryr seg om høner.
En klar bonus at mor må sjangle ut av senga klokka sju og få dagens to egg hele inn på kjøkkenet. Da hjelper det å slippe opp for bensin på gressklippertraktoren, og begå den genistrek å legge igjen stokk og mobil hjemme mens husnøkkelen ligger i takrenna som er umulig å nå opp til. Da gjenoppdages evnen til å gå eller stavre og bruke hodet!
Dette tok meg gjennom sinne, forhandling og depresjon på rekordtid. Da jeg senere skulle bruke elektrisk drill og mistet skruene for syvende gang, forstod jeg at rå makt ikke lenger ville gjøre susen. Kraften var og er borte.
- Det er ikke juks å lage hull først. Alle gjør det, sa en nevenyttig venninne.
Da min onkel for lenge siden sa: - Du har jo hatt et spennnende liv! må jeg motvillig innrømme at jeg ble litt fornærmet. Som om det livet var slutt! En annen venninne som var på besøk denne uken, påpekte at mange lever etter fortiden, hvordan ting var før. Det er jo bare. Alle endringer ligger foran oss.
Så hvor er jeg?
Jeg tror jeg er nær null, ved begynnelsen av en ny tidsregning. Alt er ikke perfekt. Det blir det ikke heller. Min sommers største bragd er sjøvann i ansiktet og korte dykk med åpne øyne og hår som grønt sjøgress. En rullestol står klar for høsten. Og jeg er klar for den.

Il temposkift gigante

Temposkiftet er påtakelig. I butikken, på jobben, på skolen, hjemme - overalt egentlig.

Det kan ikke bare være meg.
- Jeg synes ungdommen nå til dags er helt fantastisk. Tenk for noen slabbbedasker vi var. Lekser var et fremmedord, sier folk rundt 50, stumme av beundring for sine barns målrettethet og lønningsposer.
- Og de har oss som foreldre, flirer vi, vel vitende om at vi drakk alt vi kom over og ennå ikke vet hva vi skal bli.
Våre barn derimot er fulle av ambisjoner og virkelyst. De står på. Alt går så det griner - til de går i veggen av at livet viser seg fra vrangsiden. Det gjør det jo for mange, dessverre.
- De kalles "Me"-generasjonen, og det er ikke for ingenting. Alt går veldig bra til det ikke går bra lenger - og da går det skikkelig dårlig. Denne generasjonen mangler robusthet. De tåler rett og slett ikke all verden, sier en leder jeg kjenner.
Jeg vet ikke det. Det har tatt meg fire år å innse at også jeg kan nyte godt av en rullestol. Selv det å skru i fire skruer med drill tok meg en halv dag - til jeg innså at jeg jo kunne holde skruen med en nebbtang i venstre hånd, puste og løfte den høyre mot taket. Og jeg tilhører ikke "Me"-generasjonen.
Men jeg har lært å le midt i galskapen, la ting ta tid og holde balansen mens jeg gjør det. Bare det å ta i en elektrisk drill og løfte blikket mot taket gir jeg meg klapp på skulderen for.
Min venninne, lederen, må motivere og skape et miljø der folk ønsker å stå på for hverandre. Lojaliteten til arbeidsgiver kan ikke tas som en selvfølge. Før var det plass for all slags folk, høyde for gode og dårlige perioder. De lavest nede hadde også vært høyest oppe. Det fantes en romslighet som nå telles i penger, eller mangel på utbytte. Nå nedbemannes de som ikke presteres maksimalt. Alle konkurrerer med alle. Kanskje det er dette mange nå begynner å protestere mot. Det gir ikke mening å slite seg ut for ledere og eiere som vil ha mer penger eller politikere som vil ha mer for pengene. Som om det er penger det handler om!
Livet er lett i 20-årene, travelt i 30-årene og vi tar valg på løpende bånd. Over 40, eller ihvertfall 50 år, begynner valgene å innhente oss. Du visste ikke en gang at valgene hadde konsekvenser, men de kommer like forbanna.
Nå er det jo ikke alt man velger. Noe genetisk bagasje kommer vi jo med og noen ganger får vi en runde vi absolutt ikke hadde bestilt, men vi må gjøre det beste ut av det. Det krever at du er robust, langsiktig og villig til å gjøre en endring.
Jeg vet ikke om denne endringsviljen, eller kanskje endringsUviljen, er så annerledes enn før. Det pussige er at at vi er så fanget i egen erfaring og i egen virkelighet - alltid. Jeg kan huske meg selv i 20-årene, hvordan jeg så kvinner 10 år eldre enn meg selv og tenkte: Hvordan kan de la seg forfalle slik?
Nå vet jeg at forfallet kommer helt av seg selv. Jeg husker blikket fra en venninne på min toåring som hadde buser i nesa og svingte seg lystig i gardinen og ned på den lille babyen som lå urørlig ved siden av henne på sofaen. Jeg kunne se at hun tenkte at slik ville aldri hennes lille nurk bli. En fjortis jeg kjente benyttet enhver refleksjon til å studere seg selv - slik alle fjortiser gjør, oppdaget jeg etterhvert.
Vi er så kule og unike i 20-årene og 30-årene, så blir vi eldre og oppdager at vi er forbausende lik andre og ikke skal leve evig. Men vi skal leve mange liv. Mine bestemødre var begge enker før jeg hadde fylt 1/2 år. Min svigerbestemor var 82 år da vi ble kjent. Tenk alt hva de hadde gjort og lært underveis. Og ikke minst alt de lærte de 20-30 årene jeg kjente dem. Tilpasningdyktigheten kjenner ingen grenser, det gjelder bare å spille med - ikke mot. Som gode venner som ville ha plen ved hytta. De fylte en bergsprekk og sådde. Da vi var der sist hadde canadagjess spist og bæsjet ned hele plenen! Og det øyeblikk de slipper gresset av radaren vil den enten tørke opp eller bli grobunn for kjerr. Alder og erfaring lærer oss hva vi kan gjøre noe med, og hva som er fis i en sandstorm.
Noen venner har jeg hatt i flere liv. Noen har vart i ett og noen har stått over i perioder. Vi erfarer og vokser i utakt. Kanskje det å gå i veggen forbereder deg, og ikke sinker deg. Kanskje det er et tegn på robusthet?
Jeg står på terskelen av et nytt liv - og er verken den første eller den siste. Det har gått sakte og jeg håper og tror at langsomheten er kommet for å bli. Da kan alt det andre gå så fort det vil. Det gjelder ikke å bli en fis i en sandstorm.

Tornerose-oppvåkning

Mens jeg har sovet, har hekken og ungene vokst. Nå har endelig hodet begynt å våkne.

I går skulle jeg melde ferieflytting på Postens hjemmeside - og sannelig husker jeg personnummer (11 siffer!) til alle i familien også dagen etter. I samme slengen sa jeg fra til DN og Aftenposten, og chattet med Ikea for å få vite hva en gjør med en oppvaskmaskin som ikke virker.
Alt begynner i hodet. For plutselig har jeg skjønt noe om balanse som ikke har gått opp for meg før. Balansen sitter i hodet, men begynner i tæerne som må slippe ned helene, ta kontroll over knærne, rette ut beina, hvile i hoftene, engasjere ryggen, dra skuldrene ned og tilbake, strekke halsen opp, brystbeinet frem og la hodet danse på toppen.
Helen fortalte om sitt barnebarn som lærte seg å gå. Han er ti måneder - jeg er nesten femti år, men jeg kan gjenkjenne gleden og stoltheten over å mestre.
Min trener har begynt å bli mer hardhendt og forlanger mer; fordi jeg tåler der. Akupunktøren konstaterte gledesstrålene at føttene og leggene mine er mindre hovne. Logopeden synes jeg snakker tydeligere. Men best av alt er at jeg er gladere enn før.
Det har en effekt på alle rundt meg. Det gjør dem gladere - og mer tolerante for at jeg fortsatt tråkker dem på tærne, er litt sky og ser litt eksentrisk ut (særlig når jeg smiler - hvilket jeg som sagt gjør stadig oftere). Selv eldre mennesker som spretter ut av biler med handicap-skilting mens regelverket tilsier at slike som meg må parkere på vanlig plass, ler jeg av.
Jeg har tenkt på hvorfor det har tatt meg sånn tid å oppdage balansen. Hvorfor har jeg gått som ei gammal kjerring? Hvorfor har jeg gått med knekk i knærne? Hvorfor har jeg vært ute av stand til å se luten i ryggen?
Det er jo ikke fordi jeg ikke har trent nok. Er det en ting jeg har gjort disse fire årene, er det å trene. Og la det være sagt; jeg er ikke i mål. Men jeg vingler likevel stødigere. Det er som om hodet har funnet veien til kroppen og kan ta regi.
_ Ikke rart du er ute av balanse når du krøller tærne, knekker i knærne og blir rigid fra hoften og opp til heiste skuldre, sier hodet, hvorpå kroppen kan justere gjennom pust og muskelbruk.
Det er nytt. Jeg har gått fra å være hjelpeløs baby til å bli en aktiv smårolling.
Tornerose skal ei sove mer, og jaggu må ikke prinsen ta litt av skylda. Han har kriget i fire år, søstra mi har holdt hekken i sjakk og resten av storfamilien har hjulpet med alt fra planering til barnepass og konfirmasjon. Jeg gleder meg alllerede til å gå etter skvallerkålen og kjøpe moreller uten å ta overbalanse av vektforskyvningen. Best av alt er jeg ikke lei av å trene heller, men først - ferie!

Fugl føniks

I et anfall av optimsisme meldte jeg meg i vinter til ravning i mai.

Ettersom tiden gikk skjønte jeg at dette ikke ville gå - bokstavelig talt. Kan en natterevn som blir leid av en annen ravn, ha noe som helst autoritet? Jeg så for meg situasjonen: Sjanglende og i gul refleksvest skulle jeg lekse opp for ustøe ungdommer i festhumør. I don´t think so.
Det måtte en rulllestol til. Da kunne jeg bruke kreftene på å se og snakke. Dessuten; ingen slår en dame med gul refleksvest i rullestol. Kanskje til og med det ville gi kred å bevege seg ut på hjul?
- Jeg øver, sa jeg til mannen min da vi gikk en testtur med lånt stol.
Da mener jeg ikke rent fysisk øve seg på å kjøre rullestol - selv om jeg ser på nettet at det krever øvelse. For en balanse og overkropp rullestolbrukere har!
Jeg mener den mentale siden av det å bruke rullestol. Enn så lenge er det for meg å gi seg, kaste inn håndkledet, miste alt håp om å gå på to bein. Å sitte i rullestol er å gi etter, erkjenne at jeg ikke klarer meg selv.
Det er selvfølgelig bare tull. Du mister ikke mental makt av å sitte i rullestol eller å ha ett bein eller en arm eller en kropp som ikke virker. Hvis du klarer den overgangen, klarer du alt. Du får makt til å definere hva som er viktig i livet. Jeg så et bilde av en svømmer med ett bein, en hai hadde spist det andre.
- For en kul fyr! tenkte jeg.
Ikke bare hadde han klart overgangen, han levde godt med ett bein. Det var nesten slik at jeg tenkte: hva skal man egentlig med to?
Men for å komme dit, må man øve. Jeg øver - og gleder meg over hver fremgang, enten det er å skille plommen i egget fra hvitten, hakke grønnsaker, rake grus, holde balansen, gå noen skritt, se veien med begge øynene eller svelge kameler. Med trening lar de seg svelge. Jeg klarer ikke å se mørkt på livet om jeg prøver en gang. "All we see is possibility," for å si det med slagordet fra den amerikanske Perkins School for the Blind.
Nå søker jeg NAV om rullestol, lett og håndterbar. Det er en vei til det nye livet, mitt nye liv. Min mann og jeg diskuterer om balansen har blitt bedre, eller om det er min evne til å håndtere manglende balanse som har bedret seg. Her kan vi tillate oss å være uenige. Det spiller ingen rolle hva den andre synes.
I egyptisk - og senere gresk og romersk - mytologi finnes Fugl Føniks som et symbol på gjenfødelsen. Professor Humlesnurr i bøkene om Harry Potter har føniksfuglen Vulcan på sitt kontor. Jeg er ferdig med å brenne. Ut fra tilintetgjørelsen er ravnen første steg, men med rullestol og fornyede krefter er jeg en Fugl Føniks.

Clash of the Titans

De har ikke sjans.

Jeg ligger på kne og gjør staudebedet klart til en ny sommer. Der - klemt mellom offensive og rotsterke rosestorkenebb (Geranium macrorrhizum) og hvite, tilsynelatende uskyldige perleevigblomst (Anaphalis margaritacea) - står noen purpurfargede alunrot (Heuchera sanguinea). Jeg kan se at de har enda mindre plass enn i fjor til sine delikate strå med intenst rosa små blomster.
Bak bøkehekken lurer naboens gule fagerfredløs (Lysimachia punctata). Denne stauden er klin umulige å bli kvitt til tross for alle hagebøkers forsikringer om det motsatte. Den formerer seg gjennom rotskudd og blomstrer så heftig sommeren gjennom at de narrer godtroende og litt late hageeiere til å tro at de er noe. Å luke dem vekk kan du bare glemme, de er verre enn skvalderkål og må graves opp og fjernes.
Jeg funderer over om jeg kan hjelpe alunroten. Da må jeg sette stikkspaden i skuddene til staudene til høyre og venstre og sette opp naboen mot sin fagerfredløs.
- Å stelle planter er som barneoppdragelse, sier min kyndige søster mens motorsagen putrer. - Du må ikke la plantene bestemme. Du er sjefen.
Hagearbeid minner ikke bare om barneoppdragelse, men oppdragelse generelt. I forrige uke var jeg i møte med min nye saksbehandler i NAV. Nå nærmer jeg meg et slags 4-års jubileum for slag - og da nærmer systemet seg en grense.
Misforstå meg rett, tonen var gemyttlig og jeg skjønner behovet for et fasitsvar. Alle vil helst ha en utvetydig prognose, vite hva som må gjøres og se meg i jobb på en bestemt dato. Jeg og!
Men er det en ting jeg har lært disse årene, er det at fasitsvar ikke finnes. Jeg fikk en absurd følelse av at møtet utviklet seg til en voksenopplæring i slag. Du kan godt kalle det oppdragelse. Det må være umulig for en frisk og rask person å sette seg inn i hva det vil si ikke å ha balanse, å forstå at dette ikke handler om muskler eller vilje.
Jeg har ennå ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre med alunroten; hjelpe den til å overleve, la naturen gå sin gang eller erstatte den med bronseblad (Rodgersia aesculifolia) som er mye større og sterkere enn storkenebb og perleevigblomst. Det er jo aldri noen garanti for at ikke heucheraen slår tilbake eller bronseblad ikke liker seg i solsteika. Alt står og faller med hva slags sommer det blir.