På tur

Det var vårkaldt i Oslo. Slaps og glatt. Inni bilen var det varmt og lunt. Jeg visste jo hvor jeg skulle, men det er alltid med en viss forventning jeg setter meg inn. Alle turer er en reise.

Oslo-taxiene er nesten alltid fulle av historier. Jeg har kjørt med en nordlending med lam arm, en Libanon-veteran, en som nylig hadde mista sin kone, en som levde for barnebarnet og datteren og en med dårlig hørsel
- Ja, det passer jo bra. Jeg snakker ganske utydelig, sa jeg og lo.
Han lo ikke. Jeg tror ikke han hørte hva jeg sa.
Så er det de som ikke sier noen ting - før tredje tur. Da kommer det til gjengjeld mye ut om koner og unger og foreldre med slag, om hager under planlegging og firmaer under avvikling, om lange og harde treningsøkter på sykkel og hvorfor de ikke lenger går på ski.
- Nei, det har jeg vokst fra, sa en godt voksen sjåfør.
Jeg vet at det blir en morsom tur når det er hardrockgitaristen som sitter bak rattet. Vi ler fra jeg sjangler meg inn.
- Dritings ennå? sier han med et flir. Og han vet nok hva han snakker om. Dessuten har han en bror som kunne spise et helt brød i ungdommen og som har blitt gærn. Mora lever ikke lenger - heldigvis.
Jeg har møtt gutter fra ungdomsskolen jeg ikke husker navnet på, min barneskolekompis Bård og kvinnelige sjåfører med latter og livserfaring som lastebilsjåfører. Når noen vil be for meg, slår jeg raust ut med armen og sier ja takk, uansett hvilken religion sjåføren bekjenner seg til.

Dennne sjåføren hadde god tid, kjørte sakte ned Sognsveien, over Smestad-krysset, ned Sørkedalsveien og gjennom Majorstukrysset. Han var fra Afghanistan. Han fortalte at han hadde vært hjemme på ferie. Da hadde vi allerede snakket om hvordan det var å forlate sitt eget land og alt og alle man kjenner, hvilken sorg og utfordring det er å begynne på nytt.
- Vet du hva folk i Afghanistan spør om når jeg snakker om Norge? Med all fred og velstand som er her, lurer de på hvordan folk dør. De tror ikke sine egne ører når jeg sier stress og hjerteinfarkt og kreft. I Afghanistan dør folk av skuddskader, bomber og krig, sier sjåføren rolig.
Etter mer enn 30 år med krig er det kanskje ikke så rart at levealderen ifølge National Geographics er 46 år. I areal er Afghanistan dobbelt så stort som Norge. Grensen til Pakistan er nesten like lang som den norske riksgrensen. England, Frankrike, Russland og USA har prøvd å få landet under kontroll - uten hell. Det har jeg selvfølelig funnet ut etterpå.
Hvis jeg hadde bodd i Afghanistan, skulle jeg vært død for lengst.
Istedet gikk jeg ut av bilen i Sporveisgata. Reisen var slutt.

Utseendemessig

I seks år har halve ansiktet mitt vært lammet. Et eksentrisk utseende har hatt større konsekvens enn jeg hadde forestilt meg.

Andre har sett et kulerundt og rennende øye, skjev nese og nedad dratt munn, en geip, et forvridd fjes. Bortsett fra et og annet overraskende fotografi, i et speil i forbifarten (- Jøss er det meg?), har jeg sett meg selv innenfra og ut og tenkt at jeg er meg selv. Ikke engang et granskende blikk i speilet har gjort at jeg har sett meg selv sånn som slaget har gjort meg.
Jeg har ant det. Mitt lag med unger har ikke vært der, min kjappe replikk er ikke hørt, mitt direkte blikk har ikke hatt noen effekt. At man blir bedømt på utseendet er strengt tatt ikke overraskende. Forskning viser at vakre og høye mennesker får bedre betalt. Jeg har selv erfart hvor usynlig man blir i rullestol. Da lege, psykolog, ergoterapeut og kjørelærer ved Sunnaas sykehus skulle fortelle meg at bilkjøring var uaktuelt, hadde de satt frem fem stoler i konstellasjon fire på rad mot én. Det var nesten litt parodisk - for det hersket ingen tvil om hvor jeg skulle sitte. Selv Hitler hadde sitt skrivebord på et podium og kunne heve seg over sine besøkende. Eldste trikset i boka! Jeg lo, hvorpå psykologen spratt opp og tilbød seg å bytte plass.
- Åh, unnkyld, sa en mann som fomlet ved melkeskapet i butikken uken etter at en flink kirurg strammet opp høyre del av ansiktet mitt tidlig i juni.
Jeg snudde meg for å se om han snakket til noen andre. Men nei, han sa unnskyld til meg. Min påstand er at det haddde han ikke gjort til en skjevere utgave av meg.
Slik er vi mennesker: Vi blir sjenerte i møte med det uvante. Ikke et øyeblikk tror jeg det er vondt ment (med unntak av Hitler da). Unger er enklere. De bare spør. Hvorfor går du med staver når det ikke er snø? Hvorfor smiler du bare med halvparten av ansiktet?
Voksne er "høfligere". De kikker ikke selv om de undrer seg. Jeg vet ikke om jeg ville tålt at alle spurte, men jeg tåler dårlig at eksentrisiteter forbigås upåaktet. Jeg glemmer aldri den voksne mannen som leide meg tilbake til bordet på en restaurant i Tyrkia. Han sa ingenting, bare holdt ut en tørr og varm neve. Og jeg kunne ikke si takk på tyrkisk engang.
Det krever tid å bli fortrolig med en annen versjon av seg selv. Menneskelivet går i faser, vi går fra å være barn til å bli ungdom, fra å være ungdom til å bli unge voksne, fra å være ung voksen til å bli en eller to eller mange og enda flere. Alle overganger er krevende, og stort sett har vi tid til å gå fra det ene til det andre. De brå kastene er en egen øvelse, eller som Nietszche (eller hvordan det nå staves) sa: Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Sånn sett kan vi være glade for motstand, den tvinger frem nye innfallsvinkler såfremt den ikke knekker oss.
Å være uvanlig går på selvtilliten løs. Det var kanskje det som overrasket meg mest etter at ansiktet mitt ble mer normalt. Jeg er den mest fordomsfulle av alle - mot meg. At jeg snakker saktere og sjangler litt gjør ingenting, og selv det er bedre (og bedre) etter operasjonen. Det er akkurat som noe av selvbevisstheten slipper taket. Min mentor kaller det å finne balansen i ubalansen. Han har snakket om det lenge. Jeg har bare ikke klart å begripe det før.
Så nå øvelseskjører jeg med min modige søster. Personlig rekord er 68 km/timen. 140 km/timen er kanskje en saga blott. Men jeg gleder meg til en ny runde på Sunnaas sykehus i slutten av måneden. Da får jeg ihverrtfall se om de har lært.

50 Shades of Green

Det er den tiden på året igjen. Jeg har begynt å måke vekk snø og lese hagebøker.

Jada, jeg vet at det er altfor tidlig. I mars står skuffelsene i kø. Vinteren er jo ikke over, og bedene er fulle av snø. Likevel har fattern og jeg begynt å planlegge turer til planteskoler. Han drømmer om bugnende grønnsakshager uten et ugress i sikte. Jeg skisser hager og ser frodige bed for mitt indre øye. Vi tror.
I dag var det gløtt av sol, rennende vann og slush i gatene. Glimt av vår rett og slett. Jeg gikk straks ut og måkte snø av plattingen, kostet i carporten og begynte å tenke på deler til grillen og noe å sette den på.
Det er nesten som et rituale. Jeg gjør det samme hvert år, flere ganger må jeg nesten legge til. Kanskje er det en slags avhengighet. Etter måneder med grått og hvitt, må jeg ha grønt. Og tro det eller ei, jeg oppdager nye vekster og nye metoder hvert år, fra de samme bøkene.
Hagen derimot forandrer seg hele tiden. Noe blir borte - og noe kommer til. I tillegg kommer all variasjonen på grunn av ulike vintre, vår, sommer og høst. Nå venter jeg først på hvite krokus og et 80-talls lilla allium. Så er jeg spent på hvilke stauder som har overlevd og hvilke jeg ikke husker å ha plantet. Jeg har hatt denne hagen siden 2002. Noen planter står fortsatt, men alt som likner tulipaner har rådyrene beitet ned og beitet ned - så hvis det dukker opp noen blomster, er det rådyr-slurv.
Før tok jeg vare på alt i hagen. Nå river jeg vekk i trygg forvissning om at noe dukker opp på sammme sted. Det skal ikke stikkes under en stol at jeg har mange å spørre om gode råd. Det beste er likevel når det oppstår vakre kombinasjoner helt utilsiktet, og de kommer til sin rett i spesielle lys som får resten av hagen til å blekne. Skjønnhet er ikke bare perfekte vekster i full blomst. Skjødesløshet og slurv er viktige ingredienser.
Den som er mester i dette er hageentusiasten Piet Oudolf fra Nederland. Hans kombinasjoner av villskap og streng disiplin og tid tar pusten fra meg
Denne konstante endringen har jeg lært meg å like, lengte etter faktisk. For meg har den blitt meningen. Du kan ikke regne med å nå frem, du kan bare strekke deg.

Latsabber!

Det er ikke så ofte jeg takker meg til uførhet. Men når jeg leser om toppsjefer som synes alle andre er latsabber, tenker jeg stakkars.

- Du vet, arbeid er oppskrytt, sa en oppegående venninne av meg som i 20 år jobbet for seg selv, gikk i veggen med et brak og omskolerte seg til fast jobb.
Vi lo. Jeg var i ferd med å komme meg opp i knestående etter en hjerneblødning. Jobb tenkte jeg ikke på en gang - og i løpet av de fem årene som er gått har jeg hele tiden vært sikker på at jeg vil tilbake i arbeidslivet. Etter utspill om late arbeidstagere blir jeg mer i tvil.
Ingen kan lenger være i tvil om at arbeidlivet endrer seg. Derfor blir jeg så forbauset når presumptivt oppegående sjefer i slutten av 30-årene uttaler seg så bombastisk og gammmeldags. Det etterlater ihvertfall ingen tvil om sjefene ikke tar endringene inn over seg selv.
At mannen har yrkesaktiv kone og tre små barn, minner mest av alt om "humblebragging" - et glitrende nyord som ifølge Oxford Dictionaries er "en tilsynelatende beskjeden eller selvkritisk formulering hvis eneste funksjon er å dra oppmerksomhet til noe man er stolt av". Er det noe jeg har lært de siste årene, er det at det som regel er mer med folk enn hva du ser med det blotte øyet. Og det er en tid for alt.
Kunne det tenkes at sjefen gjør så dårlig jobb, at tre dager på fjellet er en ren overlevelsesmekanisme? Noen sjefer vil du dø for, andre sjefer er til å dø av. For all del, både arbeidsgivere og arbeidstagere har et delt ansvar for at situasjonen er best mulig.
- Husk at du som journalist når som helst kan trekke din byline eller din sak, sa en klok redaktør til meg. - Men hvis du opplever ofte at du må gå til slike ytterligheter, kan du jo spørre deg selv om du er på rett sted.
Kanskje det er arbeidsgivers rolle vi bør debattere i en tid der du blir nedbemannet for et godt, eller kanskje dårlig, ord. Hva er en sjefs viktigste jobb? I min bok er det å motivere og legge til rette for at de ansatte kan gjøre en best mulig jobb. Kanskje spørre dem hva de synes eller om de har forslag til forbedringer. Erfaring og empati er undervurdert.
Hvis fredagskaka flyttes til torsdag og folk skrur av mobiltelefonen, er det et tegn på at noe er galt. Jeg tror ikke arbeidslysten øker ved at toppsjefen blåser ut sin irritasjon i avisen og kaller medarbeiderne late. Attpåtil på en torsdag. Ha, tenk på det i helgen, du!
Min opplevelse er at de fleste gjør så godt de kan. Jeg og. Uførhet har gitt meg motivasjon, fokus og anledning til å tenke - uten andre sjefer enn meg selv. Det er luksus, det.

Slag, ferdig, gå!

Nok er nok. En dag våkner du og oppdager at det livet du har tenkt er midlertidig, er blitt ditt nye liv.

Det kan være mange årsaker til at livet er blitt et annet. I mitt tilfelle hjerneblødning.
For meg begynte det tilfeldig med et intervju på NRKs Ekko om frihet(12. november 2014). Jeg hørte etter med et halvt øre. Det var noe om den amerikanske grunnloven (1776) som inspirerte Frankrike til revolusjon (1789) som igjen inspirerte til den norske i 1814.
Jeg som akkurat hadde fått ny sykkel (tre hjul og elektrisk motor), tenkte på at den ga meg anledning til å komme meg rundt og at dette var frihet for meg. Mens for en blind person er kanskje frihet å få tilgang til informasjon når hun selv vil eller for alle er det å gjøre noe de duger til. Frihet er ikke det samme for alle. Vi har alle en dypt personlig oppfatning av hva frihet er.
For meg er frihet knyttet til selvbestemmelse. Jeg vil gjøre hva jeg vil når jeg vil. Og jeg vil ha bevegelsesfriheten tilbake. Men den sitter like mye i hodet som i kroppen.
To dager etter skrudde jeg ned alle håndtak og gripestenger som har gjort soverommet mindre og meg mer avhengig og redd. Uken etter ble tilbragt på sykehus med min datter som skulle gjennom en operasjon; jeg måtte finne nye måter å trene på siden vi var der i fem dager, og ikke minst måtte jeg gå med en kopp kokvarm te. Så kom snøen.
Alt dette bidro til å rive meg ut av faste mønstre og rutiner, til å redefinere sykdom til skade, til å redusere "inn i evigheten" til "noe midlertidig", til å se meg selv og min frihet med et nytt blikk.
- Hva har skjedd med ansiktet ditt - eller snakker vi ikke om det? spurte en freidig kvinne i et middagsselskap.
- Åh faen, synes det? Jeg som har sminka meg og alt, svarte jeg vel vitende om mitt skeive ansikt - i ettertid overrasket av min munnrapphet og litt stolt over å ha parert henne. Jeg tror vel ikke egentlig at hun var ute etter å score poeng på min bekostning. Og pussig nok hadde det motsatt effekt.
Det oppleves nesten som å skifte ham, som om jeg har gått opp en størrelse - på alle plan. Mens slaget har skrumpet meg inn, har naturlig nok andre fylt opp den ledige plassen. Slik er vi mennesker, vi tetter automatisk igjen når det oppstår et vakum. Slik er det med sykdom og død. Vi tilpasser oss.
Det gikk opp for meg at tiden er inne for å breie seg igjen. Det betyr ikke nødvendigvis at alt blir som før. Om det hele tatt finnes en grense, vet jeg ikke. Og jeg vet ihvertfall ikke hvor den går. Men friheten ser jeg konturene av.
Ganglaget mitt er like eksentrisk som ansiktet, men nå blir jeg ikke lenger så satt ut av det. Robusteten bygger seg opp. Jeg kan gå litt og jeg blir sikrere og raskere for hver uke som går.
Hvorfor det har tatt drøyt fem år, vet jeg ikke. Det er jo ikke fordi jeg har villet være treig. Jeg ser på andre som går rundt med verdens største selvfølge. De står på kanter og balanserer på bord. Den friheten vil jeg også ha.
Derfor har jeg satt meg tre mål for det neste halvåret: gå til nærmeste kollektive transportmiddel, spa og løpe. Samtidig er jeg allerede nærmere målet. Inni hodet er jeg blitt større, der er handlingsrommet ubegrenset. Jeg er langt over halvveis til mitt nye liv.

Frem fra glemselen

Mennesket er forunderlig og ekstremt komplisert. Alt henger sammen med alt. Jeg overraskes stadig.

Det begynte rundt St. Hans. Først glemte jeg 23. juni, dagen jeg aldri trodde jeg ville glemme. I 2009 var det en klam tirsdag i New Jersey og jeg fikk hjerneslag.
Denne sommeren skulle jeg være to uker alene på hytta. Jeg nøt det! Og gjenkjente for første gang på fem år gleden over å være alene; rote og rydde og følge egne innskytelser. Det var bare bikkja og meg - og sant å si begynner hun også å dra på åra og var helt fornøyd med å slappe av i skyggen.
Gamle hunder har en likhet med gamle (og syke) folk. Sansene virker ikke lenger 100 %. Vår gamle labrador ser ikke lenger så godt, gidder ikke å legge ut på tur alene og hører knapt det hun vil høre. En morgen ville hun ut klokken fem. Jaja, tenkte jeg, men da hun etter lufteturen prøvde seg med bjeffing, vendte jeg ryggen og det døve øret til. Hun sov under min seng til klokken var tre om ettermiddagen! Jeg trodde minst hun var død og begynte å tenke på hvordan jeg skulle få 40 kilo hund ned trappen fra 2. etasje.
Nå camperer hun full tid hos mine foreldre, men er en konstant påminnelse av hvordan livet forandrer seg. For oss mennesker er det mye å lære av et kort hundeliv. Lenge har jeg innerst inne tenkt at livet mitt skal vende tilbake og være som før. Nå tenker jeg at mye antagelig er over, slag tar tid, tid som for alltid vil være borte. Og jeg er i ferd med å bli en ny utgave av meg - akkurat som alle andre preget av sine erfaringer.
- Jeg skal hilse fra min mor og si takk, sa en strandet amerikansk musiker som overnattet på hytta.
- Din mor?!!? tenkte jeg - før jeg til min skrekk innså at hun nok er på min alder og en mer naturlig alliansepartner for meg enn sønnen i 20-årene.
I sommer hørte jeg et intervju med den godt voksne, svenske regissør, dramatiker og forfatter Carin Mannheimer som akkurat var død. Hun snakket om hvordan man bruker halvparten av livet på å tilegne seg ferdigheter - og den siste delen på å miste dem igjen. Men man innretter seg. Hun og venninnene vurderte å lage en ringeordning - i tilfelle noen døde. Men som Mannheimer sa: Det kunne jo være at noen reiste til Kreta og glemte å si fra. Da ville jo alle tro hun er død...
Og så lo hun. Vi og. En kan kompensere for mye med litt galgenhumor. Og det betyr ikke at det ikke dukker opp ting underveis. Hjernen, i samarbeid med kroppen, kan virkelig lette på glemselens slør.
Her om dagen skulle jeg melde meg inn i et eller annet som krevde et mobilnummer. 91182921, skrev jeg uten å nøle. Det er bare ett problem: det er ikke mitt nummer!
Etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg på at det er mitt gamle mobilnummer. Jeg har ikke brukt det siden 1999. Likevel spratt det ut av hodet og fingertuppene.
Det er ikke bare der koblingene begynner å virke. Plutselig har jeg glimt av balanse, dyp pust, god artikulasjon, syn og minner. Det er som om musklene har vært der hele tiden, ventet på input fra hodet.
Hodet legger planer. Kroppen gjennomfører. Men læringen går begge veier. Med rekordstabile badetemperaturer kunne jeg rotere begge veier rundt min egen akse i vannet. Jeg svømte med åpne øyne under vann. Og ikke minst klarte jeg å flyte på ryggen med armer og ben strukket ut.
Hvorfor dette kommer nå, vet jeg ikke. Kanskje er det hodetreningen som jeg holdt på med før sommeren, kanskje er det de motoriske gjentagelsene, kanskje er det tiden som går... Uansett er det en enorm glede å føle fremskritt og glede seg til det neste som dukker opp.

Basta!

Følelsen av å være et nummer i en rekke - og der det gjelder å få unna rekka - kan få frem det verste i en.

Jeg var hos en øre-nese-hals-spesialist her om dagen. Etter fem år med slag har jeg egentlig gitt opp alle leger. I den grad man kan si noe generelt er det at mange fremstår som sørgelig uinteresserte i helberedelse og overraskende bastante i sine konklusjoner. Jeg har fått høre alt fra "Har det ikke skjedd noen endringer til nå, kan du bare glemme det", "Jeg kan jo se at du har vært en vakker kvinne engang" og "Ja ja, livet ditt har jo vært ganske spennende til nå".
Før fikk slike kommentarer meg til å gråte. Nå blir jeg bare forbanna. Mest fordi de tar fra meg håp.
Når jeg går til en ØNH-spesialist er det ikke for å konstatere at jeg hører dårlig på høyre øre og komme på en liste for å få høreapparat. Suset i høyre øre er konstant, så når jeg sover på venstre side hører jeg verken mygg, fuglekvitter, russefester eller vekkeklokker. Praktisk altså - for det venstre fungerer utmerket, unntatt til å høre min yngste datters raske tale når strømmen kommer fra høyre eller en annen etasje.
Neida, jeg lever godt med å høre dårlig. Men inni øret (også) finnes balanseorganer. Og min balanse er elendig. Jeg gikk altså til ØNH-spesialist for om mulig maksimere det jeg har av balanse. Men han var døv på det øret.
Jeg ønsket i grunn bare hans erfaring og råd, men han klarte ikke selv å tenke ut av boksen eller bli nysgjerrig på hva han kunne bidra med. Kunne godt skrive meg på liste for høreappparat, men mente vel etter litt press fra meg at han ikke syntes hørselstapet var stort nok - og balanse var ikke hans bord. Han mente en synsforbedring sannsynligvis ville få meg lenger. Og for all del: det har han lanskje rett i.
Nå er jeg bare til en viss grad herre over eget syn, men jeg er herre over min egen reaksjon - og den var ikke nådig. Jo mer jeg tenkte på hva han hadde sagt, jo sintere ble jeg - og faktisk litt oppgitt på hans vegne. Hva er det som får en erfaren lege til å bli så lite nysgjerrig både på vegne av eget fagfelt og på pasienter? Er det ingen grunn til å pushe grenser?
Åpenbart ikke. Selv om en oppegående lege for bare år siden sa til meg:
- Du må aldri glemme at medisin er mer kunst enn vitenskap.
Jeg synes jeg ser de samme tretthetstegnene hos mange - ikke bare leger. Det er som om de glemmer å tenke selv, glemmer å reflektere, glemmer å la seg begeistre, glemmer at de utøver makt i en relasjon til et annet menneske. Istedet for å gi, tar de. Og verst av alt er at de ofte ender med å gjøre seg store på andres bekostning.
Mitt besøk hos ØNH-hals spesialisten endte, tror jeg, med gjensidig forakt. Han syntes min "lidelse" var en bagatell. Jeg syntes ikke jeg ble hørt. Og vi er begge like kort.