En drøm

I natt drømte jeg at jeg var publikum, men fikk ikke bestemme hvor jeg skulle sitte.

Istedet for å sitte sammen med dem jeg kom med, ble jeg henvist til en av de første radene, i et felt på skrå til venstre for scenen. Jeg måtte over en høy kant som skilte dem og oss. I ettertid kan jeg ikke helt bestemme meg for om det var en up- eller downgrade. Men der og da var det utvilsomt en downgarde - for alle som ikke hadde betalt full pris. Publikummerne på raden over etterlot heller ingen tvil. De trodde åpenbart de kunne tillate seg hva som helst.
En trenger ikke være Einstein for å finne noe i denne drømmen. Derfor var avslutningen så interessant: Da satte jeg nemlig de utidige herrene skikkelig på plass - og våknet.
Der lå jeg skviset til kanten av to (store) unger.DET kaller jeg en tillitserklæring. Jeg har gjeninnført forbudet mot bein over mage og kjefter på rotering og krangel.
Nå har jeg lommer av ganske normalt syn. Ansiktet er nindre skjevt. Jeg har skjønt litt mer av vektfordeling og går sakte på krykker vel vitende om forræderisk snø og is. Dessuten har jeg økt treningsmengde og pågangsmot samtidig som jeg har litt triviell ryggvondt. Jeg mener ikke p si at jeg er noen helt av den grunn. Det er bare godt å kjenne at kroppen begynner å virke og si fra.
- Nå er du over det verste, sa nevrologen etter at jeg hadde sagt at han ikke visste noe om slag og grått en skvett.
- Jeg ser sakte fremgang. Ikke glem at det ikke finnes to like slag. Du må bare glede deg over at du fortsatt er deg og leve et balansert liv.
Det verste som finnes er realitetsorientering fra leger. Som sagt: Jeg vil ikke vite hvor galt det kan gå, men hvor bra det kan gå. Livet går og går, Jeg blir ikke 30 år igjen - uansett. Jeg ser meg i speilet og gleder meg over hver rynke, særlig den siste usynlige under høyre øye.
Så vil jeg kanskje ikke sitte sammen med alle de andre, men så lenge jeg vet hvor mine grenser går: pytt. Dette kan jeg leve med. Nå har jeg lært å la andre kjøre og børe kaffen. Det tok sin tid. For en gangs skyld håper jeg legen har rett.

Bjørn og fell

Opp som en bjørn. Ned som en fell. Og opp igjen!

Du kan ikke tillate deg å ligge nede. Ikke for din egen skyld - og heller ikke for andres. Friske folk har begrenset kapasitet for sykdom, for ikke å snakke om sykdomsprat. Du ser det på de flakkende blikkene. Ansvaret må du ta så langt du klarer.
Jeg tror det til en viss grad er biologisk betinget. I gamle dager ble syke satt ut for å dø. I dag havner vi på sykehjem - og sultes til døde.
- Bestemor og bestefar får ikke dra på sykehjem, mamma, sa min 16-åring etter oppslag i Aftenposten (12.1.2012).
Min yngste kaller det lucifisering. Folk gjør gale ting når de føler seg presset. Men også steinaldermennesker vernet om de gamle og syke. Å ta hånd om de svake er en dypt menneskelig egenskap.
Å være syk eller skadet er som å svømme og svømme for å nå overflaten. Perspektivene blir forvridd. Du puster gjennom et tynt sugerør og svømmer for livet, mens de andre er oppe i luft og sollys og tar det som en selvfølge.
Det gjelder leger også. De er ikke supermennesker. De kan ikke lese tanker eller føle andres smerte. De lever også i sin verden.
Kommunikasjon er nøkkelen, mener Reidun Førde, selv lege og professor ved Senter for medisinsk etikk. Jeg hørte henne snakke på NRKs "Dagsnytt 18" onsdag 11. januar 2012. Jeg er langt på vei enig, men ser i grunn hennes beste kvalifikasjoner i alder og erfaring. Hun har sett livet gå opp og ned.
Hva vet vel en ung og uerfaren lege om livet? For ikke å snakke om en ung saksbehandler i NAV? De møter folk i krise, ja, kanskje sitt livs største, som knapt vet opp og ned på seg selv og som ikke skjønner hva du sier - og så har du enten dårlig tid eller manglende erfaring. Da skal begge parter være gode til å kommunisere.
Det er vi jo ikke. Selv jeg som har kommunisert hele livet, har vært god nok. Jeg oppdager stadig at ting går meg hus forbi, eller at jeg ikke er god nok til å kjenne etter. Nå har jeg holdt på med yoga i to år (og to-tre år før jeg ble syk) og først nå kjenner jeg at jeg er på vei FREM mot er slags nullpunkt. Trening hjelper. Jeg kan bevege hodet i alle retninger, vrikke på baken uten å gå overende og bruke venstre hånd! Det har altså tatt meg to og et halvt år delvis å gjenvinne tilliten til egen kropp.
Sakte, sakte, kjenner jeg at hodet skrur seg på - og følelsene trekker seg tilbake inn i kroppen. Det er som om jeg har vært på en lang reise alene, som en slags Robinson Crusoe i sin egen verden, fjernt fra virkeligheten. Takket være familie og gode venner er radaren i ferd med å vende seg utover igjen.
Det som har bidratt til å redde meg er kommunikasjonen. Førde er befriende åpen, Kursing i kommunikasjon kan kanskje bøte på noe, men som Førde sa: - Det er vanskelig selv med ens nærmeste.
Å meddele seg har hjulpet meg til å holde fast og kanskje også hjulpet noen til å holde fast ved meg. Ingen kan lese tankene dine eller føle din smerte. Bare du kan vite når du er bjørn eller fell - og etterhvert skjønner du at du er begge deler.

Epokeskifte

Jeg ser på bildet av en gammel, finsk bestemor. Når sluttet hun å være ung, lovende og travel? Når skjer et epokeskifte?
Jeg har vært inne i et skifte lenge. Egentlig begynte mitt nye liv 24. juni 2009. I så henseende er jeg som en supertanker. Jeg fortsatte å sige selv om jeg egentlig burde skiftet retning. Fordi jeg har sittet fast i den hengemyra som kalles sorg, har det tatt lang tid. Jeg har fått det ene beinet ut av hengemyra, men jeg har fortsatt ett bein i løse lufta og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av det ettersom det drypper av illeluktende gjørme.
Jeg tror ikke løsningen er å late som det ikke lukter. Det stinker uansett hvor mye parfyme en heller på. Det vet folk som har vært i krigen, og som sliter tungt resten av livet.
Hva er jeg?
Ikke helt som før. Definitivt ikke ung, men ung nok. Ikke travel, men jeg kjeder meg ikke. Lovende? Kanskje. Men ihvertfall midt i et epokeskifte. Og som Bob Dylan så treffende har sagt det: That he not busy being born, is busy dying (fra: "It´s Alright, Ma")
Erfaring kan ikke strykes ut. Den bare er. Jeg kan ikke late som sykehus og rekonvalesens i USA og Norge ikke er en del av meg. At en hjerneblødning ikke setter spor. Hva det har gjort med meg vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvor lenge denne krigen skal vare. Men dø verken vil eller skal jeg. Jeg vil være "busy being born". Slik holder jeg håpet i live.
Slaget har bragt en ny ettertenksomhet og et nytt tempo inn i livet mitt. Det har gjort meg mer - og mindre - tolerant. Litt større som menneske. Ensomhet har vært et ukjent begrep. Nå er det en del av livet, like selvfølgelig som å trekke pusten. Det handler ikke om andre mennesker, men om å erfare på egenhånd. Det må alle. Jeg må sette de nye premissene selv. Endelig begynner jeg å se muligheter mer enn begrensninger. Det er et godt sted å være.
Ikke minst julen setter ting i relieff. Det er en fast begivenhet, lett å sammenligne fra år til år. Jeg var en tur på CC Vest med en tålmodig venninne, kjøpesenteret jeg sverget aldri å sette mine bein i etter at jeg fikk bot for å ha handlet for lenge (!). Da jeg hadde vært i to butikker, var jeg helt utslitt og utshoppet. Mens jeg før hadde ønskelister lange som vonde år, ønsket jeg meg undertøy (lekkert!) i ull eller i høyden en staude eller busk som tåler norsk klima. Alle andre ønsker er av immatriell art. Det er nesten for godt til å vare.
Jeg befinner meg mellom to, eller kanskje tre, epoker.
Friskere blir jeg, selv om det kanskje bare kjennes for meg. Det merkes gjennom mer stabilt humør og ved at jeg kan bli sint og glad med dertil hørende reaksjonsmønster. Dobbeltsynet er nesten borte og jeg ser bedre. Jeg er sterkere og mer utholdende. Jeg vil drikke vin. Og jeg har begynt å tenke på sertifikat og gamle skriveprosjekter.
- Du vet når du er klar, sier min mor.
Hun har rett. Det vet jeg. Nå gjelder det å være tålmodig og ikke skyve alle unna underveis. La det ta tid. La epokene gå - og komme. Hvis det er så at jeg skal bli en gammel kone i gyngestol, får jeg la det skje. Selv ikke det er ugjenkallelig.
- Du vil alltid være lammekjøt for oss, sa en eldre kollega en gang jeg klaget over å bli 40 år.
Nå er jeg 46. 86 år føles nærmere. Men epokeskiftene vil fortsette å komme - for meg og for andre. De er en gave, selv om man ikke ser det før (lenge) etterpå. Å tåle og orke forandringen er det det handler om. Jeg tror 2012 blir et fint og fremgangsrikt år. Det er en tanke jeg ikke har tenkt på en stund. Den var der allerede da jeg våknet 1. januar. Et godt tegn!

Januar 2012

Frihet

Jeg kan ennå huske følelsen av frihet. Lappen! Kunne ta bilen og kjøre hvor jeg ville, når jeg ville. Den følelsen vil jeg ha igjen.
Oppkjøringen skjedde tre dager etter min 18-års dag, slik det var for oss som bodde langt fra folk. Riktignok hadde jeg kjørt bil i mange år, men så langt på gårdsveien, med voksne eller ulovlig. Det siste skjedde ikke så mange ganger, jeg var jo tross alt en ganske lydig jente.
Men ikke lydigere enn at jeg rakk å kræsje - slik kjørelæreren hadde forutsagt - innen måneden var omme. Det skjedde i en sving og det var masse snø. Jeg husker ikke annet enn at skjermen bulket seg inn og punkterte forhjulet, at jeg påtok meg all skyld, at min far røsket skjermen ut og skiftet dekket og at jeg kjørte videre til min beste venninne i Drøbak uten å få kjeft. Når jeg tenker på det i dag, var det litt av en bragd ikke å kjefte og la meg kjøre videre.
Min far var ikke så stoisk da min søster kræsjet med min mor noen år senere og han satt bak avisen.
- Eh, sa min søster. - Jeg tror ikke pappa hørte...
- Æææ hørrt de´, sa min far med ettertrykk.
Da hadde vi sannsynligvis kræsjet så mange ganger at han var lei av å ordne opp. Det fortsetter - og sannelig er han på pletten fortsatt.
- Hver gang jeg har fått nakketak på livet, vrir det seg unna, sier min mor som snart fyller 70 år.
For hånd i hånd med friheten går kræsjlandingen. På fint kalles det erfaring. Det er det man blir klokere av.
Jeg elsker å kjøre bil og har kræsjet ettertrykkelig denne gang. Riktignok ikke totalhavari, men har fått skiftet dekk og er i ferd med å rette ut skjermen. I snart tre år har jeg ikke hatt lov - eller lyst - til å bruke bil, men kjører min fars gressklipper mest på plen, bil på gårdsveier og sykler på tre hjul i trafikk. Samsynet er i ferd med å kommme tilbake. Verden er enkel, bokstavelig talt, og jeg må sjeldnere nedi med hånda. Neste milepæl er lappen!
Jeg kommer til å kjøre som ei gammal kjerring. Tanken på 140 km/t i mørket får meg til å grøsse. Det gjorde det ikke før. Selv tanken på 80 km/t er nå drøy. Jeg kan huske meg selv i 20-årene, hvordan jeg så kvinner som var ti år eldre og tenkte: hvordan kan de la seg selv forfalle slik?
Nå vet jeg at det skjer helt av seg selv. Man trenger ikke anstrenge seg det minste. Slik er det med alle ting i livet: Here today, gone tomorrow.
Min mann ler - og råkjører.
- Jeg visste at du ville si at her kan det være glatt!
Triumfen i stemmen er ikke til å ta feil av. Før var det han som var pingla. Nå er det meg. Og min mor som ellers aldri banner.
- Må du kjøre så jævlig fort? sier hun og holder seg fast mens min søster (rå)kjører.
Jeg tror jeg er ferdig med råkjøringa. Men friheten til å kjøre hvor jeg vil, når jeg vil - den vil jeg ha tilbake. Om det så blir sneglekjøring i dagslys med hyppige pauser. Jeg vil sitte bak rattet selv, justere tennpluggen med øredobben og rygge til det knaser. Jeg vil kjøre til Hvaler en vinterdag bare for å se på havet. Jeg vil synge høyt og skingrende til Hakkebakkeskogen uten et barn i sikte. Og jeg vil fylle bilen med god mat og alt vi trenger. Bil er frihet. Og nå vil jeg ha lappen!
Desember 2011

Speed

I arbeidslivet går alt raskere. Forveksler vi hastighet med kvalitet?

De smarteste folka jeg kjenner sitter mye stille. Det er som om langsomheten tvinger frem andre tanker, en annen refleksjon, der målet er prosessen og ikke nødvendigvis å komme i mål.
Når jeg samtidig ser hvor stor betydning hastighet og tilgjengelighet har, blir jeg betenkt. Jeg er blitt treig, bruker mye tid på enkle fysiske oppgaver - men opplever samtidig at jeg tenker like raskt som før. Kanskje til og med "ser" jeg ting bedre. Det kalles erfaring.
På Ted snakker den amerikanske psykologiprofessor Barry Schwartz om sammenhengen mellom moralsk evne og moralsk vilje, mellom erfaring og visdom. Han siterer president Barack Obama om å gjøre de riktige tingene og mener at regler stanser oss i å tenke selv, at regler hindrer oss i å improvisere, at regler fremmer middelmådighet. Du trenger ikke å være brilliant for å være klok, men du trenger å bry deg om andre.
Hva om menneskelig output blir mindre som følge av effektivitet og hastighet? Kanskje treig jobbing er bedre enn rask jobbing?
Jeg skriver ikke så fort som før, men jeg tenker klarere. Min erfaring har lært meg å bry meg. Ikke fordi jeg er så smart eller at det er så smart, men fordi jeg vet noe mer om det å være menneske. Livet er langt og mangfoldig. Jeg begynner å lære meg å se forbi og se folk. Det hender at jeg tenker at det er fordi jeg har tid.
Det er med andre ord ikke hastigheten som er utslagsgivende. For treig må jeg nok regne med å være en god stund til. Jeg har lært meg mer om det å ta seg tid. Hvis noen tuter på meg i et gangfelt, går det enda saktere. Hvis noen går fra bordet mens jeg er midt i middagen, spiser jeg bare videre. Hvis noen glemmer at vi allerede har vært gjennom et tema, prøver jeg å la det gå.
Det hjelper at jeg definerer problemet som andres - ikke mitt. Jeg ser alle som skjøre kloder i store, likegyldige univers. Alle er sitt eget sentrum. Da er det godt å tenke på Barack Obamas ord om å legge bort barnslige sysler og gjøre de riktige tingene. Barry Schwartz er enda tydeligere. Det eneste du kan gjøre i en stadig raskere og sammensatt verden er å være et moralsk forbilde.
Å gjøre moralsk rett er noe du lærer av de som går foran med et godt eksempel. Jeg har vært heldig og møtt noen. Det eneste vi kan håpe på er at vi selv rekker å lære nok til å bli en slik. Da er verken speed eller effektivitet avgjørende. Erfaringen og empatien er.

Desember 2011

Tilbake til start

Torsdag var en milepæl - og jeg visste det ikke før etterpå.

Jeg visste heller ikke for et år siden at det ikke finnes noen fasitsvar, annet enn de vi kan se tilbake på. Etter som årene går vet du hvilke valg som er rette og gale. Eller ihvertfall hvor de har ført deg hen. Steve Jobs kalte det "connecting the dots" i sin tale til 1.års studentene på Stanford-universitetet i 2005. Han snakket om å droppe ut av universitetet, om å få sparken og om å stå ansikt til ansikt med døden - og hvordan disse tunge tingene har bidratt til å gi ham retning.
- Stay hungry. Stay foolish, sa han og oppfordret studentene til å følge hjertet.
For ganske nøyaktig ett år siden tok jeg en beslutning om å begynne en blogg. Da hadde jeg vært på julebord sammen med venninner fra studietiden, og opplevde at jeg så dem og deres mer eller mindre bevisste sorger med nye øyne. Siden har jeg observert livet og forsøkt å skrive om det jeg har sett.
Det har vært et tungt år, og jeg er på tampen av en reboot. Sneversynet er påfallende, men bedrer seg etter hvert. Foreløpig kan jeg verken se eller gå som før, men det endrer seg stadig. Jeg har gått fra syk tik skadet og skjønt at jeg må jobbe rundt skaden, sirkle meg inn så og si.
Noen av de andre har også gjort en omstart. Men jeg tror ikke det er noe vi gjør helt frivillig. Omstendighetene gir oss ikke noe valg. Det er vondt, det er jævlig, det tar tid, men vi må.
Det mest interessante med årets julebord var at tre stykker ikke kunne - alt fordi jobbben krevde noe annet. Det er en luksus å kunne si nei til jobben. De fleste av oss er ikke der, vil ikke være der. På jobben er vi viktige. Ting står og faller med oss. Tror vi. Og tror omgivelsene.
Kommentator David Brooks i New York Times ba i november 2011 folk over 70 år om å se tilbake og analysere sine liv, hvorpå han forsøkte å trekke noen konklusjoner. Folkene som skrev inn, fortalte at om det var noe de angret på var det at de ikke hadde brukt nok tid på sitt privatliv og relasjoner og at de hadde tatt for få sjanser. De angret på at de hadde brukt for mye tid på å få andre til å forandre seg - før de skjønte at det i grunn var nytteløst.
- Dere må vel ha vokst helt sammen nå? sa en venninne til min far da mine foreldre hadde vært gift i 47 år.
Han tenkte seg om et øyeblikk og repliserte:
- Nei, faktisk blir vi mer og mer forskjellige, mer og mer oss selv.
Om han sa det eller om jeg tenkte det, kan jeg i farten ikke si, men om livet gjør oss mer og mer oss selv, øker også vår toleranse og aksept for de vi velger å ha i livene våre. Er vi riktig heldige får vi også kred for å være den vi er på jobben. Men det fordrer også en fleksibilitet begge veier - som f eks gir seg utslag i en omstart. Da skal det en stor porsjon toleranse og ærlighet til. Det er lett å late som når man er ung, men vanskeligere etter som vi blir eldre.
- Jeg har blitt bedre kjent med meg selv og han jeg er gift med, sa en klok kvinne til meg etter at de hadde vært gjennom den reboot som sykdom medfører.
Livet krever at vi går i oss selv og tenker på hvem vi er og hva vi vil være - for oss selv og for andre. Det tvinger noen ganger frem en omstart, antagelig smertefull, ensom og nødvendig. Å lukke øynene er også et valg. Brå skift er en del av livet, og, jeg håper, bedre etterpå. Hvis ikke finnes "svenskeknapper" hos de fleste av oss.

Desember 2011

På arbeidslivet løs

Ville du tatt en jobb som innebar at du måtte kle deg naken foran 30 kolleger av motsatt kjønn?

Neppe.
Og ihvertfall ikke hvis du måtte bade og skrubbe deg godt mellom beina og under armene.
Arbeidslivet fordrer så mye rart. Jeg har hørt om sjefer som nakenbader og danser nakne rundt leirbål etter å ha hivd innpå akevitt. Jeg har hatt fingre i armhulen (der brystene så smått begynner) og tilbud jeg "ikke kunne takke nei til". Jeg har levd med sjefer som knuller sjefer - og underordnede.
- Knull aldri noen her. Alle gutta vet det i løpet av minutter, sa en ny - mannlig - kollega til meg.
Det var et godt råd - som jeg nesten etterlevde. I en tid der jobben er alt er det lett å la seg rive med og tro at det skal være slik. Det var ikke før jeg var over 40 år, at jeg opplevde å komme til en arbeidsplass fri for sexpress.
Til å bgynne med trodde jeg det ikke. Her MÅTTE det da være noen som hadde noe på gang. Eller kanskje jeg hadde blitt for gammel (og stygg). Men det var ikke det heller. Det var rett og slett ikke noen kultur for det.
I motsetning til Forsvaret og kanskje til Oslos gater der regelen "Vil du ikke, så skal du" råder. For det er en hårfin grense mellom utnytting (begge veier) og maktmisbruk (en vei). Kultur begynner ofte på toppen. Det vet alle som har prøvd seg på barneoppdragelse. Det er eksempelets makt som gjelder.
- Jeg vet hvorfor det er så mange voldtekter i Oslo nå, sa en godt voksen mann til meg.
- Det er mørkt, varmt og jentene går i miniskjørt.
Ja, tenkte jeg etterpå. Og i butikken ligger sjokoladen pakket inn i fristende papir - men vi tilraner oss den ikke likevel.
Dette handler ikke om sex og naturlig nakenhet. Det handler om å ha makt og miste vurderingsevnen. Det handler om feighet og å gi etter for andre. I Tyskland går kvinner og menn i samme badstu - nakne. Og noe mindre opphissende enn en nakenstrand skal du lete lenge etter. Men i det øyeblikk du introduserer en maktstruktur, skifter alt karakter. Da gjelder det å holde på sin egen standard. Ikke minst i Forsvaret. Det er det som skaper helter.

November 2011