Sommeren med sykkel

Målet for sommeren er klart: sykle og kjøpe is.

Det kan synes som en bagatell. For meg er det blodig alvor. Å beherske en sykkel med tre hjul som veier et tonn og som kutter ut hjelpemotoren midt i de bratteste oppoverbakkene er potensielt meget blodig alvor - og det er ikke bare hestebrems som biter hull i huden. Sår oppstår der du minst venter det.
- Ikke ta beina av pedalene! skriker min bedre halvdel der jeg skjener avgårde på humpete skogsveier. I motsetning til en vanlig sykkel kan du ikke legge deg over, men må sitte rett opp og ned og det fføles veldig unaturlig.
Jeg gruet meg forferdelig, etterhvert mindre og mindre, men gruen er der. Av alle ting hjelper det på synet! Jeg må fokusere nært og fjernt. Verden har blitt større og ikke fullt så dobbel. Jeg tror koordinasjonen kommer også. Allerede kan jeg holde sykkelen stille mellom museskrittene, og jeg har oppdaget at bremsing hjelper mot vingling. Heg har også oppdageet giret. Det er jo en veksignelse! Heldigvis er sommeren lang, så jeg kan øve og øve.
Det brenner i venstre arm og hånd og hele ansiktet. Jeg skylder på syklingen. Det hjelper også med ro og TLC (tender love & care). Dessverre går jeg fortsatt som en krøkke, men utedass på den andre siden av tunet og ikke noe å holde seg i, gjør underverker. Må du, så må du. Falle på mykt gress er ingen heksekunst. Det er bare når jeg tror jeg kan holde meg fast at jeg slår meg.
Sånn sett er slag som livet ellers. Det er når du stoler blindt på omgivelsene at du får deg en på trynet. Når du vet at du må stole på deg selv, er du også forberedt på det som kommer.
Sykling er å hengi seg. Du vet at du må stole på tyngdekraften og ikke sette ned beina - heller bremse kontrollert. Det er en prosess å lære dette på nytt, og for min del tar det (for) kang tid. Jeg tenker at dette er noe mange må gjennom; rykk tilbake tik start. Livet har et før og etter; det være seg en skilsmisse, et tillitsbrudd, ufrivillig barnløshet, død eller sykdom. Kunsten er å forstå hva du kan gjenbruke og hva du må lære på nytt.
- Du er i en konstant forhandling der motparten ikke har noe å gi, der du hele tiden må jenke deg, sier C.
En sykkel med tre hjul er en jenking. For to år siden ville jeg ikke bli sett død på tre hjul. Nå er situasjonen en annen. Det er etter. Ennå har jeg ikke situasjonen helt under kontroll, men jeg kommer dit.
Jeg gleder meg til å sykle uten å grue meg. Kanskje vil det gå saktere enn jeg tror. Det er så mye jeg ikke vet. Annet enn at jeg fremdeles nekter å akseptere at etter blir dårligere enn før.

Juli 2011