Bare bryderi

Å være til bryderi er en tabu i vår tid.

Det skal gå fort og smertefritt, på grensen til hva du klarer. Greit nok når du er ung og frisk. Hva hvis du er syk eller gammel?
Jeg har akkurat lest en artikkel i New York Times om en mann med ALS (amyotrofisk lateral sklerose). Det er en sykdom som sakte, men sikkert beveger seg inn i kroppen og lammer deg til døde.
Han forteller om gode venner, så gode at de vil hjelpe ham inn i døden. Han argumenterer for å beslutte seg inn i døden. Man kan ikke krangle med en døende mann om døden. Men det er tankevekkende at man ønsker seg død når pleie- og omsorgsbehovet blir stort.
På den ene siden er det hans beslutning å ta. På den annen side er det beslutningen til de som skal bære sorgen ved hans død - og det er ikke sikkert at de ser det på samme måte.
- Jeg hadde ikke orket at du døde, mamma, sier min yngste.
Å ønske seg livet er ikke alltid lett. Men det blir lettere hvis man klarer å forsone seg med at det blir som det blir.
Jeg tenker at det å ta hånd om noen handler om vår menneskelighet og vår vilje til å gjøre mest mulig ut av livet. Det finnes en bok som heter "One Hundred Names for Love: A Stroke, a Marriage and the Language of Healing " som kom ut i 2011. Her skriver vitenskapsskribent og poet Diana Ackerman om ektemannen Paul Wests vei tilbake til livet og språket etter et slag i 2005. Ackerman bruker all sin kunnskap om nevrologi, sin nysgjerrighet og kjærlighet på å få mannen tillbake fra sykdommen.
Boken har ingen "happy end". Paul blir ikke som før. Men det er tankevekkende å lese hvordan sykdommen til Paul har gitt dem en helt ny retning som de etterhvert forsoner seg med.
Livet er ikke enkelt. Det sterkeste er å lese hvordan livet går videre, til tross for "bryderiet".
Det er en stor forskjell på å se seg tilbake og vite hvor man står, og på å være underveis. Jeg er underveis. Og jeg har mye viljestyrke - antagelig mer enn hva godt er.
- Jeg vet ikke om du kan tvinge balansen tilbake, sa min mann da han kom meg i møte der jeg kom vinglende etter å ha vært ute med søpla i sommerregnet.
Ære være han. Det er ingen enkel jobb å stå ved siden av og se på at jeg går på trynet og nekter å avfinne meg med virkeligheten.
Jeg er som en elsket tekopp som har gått i knas. Hanken gir bare delvis hold. Det er lett å skjære seg på kanten. Den tåler ikke oppvaskmaskin og må vaskes nennsomt for hånd. Skårene kan kastes, men bunnen er hel og holder vann. Stlt den riktige veien er den fin til en liten bukett, men den blir ikke som før.
Love is in the eye of the beholder. Da får koppen bare vise seg fra sin beste side. Det hjelper ikke å ønske seg til søplekassa. Noen må kaste deg. Og det er langt fra sikkert at oppfatningen av bryderi er felles eller evig. Det er lett å la seg forføre av smerte og tro at døden løser problemer.

August 2011