Full sommer

Endelig er sommeren her. Og nå må alle jobbe.

Jeg og. Selv om jeg ikke går på jobben i den forstand. Jeg har brukt deler av sommeren på å lese meg til en forståelse av hva mitt nye liv kan bli.
"One Hundred Names for Love" er historien om et slag, afasi (evnen til å bruke språk) og et ekteskap. Hovedpersonene er begge forfattere og språket er ett av de viktigste limene i deres forhold. Boka handler om den sorgen de går gjennom, men også gleden over å være to - og det å gjenfinne noe, om ikke alt på samme måte. De jobber begge på hvert sitt vis.
Jeg har også lest utdrag av andre bøker om slag. Det finnes de som har komponert musikk (Händels "Messias"), blitt presidenter (Woodrow Wilson) og vunnet Oscar (Patricua O`Neal som også var gift med forfatteren Roald Dahl) ifølge "Stroke for Dummies". Slag er hardt arbeid, og det gjelder ikke å gi seg. Jeg gjør alt jeg kan for å holde fast ved bedringspotensialet. Og jeg vet at C gjør det samme fra sitt ståsted. Det betyr alt å være flere. Men jobben må du gjøre selv. Sorgen er individuell, men gleden kan deles.
Å gå gjennom en krise utløser store muligheter, man må bare ikke bukke under.
Jeg kan lese, tenke og være sammen med færre om gangen. Jeg kan i mindre grad bære, gå og balansere. Det gjelder å holde fast ved det man kan og liker - og det gjelder å se det lille i det store.
- Gjør dette, tante A! sier min lille niese og demonstrerer noen hopp i en trapp som ser lekende lette ut. Jeg prøver det samme og kjenner at kroppen er blytung samtidig som jeg føler at beina flyter bakover.
- Du vet, det der er slett ikke verst, sier kiropraktoren - og jeg synger inni meg: "Du sier det for å trøste, du...".
Samtidig vet jeg at han har rett, det er bare så jævlig mye jobbing som gjenstår. Jeg må lære alt på nytt. Hvert steg, hvert tempo, hvert sprang, hvert hopp, hvert alt. Godt jeg slipper å tenke alt på nytt, si alt på nytt - for selv diksjonen og pusten er i ferd med å komme seg. Jeg kan til og med rope på bikkja uten å ende i fistel.
Men det gjenstår ennå arbeid.
- Nå kan jeg se at du begynner å miste muskulatur i beina, sier C.
Jeg merker selv at klær som har sittet trangt er mer romslige, og ansiktets høyre side trenger mer kjøtt og muskler.
- Jeg er sikker på at samsynet kommer, sier kiropraktoren. Jeg også. Nå kan jeg se helt til veien på hytta. Jeg sykler på tre hjul uten el, klipper plen på en liten traktor og går på do med gåstol. Når hodet ikke henger med, stopper jeg bare.
Ikke minst gleder jeg meg til høst og arbeid. Arbeid er trening og glede. Arbeid er to skritt frem og ett tilbake, glede og skuffelse. Arbeid er selvstendighet og alenetid til å følge eget tempo. Jeg liker det. Eget tempo. I mitt nye liv håper jeg å sette betingelsene selv. Noe må det være igjen for å jobbe hardt. Uførpensjonisttilværelse frister ikke.

August 2011