Høstplaner

Jeg er i full gang med å legge planer for høsten. Resten av familien også.

Der er en slags normalitet. Det bærer bud om daglige rutiner, om en kjedsommelighet og forutsigbarhet som jeg tror vi alle savner.
Begge jentene skal med stor forventning begynne på nye skoler. C ser frem til en travel høst. Jeg gleder meg til yoga, sykling, svømming, gåing, skriving, samsyn, koordinasjon - alltid håpefull. Kanskje urealistisk?
Om morgenen ligger jeg i senga, tenker og legger planer. Tanken er rask. Den farer fra det ene til det andre, fra høner til flytting av stauder, fra mer skriving til trening. Selv jobbing har begynt å dukke opp på radaren.
- Du skulle jo luke, sier faren min med et smil og byr på egendyrkede rødbeter.
Ja. Og nei.
Det begynner med en tanke. Neste skritt (bokstavelig talt) er ikke like enkelt. Jeg har for mange planer, men det har jeg alltid hatt. Sakte tempo er noe jeg må lære meg. Det går saktere enn før, men fort nok i og for seg. Igjen: Jeg må ta meg i nakkeskinnet og SE fremskrittene tross tempo.
For ett år siden var det utenkelig bare å sykle. Nå er det ihvertfall på tenke-stadiet, og jeg VET at jeg i løpet av de nærmeste ukene må prøve å sykle til yoga noen kilometer unna. Motbakkene kan jeg i verste fall gå opp med støtte i sykkelen og det er jo bare å sette seg ned og hvile.
Jeg har tenkt at jeg er en sprinter. Nå må jeg lære langdistanse, for ikke å snakke om marathon. Min jevne håndskrift går i alle retninger. Kaffekoppen skvulper over. Jeg lærer masse som jeg ikke engang er meg bevisst. Det er som å løpe med blylodd uten å vite om det. Det styrker muskler du ikke vet at du har - før etterpå. Sakte, sakte lærer jeg å be om hjelp. Tenk, jeg må jo ikke gjøre alt selv.
Men jeg kan kanskje etterhvert bestemme mer selv fordi jeg er mer mobil. For en luksus å drikke kaffe mutters alene og sitte så lenge jeg gidder! Eller på impuls gå innom en butikk og på besøk (stakkars de som bor på min vei).
Av et radioprogram har jeg lært uttrykket "fermata". Det betyr en midlertidig pause elller skifte i tempo i musikken. Jeg er midt i en fermata. Alle - inkludert meg selv - holder pusten. Venter på det som skal komme. Jeg tenker på livet, på alt vi ikke vet skal skje, på alt vi tar for gitt - og det som kommer etterpå.
Steve Jobs har kalt det "Connecting the Dots" i sin tale til førsteårstudenter ved Stanford-universitetet. Caroline Casey kaller det i sitt foredrag på Ted "be who you are". Vi vet ikke hva livet gjør med oss før etterpå. Først da kommer mønsteret frem. Å kjempe for å bli den du er blir kanskje enda tydeligere under en krise. Akkurat som noe musikk bare har ett tempo, utvikler vi mennesker også vårt basert på de erfaringene vi gjør oss. Hvor dette leder vet vi bare i ettertid. Heldigvis.

August 2011