Troen på GPS

Det er tankevekkende hvor mange som vet hvor du skal, når du knapt vet det selv.

I journalistikken opereres det med konsekvens-ekspert. Det er en person som har kjent konsekvensene på kroppen. De vet forskjell på teori og praksis. Ikke minst vet de at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng - selv om ekspertene sier det motsatte.
- Jeg liker å vite at jeg kommer dit jeg vil, sa mannen min da vi var noen dager på Sjælland.
- Vel, jeg liker å ikke vite, svarte jeg, lett sur.
Vi kunne selvsagt kjørt raka røret. Slik ville vi kommet fort frem, spart tid og penger. Sluppet engstelse, irritasjon og raske og gale beslutninger.
Istedet narret jeg oss inn i et København fullt av enveiskjøringer og stengte gater. Men der kom vi på baksiden av Jorcks Passage, like ved en slags parkeringsplass ved en fotobutikk og en sjappe full av eksotiske sjakkspill der en velantrukket, eldre herre på en grønnmalt damesykkel beveget seg i sneglefart forbi. Med GPS ville vi vært på motorveien forlengst.
Dit kom vi også, før jeg igjen furtet oss ut til Kystvejen og Hellerup og sjøen. Der fant vi et conditori med kaffe og tebirkes, det ble sykkelhjelmer og S forelsket seg i en hvit sykkel og fikk tak i brukelige tesiler. Dessuten ble vi tilsnakket av en gammel dame som så meg rett i øynene og sa at jeg ikke måtte gi meg! Hun hadde selv vært ute av stand til å gå etter en blodpropp - og nå syklet hun rundt.
Jeg oppdaget at jeg er blitt enn konsekvens-ekspert, og ikke minst at jeg ikke tar råd fra hvem som helst. Da må jeg jo også tåle å ta feil, og det gjør jeg jo ikke nødvendigvis..
Da vi omsider kom oss videre, var vi skjønt enige om at omveien var verdt det. Sånn opplever jeg tilværelsen også. Å være underveis. Det handler om å være åpen for det uventede. Det er så mye vi ikke vet. GPS gir kontroll. Eller kanskje illusjonen av kontroll. Vi tror det er vi som bestemmer.
Mine tanker går - igjen - til alle dem hvis liv har tatt en annen retning enn det forutsatte. Det er mange, særlig i sommer. Du mister noe, men når støvet har lagt seg oppdager man jo også at noen nye dører åpner seg. Det tar tid for støvet å legge seg. La det ta den tiden det tar. Kjenn etter selv. Ikke la andres svar bli bestemmende for dine. De vet ikke ditt beste. Det vet bare du. Tillat deg bå ta feil.
- Det er så mye vi ikke vet om hjernens evne til helberedelse, sa fastlegen.
Det var en befrielse. Jeg har mistet troen på fasitsvar. Vis meg hva som er mulig, ikke hva som er umulig Jeg vil se blå himmel, ikke regn. Det er kanskje blåøyd, men det holder meg gående. Det er det viktigste; holde det gående, ikke komme frem. Da er reisen slutt.

August 2011