«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

lørdag 13. august 2011

Ingen snarveier

Hvordan er det nulig å bli bedre og verre - samtidig?

Jeg føler at jeg sjangler mer, men har bedre balanse og syn. Dessuten er jeg gladere, mer tilstede og mer takknemlig. Det er ikke fullt så mye klaging over skeive negler hos jentene og et ansikt som ikke ligner seg selv.
- Det finnes ingen snarveier, sa synsterapeuten da jeg fortalte henne at jeg øvde på alfabetet med penn og papir.
aaaaaaaaaaaaaaaaaa
bbbbbbbbbbbbbbbbbb
ccccccccccccccccc osv.
i ikke så elegant løkkeskrift. Det ser ikke ut. Så og si uleselig. Og min jevne, fine håndskrift... Takke f... for tastatur. Tenk at jeg var en råtass til å ta notater. Det var da. Før.
- Vi tar det fra begynnelsen, sa synsterapeuten og viste meg "vindusviskeren", Med helt jevne bevegelser skal jeg sveipe hånden og underarmen frem og tilbake på et ark med nederste hjørne vendt mot magen.
Deretter skal jeg lage striper 90 grader på og ta i bruk håndleddet. Alt mens jeg holder skriveredskap mellom tommel og pekefinger i et fast, men avslappet grep.
Dette er nå. Godt at slaget har mørnet min tålmodighet.
Denne tålmodigheten kommer godt med. Jeg tror faktisk at "tilbake til start" gjelder alt. I dag fikk jeg høre om en kreftpasient som omsider skjønte at han måtte sette ned tempoet, ikke bare overføre det til andre aktiviteter.
Etterhvert begynner det å sige inn hos meg også. Senest i går kom en gammel dame bort der vi satt på et konditori utenfor København. Jentene hadde leid meg til bordet, og C var borte ved disken for å bestille kaffe og tebirkes.
- Du må ikke gi deg, sa hun intenst etter innledende fraser. Uoppfordrer og ikke uten triumf fortsatte hun:
- Jeg fikk en blodpropp for syv-åtte år siden. Lenge kunne jeg ikke gå. Nå sykler jeg!
Hun er en av mange med klokketro. Det smitter. Kiropraktoren sier at jeg kommer til å se ut som en rosin. IL har lovet meg rynkekrem. C sier at han tar meg uansett. For jentene er jeg mamma. For familien er jeg meg. Det får holde.
Folk er fulle av forståelse. De legger inn et ekstra gir. Skrur sammen en trillebår. Inviterer og varter opp. Henter og leier. De skjønner at det ikke finnes noen snarveier.
Jeg er helt ærlig ikke sint, ikke så  trist heller, men litt forundret. Hvordan havnet Jeg i denne situasjonen? Når jeg sier at jeg blir bedre og verre, tror jeg det er fordi jeg begynner å innse hva jeg har mistet. Det er som å få barn for sent
- Hvorfor har ingen fortalt meg hvor kult dette er?
Joda. Du har fått høre det. Men du har ikke hørt etter. Jeg kjenner at jeg kan bli oppgitt over at jeg ikke har innsett hvor godt livet har vært. På den annen side er det om å gjøre å ta inn over seg hvor godt livet er. Smerte er uunngåelig. Lidelse er valgfritt (fritt etter H.Murakami). Og jeg kan ihvertfall lese!

August 2011      

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane