Beslutningsdyktig

Før kunne jeg bruke laaang tid på å bestemme meg. Nå snakker vi om sekunder.

Jeg gir faen rett og slett. Det er så mange ting som krever små beslutninger og jeg har (endelig) skjønt det fantastiske ved slumsing og ta råd fra andre.
Ta matlaging for eksempel. Ved å se det veiledende i en oppskrift blir maten bedre og du tvinges til å delta i prosessen. Jeg lærer mye av å se min svaksynte datter lage mat. Alle detaljer tar lang tid og ikke minst etterlater det små rester i kjøleskapet som du aldri blir kvitt. Ved slavisk å følge oppskriften lærer du ikke å lage mat. Hun er nøye på en ting; å vaske hendene. Kunsten ligger i å prøve - og feile.
Min far jakter på oppskriften på min farmors havrekjeks. Jeg tror ikke den finnes, annet enn som et skjelett, en slags veiledning til hennes fullendte kjeks. Hun brukte hele livet på å lage mat. Da oppstår en slags personlig perfeksjon - ikke nødvendigvis det perfekte.
Søndag morgen oppdaget jeg en kefir i kjøleskapet. Da husket jeg at den ble kjøpt inn med tanke på amerikanske pannekaker. Jeg fulgte min gamle oppskrift. De første pannekakene ble som deigklumper. Og smakte heller ikke så godt som jeg husker,
To dager senere lagde jeg en ny runde med deig. Det var mest på øyet - resten av kefiren og omtrentlig med olje, mel, egg, salt, sukker, bakepulver og natron. Det ble røre, det! Og etter et par forsøk klarte jeg også å snu hele pannekaka! Fest i heimen!
Jeg oppdager gang på gang at det gjelder å senke kravene til egen perfeksjon og slippe til andre. Da jeg måtte ha nye briller etter å ha knekt de gamle, orket jeg ikke bry meg så mye om hva slags innfatning jeg skulle ha. Optikeren som ikke kjente meg fra før, fikk siste ord.
Når vi ser tv-serier om kvelden, overlater jeg til andre å bestemme hva. Når jeg tenker på historier som skal ut gjennom mine fingre, ser jeg at spenningen ligger mellom andres perspektiv og mitt eget.
- Tenk hvor lite fravær av mennesker som skal til før naturen gjenerobrer jorden, sier min søster som sliter med å holde naturen på avstand i en egenrådig vestlandshage.
På hytta har Petter som bodde der før, plantet en sirlig rekke med røde primula. De står der som en hån mot bikkjas hull og alt annet som lever sitt liv. Vi kan ikke gjøre annet enn å leve med, finne veien med minst mulig motstand og forsøke å oppnå en personlig perfeksjon. Da blir det lettere å bestemme seg. Primulaene må flyttes.