Tapt territorium

Vi er i Reykjavik. Det er 20 år siden sist. Byen har blitt dobbelt så stor og tapt en uskyld.

Verden og realitetene har rykket nærmere, blitt en større del av Island. Sagaøya midt mellom Europa og Nord-Amerika har utviklet en selvbevissthet som ikke bare er kledelig. De har gått fra boom til bust, men identiteten fra boom-tiden henger igjen. Islendingene går på helsestudio, lakker negler og ser i amerikanske blader for innredningsidealer.
Ingen kan klandre dem. Ihvertfall ikke vi norske som også innreder, kjøper nye biler og kropper som om vi er immune mot krise. Snart er det en menneskerett å bli fettsugd. Avisene er stappfulle av annonser for å forbedre utseendet. Og verst av alt: Vi tror dem. Perfeksjon er veien til lykke.
Det står i grell kontrast til virkeligheten som både er vondere og verre - og lykkeligere og lettere. Virkeligheten er ikke personlig. Den bare er.
Politisjefen i Oslo har sagt unnskyld for alt som ikke fungerte som det skulle da det gikk en person amok på Utøya i fjor sommer. På grunn av dårlig kommunikasjon og kompetanse gikk liv tapt. Et lite unnskyld ga ihvertfall noen større ro i sjelen. For dem vil jeg tro perfeksjonen betyr lite. Det er ikke det livet handler om.
Evnen til å se hvilke muligheter som ligger i en krise, er det som teller. Det er ikke lett. Når du har mistet noen er det kanskje umulig. Etter snart tre år med slag går jeg fortsatt på trynet - og jeg er blant de heldige.
Island for meg er en øvelse, et forsøk på å gjenvinne tapt territorium. Det går ikke på første forsøk. I går var jeg full av tårer etter å ha prøvd og klart å vingle på krykker til frokost. I dag trillet jeg rundt frokostbuffeten i rullestol og ga beskjed om hva jeg gjerne ville spise - uten å felle en tåre.
Mitt humør er som islandsk vær. I dag begynte det med strålende sol, før det ble blågrått og stille, skiftet til tett tåke, strålende sol og tåke med klar blå rand før det igjen snør tett - og vi har ikke engang spist lunsj. (Ved gjennomlesning skinner f... meg solen igjen, så nå er det bare å ha seg ut.)
Glem planlegging med andre ord. Dette lar seg ikke planlegge. Det eneste man kan vite sikkert er endring. Til noe annet. Derfor undrer jeg meg litt over de unge islendingenes hang til boom-tid. En godt voksen taxisjåfør pekte på de store hullene i Reykjaviks havneområde med en talende håndbevegelse.
- Her skulle det vært et stort hotell og der noen ministerier. Nå er alt pffffrrr, sa han med en prompelyd mens tomlene vendte nedover.
Jeg vender tomlene opp. Nå er Island gjenvunnet for meg. OK, per stol med hjul. Men jeg har vært her uten å dø av det. Og nå skal jeg spise mens solen skinner.