Fremad

Livet begynner å finne en form. Det er luksus det.

Jeg ser jo at jeg har et troverdighetsproblem. Når du roper ulv, ulv og ulven uteblir, da er det ikke lett å holde troen oppe. Hodet løper foran, kroppen vingler etter. Men det er en forskjell. Jeg merker den, selv om den er usynlig for andre.
Jeg husker godt da jeg var gravid med Sidsel og kjente at svangerskapsforgiftningen kom. Jordmor tok prøver og konstaterte at alt var som det skulle. Jeg visste at hun tok feil - og sendte resten av familien til Tenerife. Da visste jeg at de hadde det fint med S, O og J. Og jeg kunne konsentrere meg om mitt.
Slik er det nå også. Jeg kan kjenne at redselen slipper taket, at kroppen begynner å lystre hodet, at jeg kan løfte blikket og bli den nye meg. Det tar ennå tid, men tid får det bare ta.
Pussig nok er tiden bare borte, som om jeg har vært på en lang reise. Det er ikke trist, bare annerledes. Nesten som en Tornerose-søvn, der jeg sakte gnir søvnen ut av øynene.
I går var jeg med på en befaring. Jeg hilste, drakk kaffe og snakket litt med en og en. Det holdt. Er fortsatt skeiv og sky. Inni meg selv. Jeg vet jo ikke hva denne tilstanden kan sammenlignes med - for meg er det eksistens eller kanskje en parallell-eksistens, et godt og fredelig sted å være. Tenker ikke på før og nå, bare er. Og skal bli.