Vi våknet litt tidligere i dag - ikke fordi bikkja var redd for torden, men fordi vi lurte på hvordan det gikk på Utøya. Jeg trodde jeg hørte feil da de på radioen snakket om 80 drepte. Det kunne umulig vøre mer enn åtte!
Det er det. Og jeg tenker på hvordan dette forandrer livet. Ikke bare for de nørmeste, men for mange - og vi er antagelig flere enn vi vet akkurat nå. Det vil være et før og etter.
Krisepsykiater Lars Weiseth snakker om en sorgperiode på to til fem år. Enkel multiplikasjon og det gir mange, mange år med sorg som bare blir sterkere før den blir svakere. Det er som om vi ikke kan begripe.
Det rareste med sorg er at den kommer i blaff. Disse blaffene er ulike fra person til person, og kommer til ulik tid, utløst av ulike ting. Sorg er en naturlig prosess. Ensom, ja, for alle. Utfordringen er å se hverandre i sorgen. Tillate sorgen både hos andre og seg selv. Og aldri glemme at den rammer også de som ikke selv mistet livet.
Jeg tenker på den antatte gjerningsmannen. Han har drept minst 80 unge mennesker på Utøya. Skutt ned. Kledd seg ut som politi. Innkalt til allmøte. Tilsynelatende helt planmessig. Tilsynelatende en mann - som også tilsynelatende står bak eksplosjonen i Regjereringkvartalet i Oslo. Hva slags tanker kan han ha gjort seg underveis? Det er vanskelig å tenke seg at han har reflektert overhodet.
Jeg håper den menneskelige tragedien ikke forsvinner i politikk, ikke blir borte i valgkampen. Mange har fått snudd livet opp ned i dag. For meg er det det livet handler om. Vi skal alle leve videre. Det blir ikke lett for noen.
23. juli 2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane