På bedringens rand

Det går rett vei. På vei over tunet en morgen tok jeg meg i å tenke på diagonalgang.

- Diagonalgang? sa en av ungene.
Så selvfølgelig beveger vi motsatt arm og bein at vi ikke engang tenker over det. Men jeg tenkte altså på det der jeg vraltet i passgang på vei fra do.
Det er ikke det eneste tegn til at tåka letter. Nå ser jeg etter frosk i (kjelller) dusjen og salamander rundt sluket. Da jeg i dag oppdaget frosken med nesa mot veggen i kjellernedgangen, hadde jeg åndsnærværelse til å be C om å hjelpe den helt ut.
- Jeg synes det var en snill og fredelig frosk, sa han etter å ha satt den ut i sitt rette element med hansker på. C altså, ikke frosken.
Det kan C si som har øyne som virker. Da kan man jo se hva frosken pønsker på, og slipper å finne den med tærne innerst i en sandal. Jeg ble ikke så imponert da halve familien hadde sett frosken inne i sandalen uten å nevne det for meg før etterpå.
Jaja. Litt får man tåle. Jeg er ikke lenger så redd når jeg skal sykle - og har faktisk kommet meg til Son, en vei. Det ble ikke is, men kaffe. Dessuten måtte jeg hentes...
- Du er henta, sier folk til meg og da må jeg bare ta farvel.
Utrolig hva man venner seg til etterhvert. Jeg minimerer bruk av venste hånd fordi tommelen får armen til å skjelve, men da jeg i dag stakk venstre hånd ned i varmt oppvaskvann gjorde det vondt - og for to år siden merket jeg ikke engang varmen fra en nystekt loff der jeg holdt den i et fast grep.
Jeg går forøvrig som en ustø skøyteløper, må kjenne etter hvor balansen er og enten gå ned i hockey for å gjenvinne likevekten eller stolpre meg videre mot nærmeste vegg.
Men drømme det gjør jeg. Noen ganger spiller jeg basket, andre ganger sykler jeg til Toppidrettssenteret og løper rundt Sognsvann. Og mellom nedturene innser jeg hvor heldig jeg er. Ikke bare har jeg mange rundt meg, jeg har meg i behold og jeg er underveis til et nytt liv. Det er mye mer enn tenåringene eller Kiwi-sjefen som kjørte fort med båt denne uken. Tenk hvor fort livet snur. Glad og sommerkledt det ene øyeblikket. Død det neste.
Nå kan jeg se helt frem til veien forbi hytta, kanskje 100 meter borte. For et år siden kunne jeg knapt fokusere på det som lå foran meg på bordet. Verden blir større for hver dag. Det er som om jeg er en ferd med å få hode og kropp til å finne sammen igjen. Jeg har handlet mat i fremmede butikker, kjøpt pledd og sett på vedovner - men utrolig sakte og bare med de jeg kjenner aller best. Nå gjelder det å nyte fremgangen og få drømmene til å bli virkelighet. Jeg er på bedringens rand.

(Tittel rappet av JE Vold)

Juli 2011