«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

torsdag 28. juli 2011

Spørsmål og svar

Kanskje er det riktig at vi aldri får noe svar. Men vi kan ikke la være å spørre hvorfor.

Sannsynligvis har mer enn 92 mennesker bøtet med livet etter fredagens bombe i Oslo sentrum og skytingen på Utøya. Langt de fleste er unge, hvilket gjør tragedien bare enda mer omfattende.
Jeg synes det mest skremmende er den antatte gjerningsmannens rasjonalitet, hans planlegging og hans systematikk. Slikt kan vi ikke verge oss mot. Pressens dekning av katastrofen viser også vår dragning mot de spektakulære bildene fra Oslo sentrum, mens tragedien utviklet seg på en øy i Tyrifjorden.
I en time fikk den antattge gjerningsmannen herje fritt på Utøya, ifølge politiet. Kan noen forestille seg hvordan man kan gå rundt så lenge og bare skyte ned ungdommer? Hva er det han har opplevd som rettferdiggjør en slik handling? Eller skal vi bare avskrive ham som gal og sperre ham inne lengst mulig?
Allerede finnes det grupper på nettet som ivrer for det siste. Øye for øye, tann for tann. Jeg mener ikke at vi skal forstå ham ihjel. Men hva kan vi lære for at dette ikke skal skje igjen?
Ifølge nyhetskilder har den antatte gjerningsmannen sagt at skytingen var smertefull, men nødvendig. Han ser seg selv som en martyr. Det kom ikke til konfrontasjon med politiet. Han skal ha overgitt seg med en gang, og han forklarer seg villig for politiet i tillegg til at han har sagt sitt på nettet. Det var altså ikke et utvendig angrep på Norge, men en av oss som fikk overledning og angrep oss selv.
Snakk om misforståelse! Den antatte gjerningsnannen har ikke oppnådd annet enn å skape en masse lidelse. Og omfanget av den har ennå ikke gått opp for oss - blomsterhav og stearinlys til tross. Denne smerten kommer til å vare i årevis. Derfor er spørsmålene og svarene så viktige.
Familiene som er rammet, kommer til å trenge oss lenge etter at lysene har brent ned. De kommer til å være "brysomme", "vanskelige" og "kravstore" når vi andre har glemt og gått videre i livene våre. Det kommer vi til å gjøre. Sorgen må du klare selv. Vi er bare mennesker. Dessverre.

24. juli 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane