«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

torsdag 28. juli 2011

LANGDISTANSE

Minst 100.000 mennesker var samlet ved Oslo rådhus på mandag.  Men det er NÅ det begynner.

Et sted rundt 80 familier mistet et medlem 22. juli 2011.  Lag en middag.  Bak et brød.  Klipp en plen.  Luft en hund.  Og etterhvert:  Måk et ekstra inngangsparti.  GJØR noe.
Det er NÅ vi viser omtanke -- og kanskje i år fremover.  Fælt å si det, men når blomstene er visnet og lysene brent ned, det er DA vi ser hvem vi egentlig er.  Alle kan løpe 60-meteren.  Få orker et marathon.
Det vil bli smerte -- og det å forholde seg til andres smerte og utilstrekkelighet er vanskelig.  Nå gjelder det å holde sammen.  De kommer til å trenge tid.  Og så dumt som det høres:  Tiden leger sår.
Sår eller arr er noe vi alle lever med.  Alle som leser intervjuet med siktedes far, skjønner at det gjør siktede også.  Ikke at det på noen måte rettferdigjør hans handlinger, men at det er et wake up-call til alle som velger ikke å bry seg, burde være åpenbart.
Ingen kan ta ansvar for gjerningmannens forbrytelser, men det er som Oslos ordfører Fabian Stang sier: - Vi skal straffe ham med mer raushet, omsorg og kjærlighet.
Det vil kreve mye av oss alle, ikke minst de som forsøker å generalisere, dømme grupper av mennesker basert på enkeltopplevelser.  Det finnes gode og dårlige egg i alle kurver.  Fortreng de dårlige, fokuser på det som er bra!
Verden er full av de som tror de vet hvem du er basert på et øyeblikks inntrykk. De som tror de blir større ved å gjøre andre mindre.  Faktum er at den eneste måten å bli stor på, er å gjøre andre større.  Slik vokser respekt -- og den er helt nødvendig i en verden som blir mindre og mindre og hvor ulikhet er det eneste som er sikkert.
Du kan ikke bekjempe annerledes tenkende ved å lukke grensene og stenge deg inne.  Vi må ta verden inn. Every man is an island, entire of itself.  Every man is part of a continent, part of the main, for å si det litt løselig etter dikteren John Donne.
- Jeg synes du er tøff, sier folk til meg der jeg sjangler avgårde med halve ansiktet lammet.  At jeg har et stykke igjen bekreftes av alle barn som stirrer med åpen munn.  Voksne kikker litt mer stjålent.
- Jeg kan jo ikke gjemme meg bort, sier jeg.  - Da krymper jeg ned til ingenting.
Tårer vil renne -- for familiemedlemmer, venner, kolleger og livet som tok en uventet retning.  La dem renne.  Dette gjør vondt. Blod, svette og tårer, som Churchill ville sagt.  Det finnes ikke noe alternativ.  Smerte er smerte.  Det tar den tiden det tar.  Men lidelse er noe du velger.  Det bestemmer du.

26 Juli 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane