Kjærlighet i sykdommens tid

Kjærlighet overlever ikke omsorg.

Ordene er ikke mine, men de gjorde meg trist - og bekreftet alle mine bangeste anelser. Er det mulig å elske på helt andre premisser enn de man har gått inn i et forhold med?
Det finnes mange eksempler på at det ikke går. Noen ganger har "den syke" gått, andre ganger har hun eller han blitt forlatt. Det krever sin mann (eller kvinne) å bli når alt ser som tristest ut.
- Skulle jeg forlate min kone midt i hennes verste tragedie?
Den norsk-pakistanske taxisjjåføren lo, kanskje av av det absurde i tanken.
- Ja, sier vi, til døden skiller oss ad.
Så enkelt er det ikke lenger, Tenk på vitenskapsmannen Stephen Hawking, forfatteren Finn Carling, brannmann Lasse eller atleten Cato Zahl-Pedersen som alle er i besittelse av en usedvanlig drivkraft. Men hva når ektefellen sjangler, uttrykker seg dårlig eller er blitt en annen. Hvor går grensen?
For det finnes en grense, og den er ulik for hver og en. I en kronikk i VG 1. juli skriver seniorprest Knut S. Bakken at vi må bli flinkere til å leve med gleder og sorger. Tragedier og sorger inntreffer. Så enkelt er det. Vi er bare så sørgelig uforberedt - og den eneste vei ut av sorgen er gjennom den.
Jeg ble eitrende forbanna av overlegens ord til min mann. Det er tungt nok å komme seg gjennom sykdom om ikke man skal forholde seg pessimistisk (eller realistisk) til utfallet. Jada, det finnes et før og etter, men jeg og mine må få lov til selv å finne veien gjennom sorgen - enten vi klarer det sammen eller ikke. Vi skal tross alt leve videre med våre valg.
Folk er forskjellige. Noen har ikke engang et håndkle å kaste inn, andre gir seg ikke selv når håndkledet er tæret bort. Det er ulike strategier, men kreftene må du hente i deg selv. Hvem som er i besittelse av hva, vet man ikke alltid på forhånd. Jeg glemmer aldri lederen av MS-foreningen:
- Hvis jeg hadde kunnet bestemme tidspunktet for min død da jeg fikk diagosen, hadde jeg vært død forlengst, sa han med et smil, vel vitende om hvor dårlige fremtidsutsikter multippel sklerose gir.
Ansikt til ansikt med død eller uførhet tåler vi mer enn vi tror. Ikke glem at dette er en prosess der det gjelder å holde håpet i live. Det tar tid. Din dårlige erfaring eller negative tanker gjelds ikke. Uten en visjon for livet, kort eller langt, dør vi. Det er visjonen vi må holde fast ved.

Juli 2011