Ordene kom fra ML, min lærer på ungdomsskolen. Det er gått mange måneder siden vi møttes sist. Denne gangen var hun ute og sprang med en venninne - jeg var ute og trillet sykkel.
Godt å høre henne si det. Godt å høre hvem som helst si det. For jeg har for lengst glemt at ordene kommer jevnlig fra min mann, kiropraktoren og treneren i tillegg til alle jeg treffer som ikke har sett meg på en stund. Godord preller av som vann på gåsa.
Selv ser jeg ikke en dritt, men merker endring som jeg ikke kan konkretisere - og humørsvingninger. Sistnevnte merker jeg til dels godt, og de tar nesten knekken på meg, som om kroppen må ta igjen for nummenheten ved å gi meg dobbel dose av alt mulig faenskap.
- Jeg skjønner ikke at du ikke gråter, sa Cy til meg den fatale sommeren i New Jersey.
Da var jeg helt uforstående. Nå vet jeg bedre. Jeg tror jeg var for sjokkert til å gråte, for skadet til å fatte omfanget. Eller kanskje var jeg så ute av mitt eget element at jeg instinktivt visste at jeg måtte holde igjen, holde ut, vente.
Det er der jeg må sette inn krefter. For jeg tror faktisk det er der slaget står. Her må man bare holde ut til alt er over - og det gjelder ikke bare meg. Winston Churchill hadde rett. Det er krig, og intet annet er sikkert enn blod, svette og tårer.
Jeg er heldig som har så mange med meg, mange som står meg nær har psykisk og fysisk kondis til å holde følge, ja, selv revisoren til C henger med.
Dette engasjementet er uvurderlig - og kanskje et resultat av vår åpenhet. Det er til å overleve av, til å leve for og jeg håper til aldri å glemme, men til å føre videre. Videre, Blod, svettte og tårer finnes i alles liv.
Juli 2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane