fredag 15. februar 2013

Fra baksetet

En av bonusene ved et liv på skeiva er TT-turer. Taxisjåfører har utrolige historier på lager.

Du får ingenting ved å haste inn i taxi og proklamere at du har en avtale NÅ! Så trist som det enn er; selv ikke taxisjåfører kan trylle eller teleportere. Forsinkelse er og blir eget ansvar. Så også hva du får med deg underveis.
Kommer du sjanglende på dagtid og snøvler frem en adresse (prøv å si Hoffsveien uten å bruke halvparten av ansiktet, du) OG sjåføren skjønner at du ikke er dritings, da er det duket for de mest utrolige fortellinger fra virkeligheten.
Jeg har møtt sjåfører som ikke kan høre, med lam arm, med erfaring fra krigen og livet. Noen er fulle av godt humør og ler og tuller, andre sier ikke et pip. Du vet aldri hva som kommer, når det kommer eller hvor det leder hen.
En flott fyr jeg møtte hadde nettopp mistet kona. Han var halv, og det hjertet var fullt av rant munnen over med. Alle planer om en fredelig pensjonisttilværelse hadde falt sammen. Nå var han henvist til seg selv, for slik er det med sorg. Du må gjennom alene, selv om det står en kø av folk og heier.
- Hva dør folk av i Norge? hadde afghanere spurt en sjåfør om. Når det ikke var krigsskader og henrettelser måtte man leve lenge i et rikt land som Norge, mente de.
Da lo den unge sjåføren som selv hadde lagt Afghanistan bak seg, kjent på sorgen over å forlate det kjente og kjære og begynt på et liv nummer to.
- Folk dør jo her også, men som regel av overanstrengt hjerte eller kreft. De burde nyte livet mer - ikke tro at alt handler om å jobbe, mente han.
Sist uke kjørte jeg med en som hadde fått en skade på hørselen og ikke klarte å jobbe fullt.
- Vi er jo det perfekte par - du hører dårlig og jeg snakker dårlig, lo jeg. For etterhvert kan jeg le av at jeg både ser, hører, snakker og går dårlig. Jeg er en ny meg - tenker ikke så mye på alt jeg ikke kan, men alt jeg kan og ikke minst lærer. Nå kan jeg se til høyre og venstre og selv kjenne igjen de som kjører. Noen gjentagelser blir det jo.
Sjåføren med de dårlige ørene hadde ennå ikke akseptert at livet var et annet, at det å høre dårlig er slitsomt for hodet. At han var lei seg, var lett å se. Slikt tar tid. Istedet snakket han om en god venn som hadde fått slag og måtte lære alt på nytt - selv å snakke. Nå hadde han fått lappen tilbake, men det hadde tatt år.
Å forsone seg med dramatiske omveltninger i livet er ikke en selvfølge. Det er klart vi er oss selv, men vi er også mye mer - og ofte uten å vite om det. Som han jeg møtte med den lamme armen. Han kjørte som et svin - sikkert og offensivt. Slik levde han også, med klare prioriteringer om hva som var viktig i livet. Det var ikke mange han brydde seg om, men de i hans innerste krets var hellige. Jeg håper de vet det.
De gutta som ikke tar alt som en selvfølge, er de mest omtenksomme. Ofte tøffe i trynet, men ikke tøffere en at de leier meg over en hump i snøen eller en fortauskant.

mandag 11. februar 2013

Krig og fred

Vi husker krigen, bearbeider krigen, lever med krigen som var. Men det er overgangen til freden som er vanskelig.

I krig er allting opplagt. Det er som sort og hvitt. Sulten og mett. Ondt og godt. Skurker og helter. Død og levende. Alle nyanser forsvinner. Det finnnes galt og rett.
De som har vært i krigen glemmer det aldri. De vet hva de har kjempet - eller ikke kjempet - for. For en bestemor jeg kjenner ble 2. verdenskrig det hun navigerte etter. 17. mai og flagget og fellesskapet fra den gangen ble viktigere og viktigere ettersom hun ble eldre.
Freden bringer frem nyanser, gjør det vanskeligere i skille mellom rett og galt, mye blir grått og de klare prioriteringene forsvinner.
- Du er ferdig med krigen, sa min trener til meg. - Tiden er inne for fred og ro. Nytelse mer enn tvang. Se hva som finnes. Du har mer inne enn du tror.
Det var dette som satte meg på sporet av krig og fred. Ikke kan jeg sitere Tolstojs "Krig og fred" og de fleste bøker jeg har bladd i slutter med freden.
Men egentlig er det jo der alt begynner. Jeg tenkte lenge på "før" og "etter" - og særlig at "etter" skulle ligne på "før". Det har jeg sluttet med.
Nå begynner alt på nytt. Det er fred. Og jeg identifiserer meg med Buzz Lightyear fra "Toy Story", "To infinity and beyond," konkluderer han når han blir konfrontert med at han ikke kan fly. Et fall med lukkede øyne og griseflaks gjør at han kan tro det likevel.
Jeg beveger meg på en ny måte, ser annerledes, lager mat mer planlagt, vasker klær saktere, rensker opp selv avløpet på vasken på en ny måte. Ikke nok med at det var skikkelig ekkelt og totalt tett med råttent hår og teip til øyeloddet, da jeg omsider hadde fått ut alt, lakk det som en sil - og jeg måtte ringe rørlegger.
Det ville sittet langt inne - før. Nå tok jeg det med fatning. Jeg har lært å be om hjelp. Noe er likt, men alt er annerledes.
I USA begår 8000 krigsveteraner hvert år selvmord. Satt på spissen er et liv i krig for mange uforenelig med et liv i fred. De enkle svarene uteblir. Hvis du ikke finner tilbake til gleden, er det vanskelig å legge krigen bak seg.
Generalmajor Robert Mood i det norske forsvaret sier at de lykkes med å fange opp grupper av soldater, men i mindre grad en og en ettersom de "sildrer inn". Det viser hvor viktig anerkjennelsen er, at ens erfaring blir tatt på alvor. Ingen kan vite hva du tenker og føler, men noen klarer likevel å gå veien med deg.
Hva vil det si å være i krigen? Jeg tror det gjelder alle som har en form for ekstrem opplevelse i livet - det være seg toppidrettsutøvere, soldater, syke eller skadde. Livet er erfaring, hele livet. Det finnes ingen grenser for når et skifte kan inntreffe.
Forfatteren Paul Auster fortalte i et intervju på "Skavlan" hvordan en gutt ved siden ham på sommerskole hadde blitt drept av lynet. Paul Auster som nå er en mann i 60-årene, var den gangen 14 år. Det hadde gitt ham en visshet om livets omskiftelighet.
Jeg erfarer det samme. Det er umulig å gå tilbake, men det er mulig å gå videre - "to infinity and beyond".