«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

lørdag 25. desember 2010

Sørgelig sant

Å komme seg etter slag er å komme seg over hindringer. Den største hindrigen er meg,

De første månedene etter slaget felte jeg ikke en tåre. Jeg tror sjokket var for stort. Fra å kunne gjøre alt kunne jeg ikke gjøre noe. Jeg satt i rullestol; kunne ikke gå, langt mindre holde balansen. Jeg fikk verken gå på do eller dusje uten hjelp.
Det var min første leksjon i omsorg. Noen vil av hele sitt hjerte hjelpe deg, andre bruker situasjonen til å bestemme hva som er best for deg. Det er en hårfin balanse - ikke minst fordi du er helt ute.
Gråten kom etterhvert, Vanlig, skjønte jeg, De kaller det gråtlabil fordi du gråter på upassende tidspunkter og steder, tilsynelatende uten grunn.
Hvor god grunn trenger man egentlig?
Er det ikke nok at man mister evnen til å stå oppreist, gå, løpe, sykle, løpe, se, høre og se ut som før?
- Du skal ikke dø. Du har ikke kreft. Du skal ikke skillles. Du har hatt en uproblematisk barndom og du er åpenbart en atletisk og robust person, konkluderte en omsorgsarbeider etter at jeg hadde sippet i hennes sofa i nesten tre kvarter.
Ja, jeg gråt, Jeg gråt i tre dager etter rehab, Jeg gråt i tide og utide hele våren 2010 og samme sommer, Endelig tørket det ut ettersom høsten skred frem. Nå er det jul og jeg har f... meg rykket tilbake til start.
Der har du slag i et nøtteskall. Alt må læres på nytt, gang på gang. Og livet pumper ubønnhørlig videre. Videre og videre.
- Det føles som jeg står i gjørme og stamper - uten å komme av flekken, sa jeg etter å ha våknet ved 6-tiden 1.juledag og bare ville gråte.
Ikke for de andres glede, men for min utilstrekkelighet. Det som før var ElastaGirl har blitt en dame på 90 år som ikke kan strekke seg det aller minste.
Mannen min våknet av lydløs snufsing.
- Du har fast grunn innen rekkevidde. Du har gått fra motorvei til sti gjennom hengeemyr. Det finnes masse hull å plumpe i, men du må tenke på stien. Ja, det er masse du må be om eller ha hjelp til. Men det er masse du fortsatt er god til. Fokuser på det, sa han.
Følelsen av å stå utenfor ga seg. Men slag er fortsatt en kamp for så nye, ikke minst en kamp om seg selv: hva en skal ta med videre, hva en skal legge igjen. Og ikke minst hvor hardt en skal kjempe,


Romjulen 2010

tirsdag 21. desember 2010

Juletid

Julen kommer alltid brått.Ikke i år, Sjelden har året gått saktere.

Det er antagelig slagets feil - eller fortjeneste. Vi har hørt om liv som passerer revy i løpet av sekunder når fare truer. Et psykologisk fenomen til å la seg imponere av - snakk om å gjøre opp status.
Ikke når du har slag. Da går alt saaaaakteeeee. Hvis du går, går det ihvertfall ikke fort eller grasiøst. Jeg har tatt meg i å tenke ting - uten å gjøre dem. Før kunne jeg la blikket sveipe over et rom og straks "huske" hvor jeg har lagt fra meg noe. Nå leter jeg i timesvis. Jeg griser og roter, bommer når jeg skal helle og ser ikke smuler og bøss - ikke rart om det går familiemedlemmer på nervene. Det er lettere om jeg sitter stille og er forutsigbar.
I 2010 har jeg trent og trent. Likevel uteblir miraklene. Men mirakuløst nok har jeg fortsatt humøret og viljen i behold.
Det holdt hardt i sommer. Da trodde jeg virkelig at jeg skulle bli frisk. Men da jeg på sensommeren tok meg i å krabbe til stranden og slå meg noe så inn i h... på en stubbe i hagen, skjønte jeg at det var på tide med en ny tidsregning.
- Nyt det, kommenterte min travle søster mellom sprengjobbing og juleforberedelser.
Det er ikke året for den store julerengjøring og gaver som oser av overskudd, Jeg forsøkte å rydde på hjemmekontoret, men kom ikke i mål enda jeg hadde en hel dag på meg.
- Jeg kastet alle gavene i julekalenderen i fjor, tilsto min 12-åring - selv om jeg kan se at hun bruker underbuksene som også var fra Nille.
- Det er jo ikke helt min stil, sa hun uten å blunke om årets truser fra H&M. Men hun bruker både dem og den stripete lua og deodoranten har på mystisk vis funnet veien til baderomshylla. Så det går da fremover.
Jeg kan jo ikke klandre henne for at det hullete skjerfet fra rehaben på Sunnaas sykehus ikke blir funnet verdig.
Ifjor satt jeg mens de andre tok de obligatoriske rundene rundt treet. I år skal jeg nesten gå selv (litt av et sjansespill med levende lys på treet).
Julen handler for meg i særdeleshet om å bidra og gi. Hønene og hestene tar min far seg av. Vi andre baker, braser, pusser og vasker. Slik definerer vi oss. Tar du dette fra noen, er det ingenting igjen.
Jeg bakte i fjor. Da hadde jeg en klok venninne med på juleverksted. Hun kom og hadde med seg alt.
I år knuste jeg eggene selv (uten at det ble for nye skall i deigen), men mann og mor bidro. Selv faren min inntok sin vanllge rolle som julegribb og smakte på alt - flere ganger. Og pussig nok har kakene aldri blitt så fine som i år.
Så også med hagen. Aldri har staudene blomstret lengre og stått rankere. Gavene på julekalenderen endte i en pose ved siden av. Da lærte ungene to ting: Pakkens størrelse sier ikke nødvendigvis noe om innholdet, dessuten må de ta ansvaret selv. Jeg har lært noe enda viktigere dette lange året: Ansvar kan godt overlates til andre og det gjelder å ta seg tid til å nyte.

Desember 2010

mandag 13. desember 2010

HA SEX!

Sex er bra for slagrammede.

Ikke bare er det bra for samholdet mellom to mennesker. Det styrker selvtiliten og gjør deg mer robust.
"Alle" vet at skilsmissetallene for mennesker i krise går opp.
- Skal du sklles? er det første mange spør om, enten de henvender seg til den syke eller pårørende
Et forhold som tåler normale belastninger, tåler ikke nødvendigvis at en går ned for telling. "I gode og onde dager" gjelds ikke. Før var det kanskje comme-il-faut å ta seg en på si. Kanskje ikke nå lenger?
Begge parter skal være kloke om en slik maktforskyvning skal leves med. Jeg er ihvertfall ikke sikker på om jeg alene ville vært klok nok.
Sex for å "redde" ekteskapet er ingen holdbar strategi. Det er kanskje heller slik at uheldige valg kommer til syne når det skrur seg til. Og, for all del; det hender jo også at det først er i ekstreme situasjoner at noen kommer til sin rett. Det vet man ikke alltid før man er der.
Men sex handler også om å slappe av og nyte, bruke muskler, balanse og fantasi. Det er kort og godt sunt. Dessuten har du tid - både til å få lyst og til å la det stå til. Jeg tror det i seg selv stimulerer selvtilliten. Sex er normalt. Og er det noe du som slagpasient higer etter, så er det alt som er vanlig, slik det var før.
Da jeg tok sexlivet opp på Sunnaas sykehus, ble jeg henvist til en gruppe. Etterhvert var vi to. Ingen ville snakke om det, selv om jeg er sikker på at mange av oss tenkte i samme baner.
Det er ikke nytelsen som står i sentrum når slaget rammer. Dessuten er det ikke lett å snakke om sex når man ikke føler seg veldig sexy. Kinky er antagelig et bedre ord for å beskrive seg selv både fysisk og psykisk. Jeg så ihvertfall ut som en breiflabb og var ikke lenger så godt koordinert.
Sykepleieren som ledet gruppen, var av det åpne slaget. Jeg husker at hun fortalte om en slarammet dame som hadde falt ut av senga.Det lo paret godt av. Slikt krever sin mann!
- Dere må nok i en butikk og kjøpe noe, mente sykepleieren.
Så mye annet husker jeg i grunnen ikke.
Hadde jeg trengt råd om en dildo, skulle jeg nok klart å skaffe meg det. Jeg var bare ute etter noen kloke betraktninger om sex før og etter. Kan orgasme forårsake nye hjerneblødninger for eksempel?
Det visste hun ikke.
Var det andre ting jeg husker?
Nei, i grunnen ikke.
Med andre ord: Hold frem som du stevner. Gjenoppta sexlivet så fort du kjenner det krible. Du har som sagt tiden på din side. Sex inneholder en bekreftelse av deg - eller dere.
Men ta det med ro hvis du får vondt i hodet. Det kan jo gi nye muligheter. Dessuten tror jeg du blir fortere frisk, kanskje får det bedre med deg selv, blir mindre utsatt for skilsmisse og vond rygg. De tre siste gjelder alle.

Desember 2010

onsdag 8. desember 2010

Et spørsmål om selvtillit

Sykdom handler om selvtillit - eller rettere sagt mangel på sådan.

Noe av det som overrasket meg mest ved å få slag var at det også representerte et slag mot min selvtillit. I ettertid kan jeg godt forstå det. Alt du har tatt som en selvfølge blir borte.
Glem gåing, ståing, hopping og løping. Alt jeg så var dobbelt og uklart. Å gå på fremmede steder eller i mørket er fremdeles vanskelig, Grupper på mer enn ti mennesker er skummelt. Du er ingen.
Glem shopping. Jeg har forsøkt å vingle meg gjennom Strøget i København en sensommerdag. Fryktelig for en som er lommekjent med svart belte i shopping og lange bein.
- Her sitter en mann som i ett år ikke turte å gå ut av oppkjørselen, lo en uovervinnelig mann jeg kjenner.
- Det verste med sykdom er at det gjør deg så liten, sa en høy og mørk kvinne som har ringt meg på avgjørende tidspunkter.
Som da jeg kom hjem etter et halvt år med rehabilitering og satt på sofaen og gråt i tre dager. Jeg hadde gledet meg til et tomt hus som jeg kjente ut og inn. Lite visste jeg at nettopp mine forventninger om "normalitet" var helt urealistiske.
Eller da jeg hadde vært hos NAV første gang og gikk gråtende derifra. Hun snakket meg gjennom.
- Er det et problem her? spurte en ung og antakelig uerfaren saksbehandler da jeg med tårer i øynene prøvde å skjønne mitt nye hverdagsliv.
(Når det er sagt, skal det også sies at NAV har utvist en slags forståelse av min situasjon og ikke insistert på annet enn elektroniske selvmeldinger hver 14. dag.)
Jeg har vært overbevist om at jeg har vært en klamp om foten, en byrde det ikke har vært verdt å elske - og blitt overbevist om det motsatte.
Han jeg elsker (mer enn noensinne) har hele tiden, ja, nesten til det absurde, måttet forsikre meg om at vi er et team. Vi er familie og det skal vi fortsette med. Rain or shine. Samtidig ser jeg at det krever mye, mer enn alle er i stand til å gi. Så ender også sykdom ofte i skilsmisse.
- Skulle jeg gå fra kona mi når hun har opplevd sitt livs tragedie? Aldri! konkluderte en hoderistende taxisjåfør fra Pakistan.
Selvtillit er viktig i kampen for å bli frisk - eller så frisk som man kan bli. For tvilen er gjenstridig. Da skal du helst være omringet av folk som vil deg vel, og som kan minne deg om hvem du er. For den personen er du kanskje mer enn noen gang.
Sykdom skreller av noen lag - også i vennekretsen. Men det som står igjen er det beste. Ikke glem å minne om det.

Desember, 2010

tirsdag 7. desember 2010

Med museskritt

I dag gikk jeg på ski. Det gikk ikke bra. Likevel var det en seier.

Jeg kom knapt inn i skogen før jeg datt. Nesten ikke til å tro at jeg gikk Riddderrennet i april: 5 km i slak løype.
I dag snudde jeg etter en km og flere tryn i lav vintersol og iskaldt vær. Men i dag, i motsetning til i fjor da ukvemsordene haglet og jeg ble slått på staven for bred stavføring, fikk jeg oppmuntrende tilrop og selv H som måtte gå litt frem og tilbake for å holde varmen, var fornøyd.
Tryn til tross: Det går fortere, jeg ser bedre og - ikke minst - gir meg mens leken er god. Ikke noe grining heller. Fremgang kaller jeg det!
Det kan kanskje minne om selvpining og mangel på realisme, men nei, Vinteren er lang. Noe må en gjøre. Og det er like greit å ta tyren ved hornene. Snart snur sola og det blir vår.
Men Riddderrennet må nok klare seg uten meg i 2011.
- Du vet, hit kommer bare de mest ressurssterke. Resten sitter hjemme og griner, betrodde en meg da jeg deltok i 2010.
Vel - jeg var der og grein. Det begynte allerede før jeg dro. Min kjæreste mente det var verre enn å kjøre unger på leir. Og på et vis var det vel det, Jeg grein da jeg kom i mål, Ja, det var en seier, men det kostet alt jeg hadde.
I år drar jeg til Tyrkia. Jeg prioriterer velvære fremfor blodslit - selv om jeg nok vil gå på ski. For gleden.
Når jeg snakker med andre som har vært gjennom slag, hører jeg det samme. Det tar tid. Bruk tid. Nyt dagene. Din tid kommer.

Desember, 2010

Jakten på fasitsvar

Vi var samlet et 20-talls år etter studietiden. Hvordan var livet blitt?

En etter en fortalte om det hjertet er fullt av: familie og arbeid, ikke nødvendigvis i den rekkefølge. Det som slo meg var at alle bar på noe, jeg vil ikke si en sorg, men et savn eller en rastløshet. Livet hadde slett ikke blitt det noen av oss trodde. Fasitsvarene uteblir.
Det kunne handle om alvorlig sykdom, skilsmisse, hjemlengsel, tid man ikke hadde, barn og karrierer som fulgte et annet spor enn det man selv hadde lagt opp til. Og særlig i en tid der alt - og alle - til enhver tid er oppe til vurdering. Alt endrer seg hele tiden, og kanskje fortoner det seg i særdeleshet slik når man står litt på utsiden.
- Men vi er mye kulere enn det vi var, konkluderte en.
Ja, slik er livet. Det er gjennom motgang at vi får definert hvem vi er. Hva vi er. Og hvordan vi skal være.
- Hva fyller du dagene med?
Jeg hadde gruet meg til det var min tur. Å få dagene til å gå er i grunnen ikke så vanskelig. Det handler om trening, behandling, trening, trening og tenking. Man vil jo så gjerne tilbake til seg selv etter en alvorlig sykdom.
Til den man var. Hvis den personen finnes. Og til hvilken versjon? Den man var i 20-årene, i 30-årene, med eller uten familie?
Det vanskelige er hvem man nå er - eller skal bli. Albert Einstein har sagt at man må være villig til å gi avkall på den en er for å bli den man skal bli.
- Jeg jobber med min endringskompetanse. Det burde i grunn alle gjøre, sa jeg litt for høyt og i enn mer offensiv tone enn jeg visste at jeg var i besittelse av.
Den traff. Godt mange vet at jeg fremdeles gråter og sørger både over den jeg har vært og den smerte jeg påfører andre. Endring(en) har kommet for å bli- enten vi snakker om livet eller arbeidlivet. Jeg kunne like gjerne sagt akseptere mitt nye liv. Eller for oss alle å akseptere at premissene endres. Livet er å holde ut. Fortsette og fortsette. Endring er smerte.

November 2010

søndag 5. desember 2010

Snøværstanker

Vi er på hytta. Det er søndag. Endelig tid til å tenke - og kanskje snø inne.

En hytte er drømmen. Den ligger ikke så langt hjemmefra og byr på
utfordringer som utedo, iskalde dusjomgivelser og kannibalske mus. .
Det hjelper tilsynelatende ikke på sjangling. Noen ganger lurer jeg på
hva som hjelper - om noe.
La det være sagt: jeg tror ikke på selvpining. Det har jeg prøvd og
det  blir jeg bare trist av. Selv hytta som jeg har kommet til å
elske, er helt på grensen vinterstid. Det snør og snør. Og jeg tenker
at C må ut og kjøre opp veien om ikke Sverre kommer og måker. Takk og
lov for nye vinterdekk med pigger. Her gjelder det å dra seg gjennom.
Selv om det er vanskelig så tror jeg at vi vet best selv. Det finnes
ingen kollektiv sannhet for slagpasienter.Vi har hvert vårt slag og vi
er ulike personer. Akkurat som vi kjenner våre vinterveier best, hvor
vi kan gi gass og hvor vi går i grøfta.
Ikke så å forstå at vi må ha individuell trening for enhver pris, men
vi må hente ut det som kan ha nytte. For noen kan det være gåing, for
andre lytting eller lesing. Og tid. Ta seg tid. Bli fortrolig med
endringen. Finne ut hvem man nå er. Hva man trenger for å komme opp
bakken: sandsekker bak eller noen til å måke foran.
For man blir en annen. Det krever en ny rollefortolkning fra
omgivelsene. I seg selv ikke veldig annerledes enn livet generelt, men
plutselig og fulgt av et sykdomsforløp som i seg selv kan være
utfordrende.
Det er derfor humøret blir så avgjørende. Fattern min kaller det
epigenetikk. Vi svømmer som fisk i en stim. Enhver bevegelse blir
fanget opp av de som svømmer nærmest. Slik blir mine svingninger også
bestemmende for mine nærmeste - og omvendt.
Slag, ja, sykdom generelt, er vanskelig for alle.  Det er en illusjon
at det ikke vil gjelde deg eller dine. Akkurat som vinterveier. På et
tidspunkt vil du inn en vei du ikke har dekk til. Snur du da?
For de som står i sentrum er målbildet og fiendebildet klart som is.
Jeg vil hoppe fra stein til stein, men nå har jeg verken syn eller
balanse til det. NÅR jeg får det, er et åpent spørsmål.
Åpne spørsmål er alltid ubehagelige. Det kognitive er jeg ikke så
engstelig for lenger. Det kommer med økt radius og jeg kjenner
allerede at refleksjonen er der. Spørsmålene kommer. Utffordringen er
kanskje vel så mye å sørge for synergi mellom hode og kropp. Mellom
føre og bil. Vi liker å tenke at det er en forskjell. Men er det
egentlig det?
Det finnes selvsagt Stephen Hawking, Finn Carling og Axel Jensen som
alle jobber/jobbet på tross av sine fysiske begrensninger. Men jeg kan
ikke fri meg fra å tenke at også de har/hadde sine egne erfaringer med
nettopp begrensingen. Kanskje virker det frigjørende? Som Hammerfest
som brant ned - og dermed ble den nordligste by med full
gatebelysning. Eller akkurat som snøvær påvirker vår evne til
improvisasjon. Vi må presse bilen og oss selv til nye
grenser. Det skal bli interessant å se hvor de går.

Desember 2010.

onsdag 24. november 2010

Merkedag

Ny dag. Ny seier.
Idag tok jeg taxi uten å grine. Dessuten var jeg bare ti minutter for sein. Og gjorde litt juleshopping på Storo der jeg bare ødela en ting.

fredag 19. november 2010

Halvparten

Ansiktet mitt er ikke mitt.

Halvparten er meg. Den andre halvparten må jeg bli kjent med. Eller rettere bli fortrolig med, se som et uttrykk for meg.
Jeg vet aldri om jeg skal le eller gråte når han jeg elsker ser på gamle bilder av meg, Skal jeg være glad for at han vil minne seg på hvem jeg er? Ha målbildet klart for seg? Eller skal jeg gråte over at han ikke ser meg slik jeg er nå?
For det tror jeg ikke jeg gjør, jeg ser meg ikke. Jeg klarer ikke å se det vidt oppsperrede øyet, neseboret som ikke dirrer, det døde kinnet, hulningen ved tinningen, øyebrynet som ikke hever seg, pannen som ikke rynkes, ja, den totale mangelen på mimikk. Jeg vil ikke se det. Orker ikke. 
Selvmedlidenheten trekker meg ned. Jeg forsøker å stå imot. Prøver å se meg. Se furene i pannen som kommer syne millimeter for millimeter. Oppdage at hevelsen ved høyre øye og munnvik blir mindre og at det er mer lys i blikk og stemme. Overskuddet vokser for hver dag.
- Du er fortsatt deg. Kanskje tydeligere enn noen gang, sier en venninne.
- Ikke glem at jeg er på ditt parti, sier han jeg elsker. 
Likevel tviler jeg. Plutselig ser jeg bare sykdom; hvordan jeg sjangler meg frem, hvordan fremgangen uteblir, hvordan jeg trekker meg unna.
- Er det noe du har blitt dårligere til mens du har vært syk? spør en venn. - Det er bare knallhard trening som hjelper. Tren på det du er dårligst i.
Jeg kan plutselig generere en hel liste over ting som ikke går så bra, og kjenner overskuddet risle ut av kroppen. 
Det er dette som er den egentlige prøven: å beholde seg selv og sine prioriteringer. Det er mulig min venn har rett, men jeg må faktisk kjenne etter selv og gjøre det som kjennes rett for meg. Bare jeg kan vite hva som er rett for meg. Jeg er mitt ansikt utad, enten det er helt eller halvt.

November 2010

Gaupa

Plutselig stod den der ved siden av det røde uthuset. Gaupa som C mente var på størrelse med en liten løve. Og skogen bliir aldri den samme igjen.

Faren min trodde det ikke, ihvertfall ikke at den var så stor. Hyttenaboen, en byens mann, likte det ikke. Og en av de fastboende kunne straks varte opp med en gaupehistorie som var mye bedre. Vi hadde jo bare sett den på lang avstand. Han hadde møtt den på et jorde, og da vek den ikke. Han kunne dessuten fortelle at gaupa har et revir som strekker seg fra Sarpsborg til Nesodden og at den går sju mil om dagen, spiser sau og er en hann.
Det ble nesten for mye for en stakkar som så langt har sett skogen som en fredet plett der en sky hugggorm er det verste man kan gå på. Ellers er det planteetere så langt øyet rekker. Gaupa derimot er en drapsmaskin. En mann med hund hadde funnet ti rådyrkadavre i åsen over Nordby-tunnelen. Så katter; ja, hunder; tja og mennesker; nei.
Skogen har vært et sted for solrike turer til stranda om sommeren, et sted for blåveis om våren og sopp og bær om høsten. Gaupa er å betrakte som en sykdom. Du aner fred og ingen fare - så slår sykdommen til og livet snus helt på hodet.
Du har trodd deg usårbar, sterk og uovervinnelig. Så kommer en liten blødning på feil sted, og balanse og koordinasjon går åt skogen, så og si. Øyet og hodet skrur seg av. Livet som du kjenner det, er borte. Og du må begynne forfra. Ikke bare du forresten, men ektefelle, barn, foreldre, søsken, svogre, nevøer og nieser; alle. Alle.
Sånn er det når du har sett en gaupe utenfor husveggen. Glem sauer. Skogen blir en annen. Livet blir et annet. Så lite skal til. Denne skjørheten og livets ubønnhørlighet. Det er nesten ikke til å holde ut.
Men like lite som du kan slutte å gå i skogen, kan du slutte å leve. Livet kverner videre. Gaupe eller ikke.

September 2010

mandag 8. november 2010

Ctrl+Alt+Del

Det er ganske nøyaktig 16 måneder siden noe gjorde en Ctrl+Alt+Del på meg. Fremdeles er jeg ikke ferdig rekonfigurert.
Snakk om end task - å avslutte oppgave. Før kunne jeg se, gå, løpe, sykle til jobben,  kjøre bil, forte meg og være tilstede som kjæreste og mamma. Nå kan jeg ingen av delene. Jeg klarer knapt å være online uten å bli sjøsyk. Jeg gråter for alt og kjenner ikke meg selv igjen. Til og ned bikkkja har sluttet å lystre. Hun ser bare langt på meg og springer avgårde, vel vitende om at jeg ikke setter etter.
I løpet av minutter snudde hjerneblødningen alt på hodet. Den kom uten forvarsel. Til meg som både var (relativt) ung, frisk og veltrent. At jeg er en del av en stor statistikk som bare vil bli større tenkte jeg ikke på. Hvert 40. minutt rammes noen i Norge  av slag. Denne timen var det  meg.
Jeg hadde en kurs. Nå vet jeg ikke om kursen peker opp eller ned eller i sirkel. Jeg håper det siste: at jeg en dag våkner og finner alt som før. Sannsynligvis ikke. 
-  Du må se det som liv nummer to, skrev en klok venninne på sms.
Jeg har prøvd, mellom all statistikken som sier at slag er den største årsaken til uførhet i Norge. De som ikke er i jobb etter tre månede r, kommer aldri tilbake, sa en ekspert mannen min snakket med. Nå har jeg vært nede for telling i 16...
- Fokuser på dine funksjoner og fremskritt, og ikke dine funksjonshemminger, anbefaler den amerikanske hjerneforskeren Jill Bolte Taylor  som selv brukte åtte år på sin rehabilitering etter et massivt hjerneslag i slutten av 30-årene.
Åttte år. Faen i helvete. ÅTTE ÅR.
Jeg har forsøkt å definere hva et nytt liv kan være. På plussiden: Mer tid. Jeg blir kjent med en ny side av meg selv - og alle rundt meg. Eller som Albert Einstein skal ha sagt det: Du må slutte å være den du er for å bli den du skal være.
Naturen improviserer gjennom ulikhet. Se på din egen hage. Den er aldri lik fra år til år. Et år blomstrer purpursolhatten, neste år er den fullstendig marginalisert. Skiføret er aldri likt. Fra 2002 har jeg opplevd alt fra snømangel og glatte veier til mer snø enn på titalls år. Variasjon er mer vanlig enn mangel på sådan. Det er bare vi mennesker som tror at alt varer evig. At status quo er det nornale.
Det er det sjelden. Men viljen er ikke nok. Noen gang virker den t.o.m. mot sin hensikt. Men det å akseptere at man er syk, tar tid. Det er helt jævlig alltid å måtte be om hjelp. Gi blaffen i perfeksjon. Du søler uansett. Det er din skjebne - ingen andres, selv om det også berører dem. Du må jobbe med - ikke mot. Ta en dag i senga. Bikkja må ha refleksvest, men den finner veien hjem selv. Ta humørsvingningende med deg, de handler om situasjonen - ikke deg. De vil roe seg.  Slapp av, vær syk, ikke tenk for mye på fremtiden. 
Mitt slag er min sorg. Mitt slag er min families sorg. Jeg blir nok ikke den samme, men en ny versjon av meg selv. Hvem vet jeg ikke ennå.

August/september 2010