«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

torsdag 31. januar 2013

En i flokken

Heldige er de som får være i flokken til Per!

Det begynte med et sitat fra sosialmedisiner Per Fugelli til Thomas Selzers "Trygdekontoret": "Ikke vær et ettall på jorden. Bry deg om flokken din."
Jeg tror de fleste bryr seg om flokken sin, noen uten at de vet det engang - og noen glemmer å gjøre andre trygge på at de gjør det.
Nå kjenner ikke jeg Per Fugelli eller noen i flokken hans, men hvis han lever slik han prediker, er de heldige. Det er ikke en selvfølge at vi er oss dette bevisst. Og det er langt fra noen selvfølge at vi uttrykker det så godt som Per Fugelli.
Kjærlighet og raushet er smittsomt. Hvis man føler seg brydd om, varer følelsen i generasjoner. Jeg kjenner en annen Per. Han brydde seg og tok godt vare på flokken sin til han døde. Jeg velger å tro at hans omsorg lever videre i alle oss som kjente ham, og familien særlig.
Men det tar tid å forstå at dette lever i oss. Når jeg leser intervjuer hvor det for eksempel sies: "Jeg er veldig målbevisst og sørger for at alt jeg vil skal skje, faktisk skjer" og "Jeg har ikke behov for Norge på samme måte som Norge har behov for meg", kjenner jeg meg igjen. Det bunner i (mangel på) alder og erfaring. Den litt naive troen på at en selv er sterk og ung inn i evigheten er rørende - og for all del: noen "syskjenborn på Gjøvik" har vi jo. Jeg har også vært meg selv nok.
Når livet går en imot, er det godt å tilhøre en flokk. Den tid kommer for mange. Harvard-professor Clayton Christensen har skrevet en flis av en bok "How Will You Measure Your Life". Dette er hans personlige filosofi om karriere, hvordan sikre at forholdet til de rundt deg forblir en kilde til lykke og hvordan du beholder din integritet. Christensen har sett mange suksesser i business. Det skal en sterk person til for å tåle suksess og beholde en ydmykhet, og i boken skildrer han hvordan suksess går til hodet på mange og korrumperer deres videre valg i livet. De mister fokus fordi mange livsvalg kan ha en horisont på 20-30 år, og gjør det lett å prioritere kortsiktig. Lett nå betyr ikke lett om 20 år.
Som ung er mange av oss utrolig nærsynte. Det bedrer seg med årene, heldigvis. Da ser vi betydningen av flokken. Jeg er en av de heldige som er i en flokk og som vet det. Ikke bare er det til uvurderlig hjelp, det styrker min oppfatning av å være god nok og setter meg i stand til å hjelpe andre. Gode relasjoner og en følelse av å være til hjelp og nytte, er alt det handler om. Det tok meg tre år før jeg kunne be om hjelp.
Hva andre tenker, om de er av samme oppfatning som meg, er ikke så viktig. Det finner de kanskje ut av. Vi velger alle vår vei. Og pussig nok er det aldri for sent å velge på nytt om man har tatt feil.

tirsdag 22. januar 2013

Fra intet

Akkurat da jeg tenkte ja, ja sånn er livet, begynner det gamle å dukke opp igjen.

Jeg hadde begynt å avskrive mitt gamle liv, så dukker det opp som en fossil i en stein, som en figur i en klump av leire. Avskallingen er i gang. Det begynte med at jeg kunne kjenne og kjenne igjen venstre fot. Det avfødte gymming med tærne. Carl kjenner en dame som kan ta telefonen, drikkke øl, spise pizza og kjøre bil -- med tærne.
Kan hun, kan jeg, tenkte jeg og begynte å sjonglere en blyant mellom tærne og føttene.
Trener Wolfgang fulgte med og utvidet repertoaret til knær og hofter. Yogainstruktør Schirin insisterte på plié mot veggen og vridninger. Helen og jeg gikk rundt Voldsløkka. Kort, men likevel langt. Det er de små tingene som sammen blir noe avgjørende.
Hva som påvirker hva er ikke godt å si, men under siste synsterapi oppdaget jeg plutselig at samsynet er tilbake. Jeg kunne se en sirkel komme ut av korset - og det bare fortsetter. Om det er akupunkturen rundt øyet som satte det hele i gang, kan jeg bare spekulere i, men det føles som tannhjulene inni meg begynner å gripe i hverandre og at de rykker nærmere og nærmere.
Nå kan jeg kjenne igjen føtter og hender, balansen slår inn mer enn før, diksjonen blir tydeligere og selv rynkene i pannen beveger seg mot høyre. Samtidig er det som å begynne på nytt, med bevissthet om hva som er viktig og hva du ikke vil ta med deg.
Lørdag møtte jeg en dame som hadde vokst opp med en far i rullestol. Han hadde fåttt MS i 20-årene og ble fortalt av "alle" at han nok kunne glemme familieliv. Da han likevel fikk kone og fire egne barn i 40-årene, begynte livet. Jeg kan så levende forestille meg hans sorg -- og pågangsmot.
At livet påfører deg skade, er det lite å gjøre med. Men livet når du er over kneika, er likevel uendelig rikt og fylt av andre muligheter. At hun som jeg møtte, måtte bli seks år før hun forstod at ikke alle fedre satt i rullestol, sier mye om familiens fokus. Allerede som barn måtte hun bidra med arbeid for at alt skulle gå rundt. Hun fikk en rolle i familien. Alle måtte ta del i familielivet.
Bonusen er at de viktige tingene i livet blir tydeligere og alle må hjelpes ad. Det er som å knekke en kode, som å få samsynet tilbake. Du skjønner nesten ikke, at du ikke har sett det før. Hvis du er heldig, er det plass til deg i helheten. Ellers må du skumpe deg rom.
- Der kommer den skjeve damen, hørte jeg barnehagebarna si da jeg møtte dem som vanlig på vei til logopeden sist torsdag.
Det var en observasjon, blottet for undertoner og antydninger. Jeg holdt på å snu meg, da jeg innså at jeg var henne. For et privilegium å få være den skjeve damen.

Lysten som forsvant

Her sitter en dame med svart belte i shopping. Men lysten på nytt er vekk - helt uten forsetter om "stop and shop".

Jeg har shoppet overalt, fra Rekjavik til Dar-Es-Salaam, fra New York til New Dehli. Jeg har indisk julepynt, afrikanske stoffer, amerikansk kjøkkenutstyr, fransk undertøy, britiske boots, danske designmøbler, gotlandske fåreskinn, spesialbygget spisebord, hus og hytte -- så fikk jeg slag.
Siden har jeg knapt shoppet.
Jada, mat og gaver til andre selvsagt. Men for meg selv har jeg ingen shoppingbehov.
Det er ikke bare fordi hyllene i butiken ikke er dimensjonert for damer på 1,80 med behov for å holde seg fast. Det er ikke bare forfengelighet og et skeivt fjes. Det er ikke bare på grunn av råtten service.
Faktum er at jeg ønsker meg ingenting. Jeg har i grunn bare ett ønske - og det kan ikke kjøpes for penger.Jeg hadde nylig bursdag og det eneste jeg kunne komme på av ønsker var bidrag til trening og høner i juni, i høyden en kokebok...
Misforstå meg rett, jeg blir fremdeles glad for vakre ting - og tiltagende så. Men de betyr likevel mindre. Og mye og dyrt blir jeg syk av. Tid og samtale er bare mye mer ønskverdig.
Halvannet år etter slaget gikk jeg ut og shoppet sammen med en venninne. Jeg gikk i min favorittbutikk på Briskeby og kjøpte en ultrahip og dyr skinnjakke. Nå blir jeg vel lykkelig, tenkte jeg. Jakka gjorde meg bare mer ulykkelig. Det var som den fremhevet skeivheter og ubalanse, og jeg tenkte at det var penger ut av vinduet.
Nå har det gått tre og et halvt år. Jeg har begynt å kjøpe litt. Veske, hatt og stokk. Klærne mine passer fortsatt. Vi trenger ingenting til huset. Ungene er ikke gamle nok til at de har behov for å bli utstyrt. Den eldste har nektet å bruke canadagoose-jakka og er bekymrer for at det begynner å bli for mange med rosa hår. Ikke bare går hun i min bestemors gamle mosegrønne lodenkåpe og vil farge hårtuppene grønne. Hun handler brukt tøy og arver - og er strålende fornøyd.
Den yngste er nok mer som meg, glad for den nye og arvede canadagooose-jakka og ikke minst sin første nylig innkjøpte leppestift.
Jeg tenker at shopping-instinktet er noe vi kommer med. Det ligger i vårt genmateriale. Vi lærer det kanskje også. Men i en tid som vår, der alt kommer i overflod, er nøysomhet og prioritering en reaksjon - akkurat som vi reagerer på nøysomheten fra oppveksten med å kjøpe mer. Nå er shopping i ferd med å bli litt -- harry?
Vintage og kreativ gjenbruk er trender i tiden. Kanskje vi rundt 50 er i ferd med å bli akterutseilt?
For samtidig finnes det en aldersbegrensning. Shopping er noe vi vokser fra, omtrent som å gå fort på ski. Kanskje det er en slags livskrise å bli "50, feit og ferdig"? Hver generasjon og person har sin kurve. Den går opp så lenge vi ikke tar døden i betraktning. Når du innser at livet har en begrensning avtar behovet for shopping, det avløses av et behov for å nyte livet og øyeblikket - leve med at du blir gråere og feitere og likevel ikke ferdig. Innnstillingen sitter mellom ørene, ikke i garderobeskapet, kjøkkenhyllene eller sportsboden.
En venninne av meg som er overlege i ortopedi sier at menn - og sikkert også kvinner - skal sykle sakte i skogen. Ellers ødelegger de seg. Det kan umulig være lykke når voksne damer løper rundt som magre jaktbikkjer.
Men alt går i bølger. Snakk med meg om fem år, hvis jeg da sykler rundt vil minnene om slaget ha bleknet ytterligere og jeg er kanskje tilbake til shopping og powerwalks i marka. Men døden rykker bare nærmere. I dette lyset blir shopping skremmende trivielt.

torsdag 10. januar 2013

Nye triks

Et nytt liv krever nye innfallsvinkler.

Jeg har lært - og lærer. En snuoperasjon er 360 grader. Jeg har kommet til 270 grader. Hver gang jeg lærer et nytt (gammelt) triks, dukker det opp et behov for ti nye. Til tider føles det som å drepe et troll. Hver gang du klarer å hugge av et hode og snur deg fordi du tror at det vanker applaus, vokser det frem tre nye hoder du ikke hadde regnet med.
- Det gjelder ikke å ta det personlig. Det er jo ikke deg det handler om, men dem, sa en venninne som kom med sushi og kake for å feire min bursdag.
- Tenk, nå er du halvveis til 94, sa min mor tørt der hun skramlet med oppvasken på min bursdag.
For første gang gikk det opp for meg at jeg egentlig ikke synes at 47 år var noen alder. Det var verre å bli 44, 45 og 46. Da tenkte jeg at tiden bare gikk, mens jeg stod stille.
- Jeg ser at jeg ikke kan gi meg med grønnsakdyrking, sa min far mens han høylytt smattet i seg tyrkiske salater laget med hjelp av Inger Anne inspirert av kokeboken fra Carl og jentene.
Kamikazekokken i meg er i ferd med å våkne til liv. Men uten Inger Annes stødige hånd til bilkjøring, tempo og fint distribuert cayennepepper er det umulig. Inni meg går det unna. Jeg drømmer om ballspill og løping og hopping. Det er kroppen som ikke samarbeider. Nennsomt å strø cayennepepper, kan jeg foreløpig glemme. Når jeg prøver, havner alt på et sted. Det er ingen oppskrift på suksess.
Det er ikke bra med cayennepepper i en haug. En god kollege og venn skulle marinere chili og reker. Da han litt senere gikk på do, fikk han chili på tissen. Det gjør han ikke igjen. Vi lo så vi skrek da han samme kveld klødde seg i øyet...
Noen nye triks har jeg lært: rett deg opp og stå rett over egne ben. Selv på ekstremt glatt føre kan du med piggsko finne balansen. Se frem og ikke ned. Stol på deg selv.
- Du går som en snegle, mamma, sa 17-åringen da vi var ute på glatta 1. januar.
Tid er avgjørende. Bare jeg går sakte nok og kjenner etter, går det fint. Når jeg kaster meg mot faste holdepunkter, går jeg i bakken med et brak - selv når jeg ikke bommer, bare glemmer å stole på meg selv.
På mandag så jeg en danseforestilling der danseren beveget seg fra stol til stol og på en smal gesims.
- Hei, tenkte jeg, det er jo lett. Det kan jo jeg også gjøre.
Og det kommer jeg til å klare. Det jeg ikke lenger er så god til er å sette og holde på en standard. Der er jeg avhengig av hjelp. Å være grundig alene når alle andre velger den letteste utvei går ikke. Da må man jenke seg og velge med omhu hvor man skal sette inn kreftene. Det er en ny strategi. Så er det også et nytt liv.

torsdag 3. januar 2013

Læring for livet

I dag har jeg vært i begravelse til en venn. Jeg gruet meg. Og gledet meg.

Ikke fordi han er død. Men fordi hans død er en påminnelse om livet, om kjærlighet og om omsorg. Ved å dø så tidlig - han var 47 år - har han gjort oss alle klar over vår sårbarhet og skillet mellom det viktige og uviktige. Samtidig er det en svimlende erkjennelse av at hvem som helst kan være den neste. I døden finnes ingen rettferdighet. Det er mulig de eldste vil gå først - men noen garanti finnes ikke.
Erkjennelsen og sammenkomsten er paradoksalt nok en gave. Jeg så venner jeg ikke har sett på mange år. Jeg møtte generasjonen over og tenkte at dette var en form for voksenopplæring. Slik de tettet tomrommet og søkte sammen i sorgen var et eksempel til etterfølgelse. Jeg tror ikke at alle sørget like dypt, vi står alle oss selv nærmest, men å søke sammen er en naturlig reaksjon når noen står overfor et tap.
Jeg har tenkt på hans kone og barn, hans foreldre og søsken, på hvordan alle må trekke sammen for å fylle et vakum. De har vært gjennom en jul- og nyttårsfeiring - uten ham. De har rukket å tenke, og det kom tydelig til uttrykk i talene som vi lo og gråt til allerede etter de første minuttene.
Det er de små tingene som betyr mest. Jeg har tatt meg i å tenke hva som blir borte når eller hvis noen i min familie dør. Hvem skal lage teen, klippe plenen eller hente posten? Hvem skal lufte bikkja, lage julekransen eller fyre i ovnen? Noen tar over og gjør det på sin måte, eller også går oppgaver i glemmeboka.
Begravelsen i dag var en oppvisning i omsorg. De med erfaring fra livet vet at den dagen kommer for alle. Det eneste vi kan gjøre er å være der, være tilgjengelige og behjelpelige. Sorgen og smerten må hver og en håndtere selv.
En begravelse er en avslutning, men det er også en begynnelse på et annet liv. Livet er endring, læring og nye ferdigheter. Det slutter aldri. Vi har så lett for å tro at alt varer evig. Det gjør det ikke. Men vi tilpasser oss.