lørdag 26. februar 2011

Skrubbet

Tyrkisk bad. Drøm deg bort. Men er babyen kastet ut med badevannet?

Jeg har jo bare mine egne forestllinger om hamam, godt forurenset av film og bøker. Skal ikke legge skjul på at jeg hadde forestilt meg godt voksne og ferme damer med kraftige amner som kun snakket tyrkisk og hadde full kontroll på klientellet av damer i alle variasjoner. Det var nok for mye forlangt i en kystby hvor jeg er turist i rekka.
- Bikini???
- Ja, avgjorde mitt lokalkjente reisefølge.
Man tar jo skikken dit man kommer, så iført bikini og et tynt håndkle ble vi geleidet til badstuen av en lettere korpulent og kortklippet tysker. Fysioterapeut skulle det vise seg. Han var her på 11. året og snakket, i tillegg til tysk og tyrkisk, engelsk, russisk og nederlandsk. Det var nok for oss. Jeg spurte om råd for slag i lillehjernen.
- Nicht aufgeben, sa han kort.
Og IL ble så oppglødd at hun på spørsmål om hun var lege, like godt sa ja.
Jeg vet ikke om det var skrubbingen eller såpeskummet eller vannet som raust ble helt fra fat av flinke balinesiske fingre, men det var deilig med granateplete og hvile. Og det tok tid å rykke fremover i køen av menn (!) i badebukse.
Siden jeg sa ja til mannlig massør ble det min tur først. Det tok ikke lang tid - dessverre. Men jeg ble høflig spurt om jeg også ville masseres foran. Jeg vet ikke hvem som var mest sjenert - han eller jeg - men det gikk enda fortere på forsiden.
- Det er i skuldrene problemet sitter, konkluderte han og viste meg noen skulderruller.
Dett var dett. Så var det å få på seg fillene.
Vi så ikke mer til tyskeren. kke de balinesiske damene heller. Vi hadde jo fått vårt, og lagt igjen penger og døde hudceller.
Maskinen forbereder seg på nye horder av turister på engelsk, tysk og russisk. Vi er ikke nødvdigvis repeat-business. Det tar tid og penger å bygge en relasjon. En uke er ikke nok. Jeg klarer ikke å legge bort ideen om en quick fix. Drømmen om ekthet lever i beste velgående. Det verste er at den sannsynligvis ligger så nær at vi ikke får øye på den.

Wake up to reality, sang de allerede på 70-tallet.

Februar 2011

mandag 21. februar 2011

De små froskene

Overmodige frosker tror de eier svømmebassenget. Men Sujleman har en plan.

Suljeman er vaktmester. Ennå er det vinter i Tyrkia - omtrent som en gjennlomsnittlig norsk sommer. Man går i shorts på trass. Turistene i Tyrkia kommer ikke før i april. Derfor gir Suljeman froskene alle rettigheter til å synge om kvelden og boltre seg i det kalde vannet.
Vi som likevel er her, har anorakk og ullsokker. og kanskje problemer med helsa Det er verken varmt ute eller inne. Men her er ikke snø i gatene, og på en god dag kan det bll 18 pluss, ikke minus. Deilig!
Deilig også å ha Phaselis nesten for seg selv, ikke minst når man skjener i vei og blir helt utslitt og må hvile i det 2800 år gamle amfiet. Utsikten til tyrkiske fjell gjennom "vinduer" i teatrets bakvegg tar det lille man har igjen av pust. Fjeller Tathali måler 2600 moh og får Galdhøpiggen i fjellandet Norge til å blekne.
Hvem vil ha hytte på fjellet for å forlenge vinteren? Gærninger som tar helse som en selvfølge. Dem er det mange av. De er som froskene; synger fornøyd og tror at viddene er deres for evig tid.
I slutten av mars eller april kommer Suljeman. Han har med en kollega. De utstyrer seg med verneutstyr og masse klor. Det er ikke personlig, men turistene er viktigere. De betaler jo også bedre.
"Universet er ikke fiendtlig, ei heller vennlig. Det er bare likegyldig."
Slik siteres JH Holmes i boka "Flow: The Psychology of Optimal Experience". Dette får froskene erfare - og de fleste mennesker. "Den tilsynelatende robusthet" kaller min virtuelle yogalærer det.
Ja, alt er solid til det ikke er det lenger. God helse og livet er ingen selvfølge. Derfor griper vi til ytterligheter, enten det er fysioterapeuter med forkjærlighet for igler (!) eller ny og revolusjonerende akupunktur. Leger og fysioterapeuter med tro på muskler blir en gradvis skeptisk til. Man vil jo bli frisk for f...
Når er trening nok - nok? Hvordan leve godt med begrensninger? Stikkordet er livskvalitet. Jeg må lese mer i boka mi - selv om det også går uendelig sakte. Godt jeg fortsatt er rå i poker. Å vinne hjelper på humøret. Froskenes lykkelige sang derimot...

Februar 2011

søndag 20. februar 2011

Home Alone 2

Jeg pleide å elske å være alene. Nå har jeg prøvd det igjen.

Der vil si, klok av skade og i motsetning til Kevin, flytttet jeg hjem til mine foreldre da mann og unger dro på ferie til "slagfri sone". I barndomshjemmet¨ har jeg blitt skjemt bort; kommet til dekket bord, oppvarmet seng, blitt massert og degget for. Det har vært deilig - og i sterk kontrast til sist. Da satt jeg på sofaen hjemme og gråt selvmedlidende i tre dager. I sjokk og fortvilelse over alt jeg ikke klarte.
Nå klarer jeg mer, Er mer tilstede. Og vil mer. Det er ikke oppskrift på total lykke, men et skjelvende steg i riktig retning. Man blir trassig av hjerneslag, særlig når man er hjemme alene. Det er en test på mange ting, på bevegelse psykisk og fysisk.
Denne gangen har jeg grått mindre - ikke før jeg etter en uke brukte over en time på to usle mailer til NAV kom tårene. Men heldigvis sang Anne Grete Preus "Du er god nok" da jeg omsider kom meg ned til frokost. Det hjalp.
- Livet er rart og litt ensomt, skrev jeg til min høye og mørke venninne - og fikk sporenstreks svar på tiltale:
- Det er det jo (...) Det er bare du som opplever det, vi andre bare forsøke å forstå. Vi gjør det egentlig ikke. Men vi er der ved siden av, og det gjør det mindre ensomt ihvertfall
Å være hjemme hos sine foreldre er nesten som å være alene, men bedre faktisk. Du får være i fred, alene uten å være ensom, gjøre ting i eget tempo. Ikke noe stress. Det føles riktig å ha tid til å kjenne etter, gå mens man tenker over hva som skjer i kroppen - ikke bare gripe etter neste faste holdepunkt. Som Kevin, ha en plan, ikke bare improvisere.
Nå er jeg i tillegg oppdatert på vintersport, vet alt om Marit Bjørgen - takket være VG, skjener i vei uten å holde meg fast og har kommet meg til Tyrkia.
Her er det ikke sommer, men IKKE snø og is.
- Er du sikker på at du ikke trenger svømmebrillene, mamma? Du skal jo på tur med IL,,, Da blir det nok litt trening, sa H før sin avreise.
Trening er og blir det. Lørdag våknet jeg til en slags solhilsen i regnvær og GIKK 350 meter til stranda mens jeg holdt IL i hånden, Der tok vi en lang pause og så på de fryktinngytende grå bølgene i Middelhavet. Tror jeg kan se ut på havet en evighet uten å kjede meg. Og stranden er full av fine steiner! Sånn har jeg det med C også. Det er alltid noe nytt og uventet rundt neste odde. Kanskje er det slik å være to når man er heldig. Jeg kjeder meg aldri. Ikke Kevin heller. Han spiller ikke tiden, men lager en plan. Vi vinnner over elendigheten til slutt.

Februar 2011

mandag 7. februar 2011

Manda morra blues

Det er mandag. Ny uke. Nye muligheter, strengt tatt. Likevel føles det som gjørme til halsen.

Nå er det selvsagt grenser for syting. Det kommer man ingen vei med - minst av alt for seg selv. Bitterhet har bare ett offer, en selv. Men noen ganger er det fristende å bare gi seg hen.
- Du må akseptere, sier folk til meg.
- Ta i mot hjelp! oppfordrer andre.
- Se i øynene at livet blir et annet, sier de med medlidenhet i blikket.
De har sikkert rett, Men det faller meg vanskelig å ta imot, uansett hvor velment. Jeg vil helst bli frisk i en fei.
- Slag skaper nye muligheter, Jeg har aldri møtt noen som har angret på sitt slag, sa en (frisk) dame til meg på rehab i USA.
- F.. you! tenkte jeg.
Fremdeles er jeg en elefant i glassbutikk. Hyllene er ikke laget for store damer med behov for å holde seg fast. Jeg blir skjelt ut i skiløyper og svømmebasseng (det burde være forbud mot bred stavføring og skjening) og jeg er blitt forsøkt healet av en kommunal logoped.
Alt har prellet av. Jeg er riktignok ikke fullt så skeiv lenger, men jeg går som en full alke. Uansett tror jeg all fremgang mest skyldes kiropraktor og yoga som jeg betaler selv. Men nå er jeg heldigvis frisk nok til å bli forbanna. Og frisk nok til å se hvor syk jeg fortsatt er og hvor mye mer trening som fortsatt trengs. Fytterakkern!
Selvsagt er det slik at livet endrer seg. Ikke alle endringer er til det bedre. Samtidig er det det som er fantastisk med mennesker: vi venner oss til alt. Livet blir ikke slik vi trodde. Og selv de som opplever det, synes det er en skuffelse.
Jeg har kommet til en slags aksept. Hjelp får jeg også. Men døden treffer meg på en annen måte, minner meg på at livet har en begrensning og at det gjelder å nyte. I dag kom meldingen om at gitaristen Gary Moore (kjent fra Thin Lizzy og som soloartist på høyde med Eric Clapton) ble funnet død på sitt hotellrom i Spania, i en alder av 58 år. Ikke noe offer for et utsvevende rock´n´roll-liv, ble det sagt.
Hans død villle jeg knapt registrert før. Jeg håper Gary Moore fikk gjort sitt. At han hadde et fint forhold til de som var viktige for ham og at han fikk nyte godt av livet og være tilstede i det. For selv om mange lar seg egge av travelheten, er det nettopp å være tilstede når det går som saktest at livet går opp for oss.
Jeg har kjent på betydningen av "langt som et vondt år" og tenker på vår evne til å være blant og omgås de svakeste er et mål på vår menneskelighet. Svakhet er en styrke - og ikke noe å skamme seg over. Selv om jeg iblant kan spy av min egen treghet og behov for å gå med små skritt, er jeg stolt av at jeg sjangler meg frem og ikke gjemmer meg bort.
- Hvis jeg går i graven med vissheten om at jeg har fått noen til å tenke over hva smerte er, skal jeg være fornøyd, lyder budskapet fra en sykeseng nær meg.
I det siste har jeg sett to (svært ulike) filmer som understreker at livet turer frem: "RED", en klassisk amerikansk "in-your-face" komediethriller, og "Another Year", et lavmælt drama av Mike Leigh. Begge skildrer overgangen fra et "viktig" og hektisk liv til å bli tilsynelatende utdatert, gammel - eller syk, kan jeg legge til. Det finnes ett svar i begge og det handler om å ta vare på sine medmennesker i medgang og motgang. Det er ofte så lite som skal til.
- Når er dere mest fornøyde? spurte jeg jentene mine.
- Når jeg leser og skriver, hjemme eller hos bestemor og bestefar, sa 15-åringen straks.
- På hytta eller på reise, når jeg hører på lydbok eller er sammen med N (en kusine), konkluderte 12-åringen.
Så enkelt er det; å være fred og sammen. Så enkle tror jeg vi alle er. Livets mål er mestring og kjærlighet.

Februar 2011

fredag 4. februar 2011

Tusen takk

Vi som har overlevd slag, har mye å takke for - og mange å takke.

Ta det til deg!

Senest denne uken fikk jeg en bok og et hyggelig brev i posten fra en tidligere kollega. Min travle nabo fant tid til en tur i skogen. Den andre naboen henter avisen og posten og måker snø uten å kny.
Tusen takk!
Det har kommet blomster, lydbøker, hilsener, frokostblandinger, helsebringende te, varme pledd og ullsokker. For ikke å snakke om tid som har gått med: H har gått ukentlige turer med en vinglende meg. IL har trent meg i svømming og invitert til en uke Tyrkia. M har laget middag og instruert meg i yoga. S, O og I har lyttet, rådgitt og invitert. C har vært tilstede for min eldste datter. For ikke å snakke om nær familie - hva de har brukt av tid og delt av overskudd med meg og min familie.
Tusen takk!
Dere er de viktigste - sammen med proff fastlege, kiropraktor, synspedagog og yogainstruktør. Dere har kanskje satt spørsmåltegn ved min helbredelse, men likevel vært opimister. Jeg har utvilsomt vært et underskuddsforetakende og jeg kan ennå ikke gå. Det er ikke alltid jeg har tålt "sannheten" eller andres blikk.
- Hvordan går det med deg?
Ikke sjelden har spørsmålet alene fått meg til å gråte. Til min store overraskelse har jeg kjent på oppgitthet og sjalusi. Også jeg som ikke har et sjalu bein i kroppen! Nå kjenner jeg at raseriet begynner å røre på seg, og det ser ut til å erstatte tårene - endelig.
Jeg er ikke alene om å kjenne på forandring og takknemlighet. Hjerneforskeren Jill Bolte Taylor har skrevet boken "My Stroke of Insight" (som også finnes på norsk). Jeg har lest den med jevne mellomrom - informasjonsverdien endrer seg i takt med bedringen. Første gang synes jeg det var nyfrelst vås. Nå hopper jeg over de første dramatiske kapitlene og går rett på konsekvensen. Hva er det å lære av et slag?
Dessverre gjelder det mest meg, men mine nærmeste kan ikke unngå å få med seg noe.
Det viktigste er antakelig at slag gir deg en pause. Det forenkler verden. Og gjør deg pinlig klar over hva som er viktig i livet.
Dokumentarfilmskaperen Gunnar Hall Jensen er inne på dette i A-magasinet 4. februar,
- Vi er i en indre krig. Mange er allerede såre, sier han med referanse til selvmord, skilsmisse, rastløshet, utbrenthet og depresjon.
Hall Jensen trekker frem pause, stillhet og enkelhet. Og skylder på hjernen som vil ha mer, MER!
Jill Bolte Taylor forteller om hjernens evne til å rekonfigurere seg og vår mulighet til å påvirke og balansere hjernehalvdelene. Du kan velge dine reaksjoner. Det er besnærende å tenke at man kan begynne på nytt - med en annen bevissthet om hva og hvem man ønsker å være.
En slagvenninne oppsummerte mesterlig:
- Det beste med slag er å oppdage hvem man virkelig er glad i. Også gir man jo litt mer faen, da!

Februar 2011

Akterutseilt

I halvannet år har alle teknologiske nyvinninger gått meg hus forbi. Spiller det noen rolle?

I selskapslivet, ja. Der handler mye om iPhone og hva du kan gjøre med den. Ikke sjelden trekker man frem sin dings og sammenligner. Apps, altså.
- Det må stå noe om "sosiale medier", sa en venninne som jobbet ned å skrive om sin CV.
- Hvor mange venner har du på Facebook? undret en gammel flamme.
Twitter rakk jeg såvidt å logge meg på, før alt gikk i svart og jeg var nede. Etter halvannet år føler meg sørgelig akterutseilt. Ikke fordi jeg ikke er tilstede i cyberspacee, men fordi jeg ikke ser vitsen med det.
Det bekymrer meg iblant - og særlig når jeg leser jobbannonser med ett øye. Men så oppdager jeg at teknologien egentlig ikke har endret karakter. Sosial, kanskje, men så mye har ikke endret seg. Du lærer det du må lære, men ikke mer - det har du ikke tid til.
Bruksanvisninger er fortsatt forbeholdt noen få. Da Internettet (med stor I) kom i 1995, forsøkte jeg å forstå det. Så oppdaget jeg at du like gjerne kunne forsøke å forstå en krusedull. Begge deler er bortkastet.
Nå kan jo hvem som helst uttale seg skråsikkert om utviklingen på nett. Senest denne uken på NRK hørte jeg en debatt om medienes fremtid i en digital hverdag. I mitt stille sinn tenkte jeg på alt som har kommet og gått - og som vil komme og gå. Da vi, en titalls personer, arbeidet med VG Nett på tampen av 90-tallet, ble vi ansett som utbrytere elller idioter. Vi kodet i hml og det tok en evighet, tNå har nettstedet forlengst eget publiseringsverktøy og nesten flere lesere enn avisen. Det er vel ikke lenger noen tvil om hvor fremtiden ligger
Det eneste vi kan være sikre på er at mye vil forandre seg fortsatt, og at det gjelder å balansere mellom gamle og nye forretningsmodeller. Å tenke motstrøms er sannsynligvis en fordel på sikt. En kan med rette spørre seg om begge deler er mulig.
Money will continue to talk. Jeg tar av meg hatten for VGs nye publisher Torry Pedersen (også eks-sjef for VG Multimedia) og hans like som navigerer i dette farlige farvann. De må ta sjanser - og risikerer å drukne i forsøket. Men noe valg har de ikke.
Jeg tror alle som driver med innhold står foran en helt ny virkelighet. Alle vil bli forfattere, melder A-Magasinet. Og det i en tid da de tradisjonelle forlagene drives fra skanse til skanse, og forsøker å ta kontroll over distribusjonen. Det vil kanskje gå i Norge - en stund.
Det vi alle må tenke på, er hva det alltid vil være etterspørsel etter. Jusprofessor og forfatter Jon Bing hevder at det alltid vil finnes en skriver og en leser. La oss håpe det. Å løse problemer vil alltid betale seg, men det forutsetter at noen må kunne definere problemet. Tenkning og kommuniikasjon går aldri av moten.
Noen er mest komfortable med å imitere. Noen vil tenke nytt
- og rart. Det gjelder å kjenne seg selv og sine sterke og svake sider. Det er gode nyheter for alle som har vært ute en vinterdag før. Vi er jo vant til å måtte tenke langs andre akser.

Februar 2011

onsdag 2. februar 2011

Tilstede

Slag har noen gode sider. Manglende kuldefølelse er én av dem.

I sommer kunne jeg bade selv om det var grått og 16 grader i sjøen. Alle offentlige dusjer og baseng fortoner seg som varme. Selv åpent bilvindu i minus ti er en lek.
Fredag ville ikke det elektriske bilvinduet på førersiden igjen. Vi kjørte en time til hytta med votter, lue/hette, dunjakke - og full blast på setevarme og varmeanlegg. Og en time tilbake igjen. Jeg lo nesten hele veien, men det gjorde definitivt ikke C.
- Nå kan jeg ikke parkere i byen en gang, klagde han.
Nei, det er klart. Da kunne vi risikere å bli frastjålet verdifulle kulepenner, søppel og en og annen cd med jazz. Jeg skal gjerne se den biltyv som kaster seg over en gammel Volvo som ikke engang du kan lukke vinduet på - i minus ti. Da har du nesten fortjent bilen.
Jeg har mistet sertifikatet, midlertidig håper jeg. Det er en av de ikke så kule sidene av mitt slag. Synet kommer seg, men åpenbart så seint og akkompagnert av så elendig koordinasjon at bilkjøring foreløpig er utelukket. Det er rart for en som alltid har kjørt bil. Ikke nok med at man mister autoritet, man mister en bit av sin uavhengighet.
Men det er rart hva man venner seg til. Nå, etter halvannet år, er det selvfølgelig for meg å være passasjer. Jeg sitter med lapp over venstre øye, øver meg på å blunke og se med det høyre mens landskap og elektriske master glir forbi.
Samtidig innbiller jeg meg at det hjelper på kontakt med muskulatur, syn og hørsel på høyre side av ansiktet. Hvem vet? Uansett kan jeg ikke la sjansen gå fra meg til kanskje å bli litt bedre.
På samme vis ser jeg det å kjøre med åpent vindu midt på vinteren som læring: Når kjørte du sist med isnende vind mot ansiktet, kjente lukten av stram eksos i tunnelene, bevegelse i øret og den tydelige forskjellen på minus seks og minus ti grader.
Verden kommer nærmere, blir råere. For første gang på lenge ble jeg klar over hvor fjernt fra seg selv man lever. Og det gjelder i grunn de fleste. Vi barrikaderer oss og lever i påvente av noe eller noen.
Å være syk er som å leve i en boble. Du er mer opptatt av det som skjer inni enn det som skjer utenfor. Det gir man blanke i. Jeg er på et vis ikke helt tilstede.
Kanskje er det det Samuel Beckett skriver om, særlig i "Venter på Godot"? Kanskje er det derfor han helst bør leses når man har levd en stund. Han var på min alder da han utga "Venter på Godot" (1952 - først på fransk, senere på engelsk, han var jo egentlig irsk). Beckett skriver om menneskets betydningsløshet, og den kan man virkelig føle på kroppen en kald vinterdag med åpent bilvindu. Bilkjøring på vinterføre er ren hasard.
Det er og blir opp til oss selv å skape mening i livet - og det gjør vi gjennom å bety noe for andre og kanskje - kanskje!! - for oss selv.Men det betinger tilstedeværelse, og det er det vanskeligste av alt.
Jeg så det på en mann med guttungen i vogn på Tøyenbadet. De så rimelig slitne ut begge to. De burde kanskje gått hjem og lagt seg på sofaen eller spist en lang og god kvelds?
Jeg kan se det på meg selv i forhold til familie og venner. Det er så lett å prioritere de andre. Jeg kan selv se at jeg er nummen og ikke helt med. Likevel er det tilstedeværelsen og evnen til å slippe det du har i hendene som er avgjørende. Det krever noen ganger mer enn man har.
Jeg er så heldig å ha en familietradisjon som innebærer omtanke og omsorg. På sett og vis er jeg alles barn - selv Gjertrud fasters. Hun bød alltid på eplekake eller noe å spise, Lot det aldri skinne gjennom om hun hadde det travelt eller viktigere ting fore. Selv i begravelsen hennes ble det servert middag - på hennes initiativ.
I min familie dominerer alltid en følelse av at man er velkommen. Det er det viktigste og fineste man kan gi. Og den erkjennelsen våkner man til en kald vinterdag i en kald bil. Å se livet i et nytt perspektiv er den beste siden av slag

Februar 2011

PS: Da vi kom hjem på fredag, gikk vinduet igjen av seg selv. Snakk om bonus!