«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

torsdag 31. mars 2011

I gjørma

Jeg bakser og kaver - og synker bare lengre ned i gjørma.

Der hender at jeg tenker at det gjelder å slå ut med armene og slappe av. Omtrent som når man flyter i vann, slik IL har lært meg. Legge hodet bakover, puste og fokusere på å la musklene slippe. Stole på vannet.
Det er skummelt. Det er da jeg må tenke hardt på at det er vann - og at to, kanskje ett, tak er nok til å bringe meg til overflaten, til pusten, til livet.
Som når skatteetaten bebuder restskatt og jeg vet at jeg bruker alle penger og all energi på å bli friskere. På selvsagte ting som å se og gå og kontrollere mine egne muskler.
Penger. Det handler alltid om penger. Og det er i ferd med å bli helt uvesentlig for meg. Det er jo bare penger.
I går så jeg en dame kledd i hvitt og beige, nydelig sminket og med en hvit mink og dyr veske over armen. Mannen min så henne også. Jeg satt i utslitt treningstøy med genser arvet fra en jente på 14 år og en lusekofte strikket av min mor for 50 år siden - og følte meg rik.
For alt jeg vet kjente hun på den samme følelsen; følelsen av å være i besitttelse av noe helt unikt. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det flaks, men ihvertfall en glede over livet, et ønske om å ville feire.
Så da min far ringte i dag og vi kunne diskutere veksthus, ulovlig bråtebrenning og gamle fjøstufter, følte jeg meg utrolig rik. Det er mulig vi må leve på sparebluss, men det er vår og vi lever. Tenk for et priviligert liv å dyrke egen mat og skrive. Da teller ikke sjangling og dårlig syn og hørsel.
Det er mulig jeg er forandret. Sannsynligvis er jeg det. Det er slik vi lever. Bare endringen er konstant. Den kommer i rykk og napp og kanskje når vi er minst forberedt. En jeg kjenner gikk gjennom en voldsom ulykkke. En fikk kreft. En annen mistet sin mor. En tredje sliter med kronisk sykdom. Flere sørger over samliv som tok slutt. Og slik kunne jeg fortsette. Livet merker de fleste. Det tar tid å le igjen. Det tar tid å gjenvinne balansen. Noe skade skjer.
Jeg vil si det er noe sykt ved de som ikke forandrer seg - uansett. Der endring ikke kommer, er det ikke liv. Ikke minst i gjørma. Det gjelder bare å holde seg flytende.

Mars 2011

søndag 27. mars 2011

Forvandlingen

Overganger er alltid vanskelige. Naboen tror at han kan hakke bort isen på nordsiden.

Det trodde jeg også en gang, Etterhvert har jeg lært at den smelter av seg selv - når tiden er inne, Formelt sett var klokken ni. Men følelsesmessig var den bare åtte. Jeg lå under dynen og ventet på hakkespetten, men den skjønte tegninga og holdt seg unna.
C lærte i går at skisesongen er over, Han gikk på trynet (bokstavelig talt) og kom duknakket hjem. Jeg tok for meg bedene i sørveggen og fant både snøklokker og tegn til tulipaner, sedum og kattemynte. Det ER vår og forvandling i luften.
Kanskje var det det som inspirerte til en samtale om personlighetsendring.
- Du har forandret deg. Jeg kan ikke sette fingeren på det; men du er annerledes, mente C.
Jeg gikk i kjelleren, ikke for å tenke, men for å sette på en vask. Det tar sin tid.
- Du har gått fra å være allestedsnærværende aktør til å bli observatør, sa yogainstruktøren sist.
Ja. Jeg er nok ikke fullt så mye tilstede, gjør meg ikke like gjeldende, bruker mer krefter innover enn utover. Misforstå meg rett; jeg mener nok like sterkt, men er ikke så opptatt av å flagge det. Fra å være en mørkegrønn gran som stjeler alt lys og ikke slipper til noe annet, har jeg blitt en rank furu som slipper til både lys og rhodoendron.
Når man tar ned en gran må man regne med kaos en stund. Så venner man seg til en ny virkelighet. Denne forvandlingen har en pris - på godt og vondt.
Jeg tror mange i min nærhet har måttet finne et nytt ståsted. Begge mine døtre har vokst. Den eldste er definitivt utenfor min rekkevidde. Den yngste er på vei dit. Ektefellen kan nok velge i større grad, men endring må til.
Det var det vi snakket om i går. Ja, hjerneblødningen har endret meg, derfor har den endret alle. Vi er som en fugleflokk der et vingeslag får betydning for retningen. Hvordan aner vi bare konturene av. Noen flere svar får vi kanskje i løpet av sommeren og høsten som kommer. Noen endringer vil være av det gode, noen av det onde.
Jeg kan ikke annet enn å syntes synd på naboen. Han tror at det han gjør spilller en rolle.

Mars 2011

torsdag 24. mars 2011

Trøtthetstegn

Snøen smelter; et godt tegn. I juni er det to år siden slaget; nå må det snart bli bedre!

Jeg mener å merke tegn til trøtthet: innadvendthet, selvopptatthet, sorg - eller burde jeg si snørr - og tårer. Det er ikke primært for meg selv jeg gråter, tror jeg, men for alt dette hjerneslaget påfører de jeg elsker mest.
Det er ikke vanskelig å se at dette er flaut for 12-åringen. Hun har nesten glemt den gamle meg. Å ha en mor som sjangler og krabber rundt er ikke akkurat ønskedrømmen. Men det hender at det vanker kred, og mer enn før, heldigvis. 15-åringen sier ikke så mye, men trosser mørkeredselen og går i kjelleren etter hva det skal være.
Den som tar den hardeste støyten, er nok ektefellen. I tillegg til å måtte se meg nede, må han ta alt ansvar og tjene penger. Det meste av det jeg har går til trening og helsetjenester. Dessuten klarer han å elske meg, snørr til tross. Rekker bare frem et lommetørkle.
Mine foreldre er et kapittel for seg. De vet ikke hva godt de skal gjøre og gjennomskuer alle mine kjekk-og-grei-triks. Pokker ta - og heldigvis. Jeg tror de tåler alt. Det er vel slik dikteren Stein Mehren har skrevet et sted at foreldres kjærlighet er evigvarende. Den tåler alt.
På den annen side: Jeg kan ikke gi meg!
Fremdeles kan jeg ikke svømme uten å ta i alt jeg klarer. Når jeg går, forsøker jeg å gå lenger. Jeg forsøker å gjenerobre huset mitt, dra på hyttetur, planlegge sommeren, gjøre yoga, teste massasje og holde tårene tilbake. Dette kan jo ikke fortsette.
- Du må slappe av mer, sier faren min.
Det går jo ikke. Det er dessuten han jeg har det fra.
- Ting gir seg som regel selv, sier min mor. Jeg tror den ukuelige optimismen må komme fra henne.
Dessuten har hun sikkert rett. Men å vente - VENTE! - på svar, det går jo ikke! Derfor gjør jeg det ikke heller, men prøver alt fra akupunktur til igler (nesten). Jeg tror det er riktig når min høye, mørke venninne flytter fokus i debatten om alternativ medisin. Spørsmålet om det virker er ikke så interessant som hva denne søkenen er et uttrykk for. For hva gjør du når trad medisin ikke virker? Når skal du kaste inn håndkledet og belage deg på et annet liv? Mitt svar - foreløpig: Aldri!
Men det spørs om ikke jeg gjør alle en bjørnetjeneste ved å mase videre. Kanskje slag går over av seg selv? Det bare tar tid. Tid. Tid. Hvor lenge klarer vi i min stim å holde det gående, hver på vår kant?
For det er nesten det mest smertefulle. Her står vi hver på vår kant. Livet leves alene. Bortfallet av illusjonen om fellesskap gjør vondt. Men det betyr ikke at fellesskapet ikke er der. Livsmot, sier NRKs pensjonist Åshild Ulstrup, det er det viktigste vi kan lære av de som har levd en stund.
Fordelen ved å ramle ned som en fell, er at man også går opp som en bjørn. Det har jeg ikke tenkt å slutte med. Da heller dø - og det kan jeg ihvertfall ikke.

Mars 2011

mandag 21. mars 2011

Caffe latter

Vi har vært på hyttetur med gamle venner. Det er en påminnelse om gammel moro.

Noen kilo tyngre, hår fattigere og så har jo de fleste pådratt seg noen unger som gjør det vanskelig å sove halve dagen. Tiden er blitt dyrebar, slik den blir for folk i 40-åra som innser at de er over halvveis og ikke kan ta ting som en selvfølge. Noen som før var fornøyde med å drikke øl, insisterer på å gå på ski. Men først og fremst er turen en påminnelse om at moroa også endrer karakter. Det er ikke fyll og fanteri, men lange måltider og samvær som teller.
- Spis saaakte og kooos dere, pleide vertens bestemor å si.
Jeg ville gjerne opp lørdag morgen - ikke minst for en caffe latte og en god latter. At latteren ikke sitter like løst som før, overrasker meg ikke. Det lot seg gjøre å le litt, ikke minst etter høytlesning av Nils-Fredrik Nielsens "Tristesser" og tanken på at barna har oss som ansvarlige foreldre.
Jeg kom på at jeg siterte " hva er vel 30 års mislykket ekteskap i et langt liv?" til faren til en kompis som skulle skilles. Han lo ikke. Snakk om elendig timing. Og jeg hadde ikke vett til å bli flau en gang.
Heldigvis var han sitt gamle spottende selv da jeg løp på ham med kone nummer to noen år senere. Det er utrolig hva vi mennesker evner å glemme og/eller legge bak oss. Beroligende, absolutt.
Nobelprisvinnende forfatter og filosof Albert Camus skriver om latter i La Chute (Fallet) fra 1956. Der er latteren et utrykk for det desperate og absurde ved menneskenes samvittighet. Men latter er kanskje mest av alt et uttrykk for glede og fellesskap. Det forklarer hvorfor den forstummer når det røyner på. Min gamle venninne IL har fortalt at hennes mål første gang hun kom til Sunnaas sykehus på Nesodden for å besøke meg, var målet å få meg til å le én gang. Det fikk hun til - uten at jeg kan erindre noe som helst.
Jeg kan huske at jeg hørte folk le - både på Sunnaas og Cato-senterer i Son - og jeg skjønte ikke at de kunne. Sykdom er alvor. Det er som jeg sender på en annen frekvens etter hjerneblødningen. Fremdeles kan jeg bli slått av mitt eget alvor. Det vekker sorgen over alt jeg ikke er og får til.
Hva skulle jeg ikke gitt for litt mer overfladisk moro, for barnlig glede over noe nytt eller annet man ikke trenger.
Men som bestefaren til verten sa: - Det skal mye til for å ha det verst.
Jeg tror det vil forandre seg, slik mye allerede er i endring. Det er ikke lenger bare med en camusk desperasjon jeg ler, men også av godt hjerte og av tull..
En hyttetur med gamle venner og caffe latte hjelper, selv om det er på grensen av hva jeg orker. På den måten blir det et før og etter. Og latteren kommer lettere.

Mars 2011

fredag 18. mars 2011

Stakkar

Når stemmen brister og balansen er borte, går autoriteten fløyten. Er jeg i ferd med å bli en stakkar?

Jeg er ikke lenger så høy og mørk, mer liten og blond og beskjeden. Det er sikkert bra.
Den første til å utnytte svakheten var en hjelpepleier i New Jersey. Hun hadde aldri tid til å følge meg til dusjen og krem til et sårt øye kunne jeg bare glemme.
Fra å være en kompetent voksen ble jeg et ulydig barn. De la alarm på sengen min for å hindre meg i å gå på do alene. Det var for farlig - selv i rullestol. Det skjønte jeg ikke før jeg veltet på Cys harde kjøkkengulv og slo meg blå. Siden har det blitt flere blåveiser.
- Jeg kan fikse mye, men grensen går ved Psychiatric Ward, sa min tapre elskede etter at jeg hadde drømt, eller rettere sagt hallusinert livaktig om brann, bikkja og at jentene stod utenfor og ikke kom seg inn til min seng,
Psychiatric Ward var ikke en tom trussel. Jeg tror vi begge så "Gjøkeredet" på vår indre skjerm. Trappen ned var lang og smal, trodde jeg, mens jeg tydelig hørte C rett utenfor som lo hemmelighetsfullt sammen med Cy og sykepleierne.
Hans desperate undertone var nok til at jeg tok meg sammen og besluttet at alle "opplevelser" som involverte bikkja og/eller jentene var det reneste vås.
Da jeg endelig kom hjem etter syv uker i USA, bar det til Ullevål sykehus i Oslo, Sunnaas sykehus på Nesodden og Cato-senteret i Son. Jeg trente og trente, men uten å få til noe. Det vil si, joda, jeg fikk det til, men det var som å pisse i buksa for å holde seg varm. Ingenting varte. Det eneste jeg etterhvert skjønte var at alle slag er forskjellige - og at den eneste man kan stole på er seg selv og sine egne vurderinger.
C forsøkte å si nei til dessert, S innførte te uten sukker og en nabo kom innom med slankepulver. Det hjalp ikke. Jeg ble sint - og så lei meg. Tårene rant. Stemmen sprakk. I tillegg var jeg blitt tjukk, all autoritet forsvant og det var ikke mange som turde konfrontere meg med "sannheten".
- Tror du fortsatt på mirakler? spurte en åpenhjertig venninne ett år etter hjerneslaget. Takk for henne!
Da hadde bikkja begynt å stikke av, og ungene lengtet etter sin gamle, strenge mamma.
Sakte, sakte er hun i ferd med å gjenoppstå. Men jeg lurer noen ganger på om jeg lurer meg selv, om teflonbelegget er kommet for å bli.
- Det er jo litt sørgelig å se deg slik, sa en gammel venn nylig.
Ja, det er litt sørgelig. Men livet er slik livet er. Tenk hvor jævlig livet er for japanere som har mistet alt - og som i tillegg lever med overhengende strålefare. Men sorg er en del av det å leve, og man kan ikke sammenligne smerte.
Noen ganger på tunge dager tenker jeg at jeg har fått kjenne på smerten tidlig. Men andres sorg kan jeg ikke bruke til noe. Det driver verken meg eller mine videre, og videre må vi. Det er da jeg er glad for teflonbelegget. Det gjør meg ihvertfall til en glad stakkar. Jeg har mye - og mange - å være glad for.
Alt er en overgang, sa reven. Han ble flådd.
Så høy og mørk vil jeg også bli!

Mars 2011

torsdag 17. mars 2011

På oppdagelsesferd

Det er rart hvordan ting blir borte - for så å dukke opp igjen når man minst venter det.

I går fant jeg igjen min brune stillongs, i Ss skap. Faktisk sammen med hennes øvrige ulltløy - praktisk når det endelig går mot vår og hun vil vokse ut av alt innen neste høst. Eneste trøst er at det faktisk går mot varmere vær og at hun har klart seg uten gjennom hele den kalde vinteren.
- Du lever i en mannlig husholdning, ser jeg, sa min søster sist hun var innom.
Da jeg blingset uforstående i hennes retning, la hun forklarende til:
- Alle knivene dine er skitne.
Og det hadde hun rett i. Alle var grisete. Godt hun ikke kikket under spisebordet. Der oppdaget jeg litt senere at det var skikkelig ille - uten at jeg hadde registrert det. Egentlig burde jeg visst det, for når selv mannen i huset klager, da er det møkkete.
Det er en bivirkning av slag. Man ser ikke så godt, i tillegg til at man gir f..., og da lever man godt med litt griseri. Jeg håper innerst inne at den perfeksjonen er borte for godt.
Så når jeg, etter snart to år, har begynt å gjenoppdage mitt eget hjem, er det ikke fritt for at jeg finner både gode og dårlige overraskelser. Jeg jublet over synet av hammeren, men ikke over å se hvor mye som hadde hopet seg opp i boden.
Å rydde 80 prosent går en stund, men det gjenstår like forbanna 20 prosent. Når det pågår i to år... Fra å tenke det til å gjøre noe med det finnes et stort sprang. Enkelt sagt er disse prosentene forskjellen på kvinner og menn. Og det beste ligger sannsynligvis midt i mellom. Så da jentene skulle på ferie med far i to uker, og fikk beskjed om at carry-on var det eneste som gjaldt, var det ikke fritt for kreativ utnyttelse av underbukser. Fra å gispe vantro fant jeg ut at det ikke var mitt problem. Jeg skulle jo ikke være med. Bedre selvstendighetstrening skal du lete lenge etter - både for mor og barn.
Jeg fikk ryddet eget skap. Klærne som var tiltenkt Fretex og hang i en bag i boden, ble ryddet inn i skapet igjen, men den olivengrønne kjolen som ble kjøpt i Italia for tre (3!) år siden er som sunket i jorden. Jeg har til gjengjeld noen gamle underbukser som jeg ikke aner hvor kommer fra - og dette er bare begynnelsen.
Assistenten min, IA, og jeg har begynt med Ss rom. Vi kommer til å ta for oss rom for rom. Jeg trenger henne for å komme igang. Jeg trenger henne til oppgaver jeg ikke har krefter og selvtilllit til - ennå. Balansen er kanskje skrudd, men det tar ikke lang tid før jeg mestrer en drill sittende. Skrujernet sitter i neven og jeg kan høre meg selv synge, selv om jeg ikke kan tre i en nål eller rope uten at stemmen går i fistel.
Nå venter kjeller, kontor, kjøkken og stue. Målet er å kaste og kanskje kvitte seg med fingerantrykk. Om jeg finner igjen den oliengrønne kjolen er det å betrakte som en ren bonus. Det viktigste er oversikt over eget liv. Kontroll er for nybegynnere.

Mars 2011

tirsdag 15. mars 2011

Risiko-uvillig

Jeg er ikke ekstremt usporty, men ekstremusportslig. Skal jeg risikere livet for et adrenalinkick, liksom?

Det er ikke slik at jeg alltid har vært en pingle. Jeg kan huske en tid da loop´en i fornøyelsesparker var en selvfølge, da besøk hos Tatoo-Michael på Galgeberg var et must, da motorsykkeltur med Siggen til Paris var comme-il-faut og da dykking i våtdrakt midt på vinteren forekom meg helt naturlig.
En gammel venn ynder å minne meg på en samtale vi hadde på skjenkestedet Amsterdam. Jeg hadde alt jeg ikke trengte - og kjedet meg litt.
Endringen kom for en dag med ungene allerede året etter. Ikke bare tåler jeg dårlig at de går i nærheten av høye stup - Vøringsfossen var et mareritt med de skrantne rekkverkene! Jeg kan ikke tenke på bading i farvann med hai, seiling uten redningsvest eller lange flyreiser. Det er ikke snakk om fornøyelsesparker hjemme hos oss.
Redsel smitter. Så da eldstemann og jeg dristet oss til en berg- og dalbane på Fårup i Danmark i 2004, ble det siste gang. Jeg trodde den var "snill". NOT! Med hvite knoker og harehjerte kreket vi oss ut i solen, fast overbevist om at vi hadde vært i skyggenes dal.
Slag har ikke hjulpet. Nå orker jeg ikke engang å se trailere til filmer om ekstremsport. Opphold på rehabklinikk i USA, Sunnaas sykehus på Nesodden og Cato-senteret i Son har vist hvor brutalt livet kan være - helt uten hjelp. Hvorfor skal man bidra selv ved å drive med basehopping eller annen ekstremsport for "moro" skyld?
Trygghet er nødvendig for utfoldelse. Å tro at man kan. Jeg har mistet den tilliten til meg selv og min egen kropp. Selv øynene motarbeider meg. Riktignok ser jeg ikke lenger så dobbelt, men høyre øye svir og høyre øre trekker ikke sin del av lasset.
Bagareller, ja, på måter. Jeg har jo overlevd med "meg selv" i behold. Samtidig har min naive tiltro til livet og godheten fått seg en på trynet. Det er ikke slik at det nødvendigvis går bra. Så da jeg hørte en diskusjon om vi gjør ungene en bjørnetjeneste ved å overbeskytte dem, kunne jeg ikke annet enn å nikke gjenkjennende til barnepsykolog Magne Raundalens ord om nødvendigheten av beskyttelse. Man blir reddere med alder og erfaring, samtidig forandrer man seg. Betingelsen er nye erfaringer. Stillstand er ikke målet. Mestring er.
I julen fløy hele familien til Bergen for å være med i min søsters bryllup. Jeg var ikke redd. Det overrasket meg. Evnen til å glemme uro og smerte er utrolig - og dypt menneskelig. Jeg merker hvordan engstelsen er i ferd med å slippe taket parallelt med at kreftene vender tilbake. Hvor det ender vet jeg ikke. Men jeg nyter hvert skritt av veien tilbake. Det er ikke bare kreftene, men oppmerksomheten og nysgjerrigheten som vender seg utover.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men slaget har gitt meg en ny og positiv retning. Fremdeles er jeg der at dette kunne jeg vært foruten. Jeg sjangler og blingser, men jeg har overlevd - dette og. Likevekten blir en annen. Aldri har kaffe og brødskive med brunost smakt så godt, og slik håper jeg det fortsetter. Det er jo slik vi mennesker er. Vi glemmer, hvis vi overlever, så lenge vi overlever. Så er det slutt. Selv det kan vi leve med.

Mars 2011

fredag 4. mars 2011

En hånd å holde i

Det siste halvannet år har hender fått en ny betydning.

Fra å være noe jeg strakte frem for å håndhilse eller hjelpe har det blitt noe jeg griper etter - og da fortrinnvis andres venstre med min høyre.
Det begynte selvsagt da jeg var så syk at jeg ikke visste hva jeg gjorde, da jeg var så ute at jeg ikke engang registrerte at jeg satt i rullestol. C var den første, deretter min mor og far og søstre, ja, selv Cy og Cl i USA.
Nå har jeg blitt en connaiseur av hender. Ingenting slår det kjente og kjære - og den selvfølgeligheten som etterhvert oppstår. Og jeg mener etterhvert, for det er jo litt rart når et voksent menneske ikke klarer å holde balansen.
Jeg glemmer aldri den lille gutten som var på vei hjem fra skolen, da jeg datt ut av stien i en liten motbakke og fikk treningsbuksa full av borrer.
- Det er lov å le når voksne damer går over ende, sa jeg med en blanding av latter og gråt i stemmen.
Han LØP hjem. Vettskrent sannsynligvis. Han kan ikke klandres.
Jeg husker også da jeg begynte å leie min mor. Sikkert like rart for henne som for meg. Den voksne, selvstendige datteren som igjen trenger en hånd å holde i, Eller min 15-årige datter som beholder roen når mamma faller over sengen eller inn i buskene.
Å la seg leie er å overgi seg. Jeg ser meg ikke for når jeg skal over veien, og har sluttet å bry meg med veivalg. Forhåpentlig blir jeg mer brysom etterhvert.
Jeg har kommet til å like de store, tørre og varme hendene, og de forekommer ikke så ofte som man skulle tro. Ofte dukker de opp når man minst venter det. Min onkel P er stødig som et fjell, så har han også vært ute en vinterdag. Stødig var også den ukjente mannen i Tyrkia som uten å si noe, spratt opp og leide meg høflig til bordet da jeg kom vinglende fra do. Jeg klarte i farten ikke å takke på tyrkisk. Det er ikke gjort i en håndvending. Men jeg er ikke i tvil om at han så hva det gikk om. Det er den gjenkjennelsen det handler om.

Mars 2011