«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

onsdag 27. april 2011

Hverdag

Noen skulle sett meg.

I går lå jeg foran kjøkkenbenken og ventet på at oljen skulle suge seg inn mens jeg hvilte meg på gulvet og tekstet. Jeg lo litt ved tanken på at jeg ble så sliten av å pusse med sandpapir, støvsuge og gni inn med olje mens jeg holdt balansen. Før var dette noe jeg gjorde innimellom.
Men sånn er det blitt. For hver ting jeg gjør, må jeg tenke meg om og lære på nytt. Nå kan jeg dusje og vaske håret uten å få såpe i øyet. Jeg kan gå og snakke dersom jeg holder fast i noe(n), Jeg kan ta skittentøy ned i kjelleren, men det tar tid fordi jeg går baklengs. Alt nytt krever full oppmerksomhet.
Ikke overraskende fordrer det ganske mye (pågangs)mot å gjøre selv de enkleste ting. Jeg har i flere dager gruet meg til å gå ut og rake ferdig min lille hage. Takk og lov for at jeg fikk fjernet det grøvste fra bedene i hagen. På nordsiden griner døde stauder mot meg og jeg skulle gjerne flyttet en rhododendron som skranter og delt noen stauder. Det får vente til jeg er klar - også om alt spirer før jeg kommer så langt.
Bonusen er at staudene rekker å komme lenger. Det føles faktisk som det blir fortere grønt. Bare tull, selvsagt, men det hjelper på humøret. Dessuten er det som med unger. De har sitt eget tempo. De går når de går, blir tørre når de blir tørre.
Sånn er det med slag også. Man skal selvsagt prøve, men går det ikke kan man ikke true fremskrittet frem. Denne uken har jeg oppdaget at jeg kan rynke, nesten usynlig, på høyre siden av nesen, Jeg var sikker på at pannen stod for tur. Men der har jeg bare fått et myggstikk. Det er hverdag, det.

April 2011

mandag 25. april 2011

Mamma

Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli glad for å klippe tånegler.

Som mamma er det en del av jobben. Du følger med på og klipper tånegler uten å kny. Når ungene er babyer blir man anbefalt å bite av negler. Du har jo mer kontroll med munnen enn med saks...
En venninne av meg som er lege, fortalte meg om en far som kom til legevakteen med et barn og en avklippet finger. De hadde lekt med hekksaks. Mor nektet å ta ungen til legevakten og forklare hva som hadde skjedd. Far måtte til pers. Ungen var stoisk tross halv finger, men far gråt.
Hva mor sa sier historien ingenting om, men jeg har gremmet meg over lange tånegler og voks i ørene i lang tid. Etter å ha blitt klippet - lett - i tærne av en skjeløyd og skjelvende mor, har jentene nektet å la meg komme i nærheten med saks.
I påsken hadde jeg et gjennombrudd. Ikke nok med at tantebarna frivillig satt på fanget. Mine egne barn lot seg klippe. Ritignok måtte jeg ta av brillene for å fokusere, men klippe fikk jeg. Og - som den yngste bedyret:
- Det er bare bestemor som gjør det bedre! Pappa er flink, men jeg har ofte vondt i fingertuppene etterpå fordi han klipper så kort.
Det vet jeg også. Nå er jeg midt i 40-årene og fremdeles ber jeg om hjelp til klipping av fingernegler på høyre hånd. Min mann har tatt ansvar, men nå klarer jeg resten selv. Neglelakken er usynlig og neglene kortkorte, men det kommer seg.
Faktisk synes jeg korte negler er det peneste. Det tror jeg jentene synes også. Men det vktigste tross alt er gjenerobringen av mammarollen.

lørdag 23. april 2011

Borte

- Jeg savner deg, mamma.

15-åringen sa det i mørket da vi var i ferd med å sovne.
- Jeg savner meg også, repliserte jeg i ørska, vel vitende om hva hun mente. Hun har en utrolig evne til å sette fingeren på ting; enkelt og direkte.
Jeg savner meg, tilstedeværelsen, min fysiske styrke og mitt gamle ubekymrede liv. Vi savner meg og vårt gamle liv, alle sammen. Vår styrke er at vi fortsatt holder sammen.
Jeg føler meg som en åme i en puppe. Jada, jeg skal bli en sommerfugl, men som kanskje mangler en antenne eller halvparten av en vinge. Men fly må jeg.
Det er som med gamle venner. Man skjønner ikke hvor stort savnet er før man aner konturene av dem, når de igjen trer inn i ens llv. I så måte velger jeg å se 15-åringens savn som positivt. Hun aner konturene av meg, og har ikke gitt opp håpet om at jeg kommer tilbake.
Jeg føler sterkt at jeg er på vei, og håper at det ikke er ren ønsketenking. I går var jeg ute og tynnet i skogen. Da måtte jeg bruke alle krefter. Jeg oppdaget at jeg kan trille en sykkel. Og en av rynkene i pannen har forlenget seg mot høyre. Kanskje vinterlandbruksskolen ikke er noen dum idé? Vi har mark og skog. Det kan jeg kombinere med andre ferdigheter - og ha glede av.
Riktignok er alle overganger fortsatt smertefulle. Jeg gråter der jeg vanligvis ville bitt tenna sammen. Det koster å ikke omgi seg med den vanlige tryggheten; vite avstander og hellinger, folk og sammenhenger. Men det gjør det for alle i en eller annen målestokk. På et vis gjør det meg mer fryktløs. Omstillingen blir mer ekstrem fordi du ikke har noe valg. Jeg kan ikke velge, men må gå videre med det jeg har - og kanskje det jeg får.
Jeg tvinges til å kjenne etter der jeg før ville hastet forbi. Det er et gode, tross alt. Om jeg en gang blir en slags sommerfugl, håper jeg at jeg aldri glemmer å være en åme under utvikling i en puppe. Det gir et videre perspektiv ikke å ta seg selv og sin situasjon som en selvfølge og eneste mulighet.
Borte. Tittei!

Påsken 2011

torsdag 21. april 2011

Smerte

Jeg har ingen smerter, men det hender at jeg ønsker at kroppen kunne si tydeligere fra.

Rent bortsett fra "maur" og en brennende følelse i armen og ansiktet kjenner jeg lite til slaget. Musklene mine lystrer ikke på høyre side av ansiktet hvilket har hatt konsekvenser for syn, hørsel og tale. Ei heller på venstre del av kroppen, balansen er borte og koordinasjonen er råtten.
Enn så lenge tror jeg på trening. Grensen går ved overtrening. Men å finne grensen er vanskelig - ihvertfall når smerten uteblir og "det beste" man kan håpe på er ukontrollert skjelving i venstre arm og ben. Tommelen lever sitt eget liv, ihvertfall når jeg strammer muskler. Godt man er høyrehendt.
Eksistensiell smerte gjør ikke den samme susen. Da er det bare hvile som hjelper - og det er kjedelig det. At det samtidig er helt nødvendig, ja. Men å finne dette balansepunktet er kanskje det jeg sliter mest med.
Jeg innser etterhvert at jeg MÅ. Det er begynnelsen på vårt nye liv og forsoningen med at det ikke blir helt som planlagt. Det er som en Kafka-novelle, du står utenfor fordi du ikke har skjønt hvor lett det er bare å gå inn. Stengslene ligger i deg, ikke rundt deg, slik det er så lett å tro.
Slik tror jeg mange moderne mennesker har det. Jeg tror denne rastløsheten ligger i bunnen av mange liv. Vi tror svaret ligger utenfor, derfor oppsøker vi ulike eksperter for å få enkle svar.
De finnes ikke. Vi sliter grunnleggende med oss selv og vår ensomhet i livet. Den er der, selv om vi kan late som den ikke finnes.
- We read to know we are not alone, sier CS Lewis. Jeg skulle ønske det var så enkelt.

April 2011

tirsdag 19. april 2011

Ha! Vår, du liksom

Våren med varme og løfter om sommer er her. Og jeg gråter med den.

Ikke noen tid på året krever mer. Det skal klippes, rakes, brennes og sås. Og når man ikke lenger har de krefter som skal til, ja, da gråter man,
- Det kalles sorg, sier min venninne IRM. Hun er befriende kontant.
Ja. Men hva sørger jeg for?
Som en psykolog påpekte:
. Du skal ikke dø, du har ikke kreft, du skal ikke skilles, du har hatt en fin barndom...
Det hun mente å si var:
- Hva gjør du her egentlig?
Da sluttet jeg. Men jeg har heldigvis ikke sluttet å tenke.
Min mann sa det først, en morgen jeg var sliten og gråt allerede før jeg var kommet i klærne.
- Du tror du skal rett frem, men din vei gjør en sving. Du sørger over det du trodde skulle komme, men kanskje din vei vil vise seg enda bedre. Kanskje egentlig det er en bonus å ha færrre valg?
Det minnet meg på at livet nitt så langt har vært fullt av valg. Jeg har hatt en vid ramme, kunnet gjøre hva som helst fra å rake plenen på en halv dag til å springe og forfølge alle muligheter. Med slaget er mitt repertoir blitt mindre, men kanskje likevel dypere. Det jeg velger å fokusere på blir viktigere og mer avgjørende.
Og jeg er ikke alene om å måtte snevre inn. Men heldige er de som klarer å gjøre det til en mulighet og ikke en begrensning. Jeg er ikke helt der ennå. Ennå gråter jeg over alt som er tapt.
Erfaring har imidlertid vist meg at det blir litt lettere hver gang når jeg er ferdig med å kjøre hodet i veggen. Det er det fine med slag - det går faktisk fremover.
Jeg har tenkt på den amerikanske hjerneforskeren Jill Bolte Taylor. Hun skrev bok om sitt massive og tosidige hjerneslag der hun gir uttrykk for at det tok åtte år å komme seg. En venn som nylig snakket med henne, sa at hun hadde justert til 14 år.
14 år! Jeg har knapt holdt på i to år - og utålmodigheten er ikke til å holde ut.
Om ett år er det vår igjen. Eneste trøst er det går fremover inni meg, selv om det ikke synes utenpå, Og hagen har aldri vært finere!

April 2011

A blogger på hytta

søndag 17. april 2011

Den store styrkeprøven

Det hender at jeg blir redd for livet mitt. At det skal skal gå i oppløsning - med meg som hjelpesløs tilskuer.

Heldigvis går det over, men ikke helt - kanskje 95 prosent. Bakom synger en liten stemme at livet slik jeg kjenner det er over. Den har jeg begynt å lytte til.
Det er dette nye livet da, som jeg tror mer eller mindre alle går og funderer over. Man klamrer seg til pensjonen, holder ut og gleder seg til det som man tror skal komme. Livet er en styrkeprøve. Vi vet ikke hva som vil skje. Det gjelder bare ikke å gi seg. I mål kommer man, det er veien dit man kan ha innflytelse over.
Det er ulike veier å ta. De siste snart to årene har jeg i grunnen forsøkt å være medgjørlig. Man er som et engstelig skilsmissebarn - snill, fordi man ikke er helt trygg på hva konsekvensen av det motsatte er. Snill, fordi man ikke har klør og krefter til ikke å være det. Snill, fordi det er enklest for alle parter. Intutivt er det den beste strategi.
Men når man begynner å komme seg, oppdager man også at "snill" ikke lenger funker. Ganske enkelt fordi man ikke alltid er så snill. De rundt, som jo har blitt vant til at man alltid sier ja og ha, tror jeg også har behov for ikke å være så snille. De har også masse frustrasjon som har bygget seg opp i sykdomsperioden. Det er ikke utenkelig at både den ene og den andre kanskje har ting som bobler til overflaten.
Å skille melllom snørr og barter er vanskelig og helt nødvendig. Fordi man ikke lenger er like "snill", betyr ikke det at man vil leve alene. Jeg velger å se det som et fremskritt at jeg ikke lenger er så snill og medgjørlig. Det er et skritt tilbake til mitt trassige og maniske jeg - rent bortsett fra at kreftene og balansen ikke strekker til.
Jentene har ikke noe valg. Jeg er og blir moren deres. Men også de velger ulike måter å takle styrkeprøven på.
- Du er blitt mye snillere etter at du fikk slag, sier den eldste.
Den yngste er mest forbanna. Det tar jeg som en kompliment.
C derimot kan velge. Nå er jeg så heldig at han sier at valget er tatt. Men når jeg er sliten, klarer jeg ikke å tro ham uten omfattende forsikring.
Det hender at jeg er redd for at vi som familie ikke klarer denne testen som bare varer og varer. Som regel går det over. Men konsekvenser kommer.
For å si det enkelt; jeg har skiftet strategi fra stein og saks til papir. Jeg har ikke krefter til å sette hardt mot hardt, og jeg er for tynnhudet til å være spiss. Nå er jeg papir; tåler ikke så mye, men klarer å brette meg rundt det meste. Når man får hjelp, kan man ikke regne med å diktere betingelsene.
Jeg vil ikke kalle det "snilt", men det er det beste jeg kan by på. Glem gamle superkrefter, det er mer et spørsmål om mental teknikk.
Eller som B sier: - Mom is back - and this time she´s mean.

April 2011

tirsdag 12. april 2011

Hudløst

Jeg har vært et blødende sår. Endelig et det tegn til skorpe.

Sår gror litt etter litt. Det gjelder å ikke pille på skorpa - og samtidig huske hudløsheten, hvor forsvarsløs man da er mot usynlige bakterier og infeksjoner.
Denne forsvarløsheten ser man ikke selv, heldigvis. Alt som kommer ut, er en direkte reaksjon på omgivelsene eller sorg over alt som har vært. Jeg tenker ofte på den tyrkiske mannen som bare tok meg i hånden og leide meg til bordet uten å si noen ting. Jeg kan fortsatt kjenne hans ru og varme neve mot min hånd.
Han så at jeg trengte hjelp - og ga den. Ganske enkelt. Og ganske vanskelig. En lettelse for meg å slippe å be om assistanse. Heller krabbe enn å be om hjelp, dessverre.
Men sårbarheten er verdt å huske - også etterpå. Kunstnere lever av den. Deres evne til å ta inn og bearbeide virkeligheten er selve grunnfjellet i deres virke. Hvem vil ha intellektuell kunst? Hvem vil forstå? Hvem har tid? Hvem vil ikke rett i kafeen? Vi vil ha kunst som snakker til hjertet, som vi kan kjenne oss igjen i og la oss rive med av.
Det er mulig Bjørn Eidsvåg "bare er en mann som gjør så godt han kan", at Jan Eggum "vil ha en å sovne med, så får jeg [han] en å våkne med" eller at "en millimeter [er] nok" for Anne Grete Preus. Men faktum er at de setter ord på noe mange ikke har vokabular til.
Livet er å deale med følelser og kjenne egne og andres begrensninger. Noen ganger er det å holde ut. Andre ganger er det å nyte. Det eneste vi med sikkerhet kan si, er at det alltid, alltid vil være endring. "This too shall pass" er en fantastisk setning som rommer både det gode og dårlige i llivet.
Det rare er at man tar alt det gode som en selvfølge idet det dårlige forsvinner. Derfor skal vi verne om hudløsheten, sårbarheten. Huske den. Ikke bare haste videre. Andre gjenkjenner den når vi selv er ute av stand til å erkjenne den.
Jeg kan kjenne at jeg begynner å få flekker av hud. Forrige uke kunne jeg lese på fasader i Thereses gate mens jeg satt på i bil. Kiropraktoren skrøt av min bedrede evne til koordinasjon. I går og i dag sminket jeg meg litt. Det gleder meg. Samtidig erkjenner jeg at trynet kan forbli skeivt og at jeg aldri igjen kan løpe. Det kan jeg leve med. Tror jeg.

April 2011

mandag 11. april 2011

Et eventyr

Der var en gang en jente som mistet seg selv.

Tapet kom brått og uventet, slik tap ofte gjør. Det ene øyeblikket lagde hun middag. Det neste lå hun på gulvet og kastet opp og det ene øyet stirret blindt ut i luften.
Selv skjønte ikke jenta stort. Hun trodde fullt og fast at alt ville rette seg etter noen uker - max. Men uker ble til måneder - og månedene til år. Det gikk jul og påske og jul. Jenta trente og trente, men var og ble like teflonbelagt.
Det var som om all lærdom prellet av. Håndskriften lot seg ikke lese, på skrivemaskin ble det meste nesten uforståelig - selv tankene gikk sakte. Først etter halvanner år begynte brokker av jentas tidlige liv å komme tilbake. Hun så på bilder av sitt gamle selv og sin familie - og forsto etterhvert litt mer av hvem hun hadde vært og hvor mye arbeid det ville ta å bli slik igjen.
Endelig løftet jenta hodet, rettet ryggen og så rundt seg. Nesten to år var... borte. Borte!
Ungene var to år eldre og hadde glemt hvem hun var. De ropte ikke lenger på mamma. Mannen lagde mat og trengte henne på en annen måte enn før. Hun var en fremmed i sitt hjem og famlet for å bo seg inn igjen.
Kun noen få klarte å se henne slik hun ønsket å bli sett. Ansiktet var fordreid og stemmen tynn. Musklene svant hen og hun gikk skeivt. Jenta liknet ikke seg selv på noe vis. Prisen for hjelp er at du som oftest ikke kan sette betingelser.
Sakte, sakte forsto jenta at livet aldri blir det samme. Ikke for noen. Forutsetningene forandres, da må man angripe fra en annen kant. Man kan ikke smøre tynt på over det hele. Da blør noen ihjel. På medisinsk kalles det triage - en utvelgelse av de som kan reddes, hjerterått og helt nødvendig.
For jenta gjenstår bare én mulighet: å begynne forfra. Med alt. For selv om eventyret ender her, har det akkurat begynt.

We shall never cease from exploring
For the end of all our exploration
Will be to arrive where we started
And know the place for the first time
(Fritt) Fra "Little Gidding" av T.S. Eliot

April 2011

torsdag 7. april 2011

På svai

Å la seg drive med er vanskeligere enn man skulle tro. Ikke minst når retningen er tapt.

Hjerneslag er å miste retning; våkne i vakum; glemme alt for så å la bitene falle på plass - hvis man er heldig. Det er da man er prisgitt hjelperne og til en viss grad egne krefter og vilje.
Jeg har hatt og har en hel haug hjelpere. Noen har vært der hele tiden, noen har vært der tidlig, andre har kommet til underveis.
W er i sistnevnte kategori og forsøker å vekke en gjenstridig kropp, muskler og nerver . Han har vært ute en vinterdag og kan lett fremstå som uovervinnelig. Det er han ikke. Han er dypt menneskelig - og det er dét som gjør ham god. Det er lett å føle seg som et bittelite insekt under hans lupe. Han SER deg og ikke minst dine svakheter - og styrker.
- Rrrett deg opp! Tenk på rrromboidene! Se opp og frrrem, sier W på sitt karakteristiske vis.
Man gjør som han sier.
Jeg har ikke vært klar før. Nå hører jeg hva han sier, tror jeg. "Folk hører ikke hva du sier før det ligner på noe de tror de har tenkt," lyder tristessen.
Gudene vet hva jeg har tenkt. Om jeg har tenkt. For hele det første året trente jeg som besatt - svømming, gåing, styrke og ski. Det føltes ikke som jeg ble bedre eller fikk mer kontakt med meg selv. Jeg ble bare sliten og gråtkvalt.
Troen på trening og mer trening er nesten fundamentalistisk. Jeg klarer ikke å se på at Lars Monsen ikke setter grenser for folk som sliter. "Hvorfor sitte inne når alt håp er ute," er aforismen som en tidligere deltager lever etter. Fantastisk - og hjerteskjærende.
Trening gir håp, og jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg bare synes Lars Monsen er en kynisk jævel. Noen ganger må vi innse at kroppen - og ikke minst hodet - trenger ro til selv å ordne opp. Men det hender også at skaden er en realitet. Også kirurgi er fåfengt. Men det er vanskelig å forsone seg med.
Etterhvert kan vi introdusere fysisk fostring. Men først etterhvert. Og hvem kan si når grensen er nådd?
W er for erfaren og lur til å la seg narre av kroppen og viljen.
- Kroppen er i naturlig ubalanse. Din utfordring er å ikke falle og slå deg. Men svaie skal du, dessuten kan du bare bøye knærne for å gjenvinne balansen, sier han.
Jeg vet ikke om det er beroligende. Men jeg tolker det slik.
Så enkelt. Og så vanskelig. Men mye lettere enn å krøke tær og krumme rygg. Så nå gjør jeg alt jeg kan for å ligge på svai og la meg drive med.

April 2011