«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

fredag 3. februar 2012

I fagfolks fravær

I dag bruker Aftenposten en helside på hva politikere mener om et todelt helsevesen. Hvor er legene og pasientene hen?

Det er de som vet hvor skoen trykker. God helse blir til i samspillet mellom disse to gruppene. Det er kombinasjonen av evnen til å kommunisere hva som feiler deg og evnen til å tolke dette og funn som er avgjørende. Leger er problemløsere. Da kan de være forskjellen på liv og død.
- Ikke glem at medisin fortsatt er mer kunst enn vitenskap, sa en medisinsk forsker til meg.
300 000 nordmenn, altså godt under 10 prosent, har anskaffet seg privat helseforsikring. La dem gå for å få ordnet de plagsomme vondtene sine. Overlat de kjedelige A4-inngrepene til de som tror at legeyrket handler om penger. De unge legene kan bruke disse til å øve seg. (Å skjære gjennom hud er ikke så lett som det ser ut til. Den amerikanske kirurgen og forfatteren Atul Gawande har skrevet om deette i The New Yorker)
Alle vet at når det virkelig røyner på og du kanskje er både dyr og ureparerbar, havner du tilbake i det offentlige helsevesen. Da ønsker du å bli reparert av den beste og mest erfarne, ikke den geografisk nærmeste. Her ønsker du å finne de mest erfarne, de med mest kompetanse de med en viss ydmykhet og vilje til å få deg frisk. For legeyrket handler ikke bare om penger, men muligheten til å gjøre en god jobb, til å gjøre folk friske.
Den muligheten synes å bli sjeldnere og sjeldnere ettersom politikerne lager rammene trangere og trangere. De tror svaret på en mer kompleks virkelighet er sterkere styring, men den løsningen har gått ut på dato for lengst. Alle som har satt sine bein i et norsk sykehus i dag, har sett forfall og stressede leger,
Jeg kjenner leger som har sluttet i jobben fordi de mente at forholdene var uholdbare, for ikke å si uforsvarlige. Jeg kjenner leger som synes 22. juli og dertil hørende bevilgninnger ga dem muliget til utrolige prestasjoner.
Som lege kan du lære så mye livet ut. Du kan bli rik på erfaring og menneskelighet gjennom å møte folk i krise, se døden og livet på nært hold.
At ikke legeforeningen kjører en kampagne for legeyrket som kall og prestasjon. Tenk på Hippokratus (ansees som medisinens far), Virginia Apgar (apgarscore for nyfødte), Frederick Banting (insulin), Ignaz Semmelweis (håndvask), Sigmund Freus (psykoanalyse), Henry Heimlich (heimlichmanøvren), Edward Jenner /moderne vaksine), Joseph Lister (antiseptisk kirurgi), Albert Schwezer (humanist) og slik kunne jeg fortsette lenge - du kan selv google "famous doctors". Jeg mener ikke at leger skal avspises med knapper og glansbilder, men de må ha mulighet for å gjøre en skikkelig jobb i et godt faglig miljø. Dette må det offentlige helsevesen skape og kommunisere. Det må være trekkplasteret: å utgjøre en forskjell.
Det blir man kanskje ikke så rik av, men i de flesre bor en Mr. Incredible (superhelt fra filmen "The Incredibles"). Vi vil hjelpe!
Jeg ble så glad da min fastlege åpent sa at hun ikke hadde peiling på hjerneblødning. På et underlig vis gjorde det oss begge ansvarlige. Og det er vi jo, kanskje meg mest. Ingen kan vite alt, men hun skjønner mer enn meg og sammen er vi gode.
Et todelt helsevesen er et faktum. Jeg betaler av egen lomme for nesten alt - og er i en situasjon der det er mullig. Dessuten er jeg velsignet med en slags naiv optimisme. Ved helsevesenet går det dessverre en grense. Der ser jeg an hvem jeg lytter til.

===
Written after the stroke, which is solely to blame for any typographical errors