«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

mandag 12. desember 2011

Frihet

Jeg kan ennå huske følelsen av frihet. Lappen! Kunne ta bilen og kjøre hvor jeg ville, når jeg ville. Den følelsen vil jeg ha igjen.
Oppkjøringen skjedde tre dager etter min 18-års dag, slik det var for oss som bodde langt fra folk. Riktignok hadde jeg kjørt bil i mange år, men så langt på gårdsveien, med voksne eller ulovlig. Det siste skjedde ikke så mange ganger, jeg var jo tross alt en ganske lydig jente.
Men ikke lydigere enn at jeg rakk å kræsje - slik kjørelæreren hadde forutsagt - innen måneden var omme. Det skjedde i en sving og det var masse snø. Jeg husker ikke annet enn at skjermen bulket seg inn og punkterte forhjulet, at jeg påtok meg all skyld, at min far røsket skjermen ut og skiftet dekket og at jeg kjørte videre til min beste venninne i Drøbak uten å få kjeft. Når jeg tenker på det i dag, var det litt av en bragd ikke å kjefte og la meg kjøre videre.
Min far var ikke så stoisk da min søster kræsjet med min mor noen år senere og han satt bak avisen.
- Eh, sa min søster. - Jeg tror ikke pappa hørte...
- Æææ hørrt de´, sa min far med ettertrykk.
Da hadde vi sannsynligvis kræsjet så mange ganger at han var lei av å ordne opp. Det fortsetter - og sannelig er han på pletten fortsatt.
- Hver gang jeg har fått nakketak på livet, vrir det seg unna, sier min mor som snart fyller 70 år.
For hånd i hånd med friheten går kræsjlandingen. På fint kalles det erfaring. Det er det man blir klokere av.
Jeg elsker å kjøre bil og har kræsjet ettertrykkelig denne gang. Riktignok ikke totalhavari, men har fått skiftet dekk og er i ferd med å rette ut skjermen. I snart tre år har jeg ikke hatt lov - eller lyst - til å bruke bil, men kjører min fars gressklipper mest på plen, bil på gårdsveier og sykler på tre hjul i trafikk. Samsynet er i ferd med å kommme tilbake. Verden er enkel, bokstavelig talt, og jeg må sjeldnere nedi med hånda. Neste milepæl er lappen!
Jeg kommer til å kjøre som ei gammal kjerring. Tanken på 140 km/t i mørket får meg til å grøsse. Det gjorde det ikke før. Selv tanken på 80 km/t er nå drøy. Jeg kan huske meg selv i 20-årene, hvordan jeg så kvinner som var ti år eldre og tenkte: hvordan kan de la seg selv forfalle slik?
Nå vet jeg at det skjer helt av seg selv. Man trenger ikke anstrenge seg det minste. Slik er det med alle ting i livet: Here today, gone tomorrow.
Min mann ler - og råkjører.
- Jeg visste at du ville si at her kan det være glatt!
Triumfen i stemmen er ikke til å ta feil av. Før var det han som var pingla. Nå er det meg. Og min mor som ellers aldri banner.
- Må du kjøre så jævlig fort? sier hun og holder seg fast mens min søster (rå)kjører.
Jeg tror jeg er ferdig med råkjøringa. Men friheten til å kjøre hvor jeg vil, når jeg vil - den vil jeg ha tilbake. Om det så blir sneglekjøring i dagslys med hyppige pauser. Jeg vil sitte bak rattet selv, justere tennpluggen med øredobben og rygge til det knaser. Jeg vil kjøre til Hvaler en vinterdag bare for å se på havet. Jeg vil synge høyt og skingrende til Hakkebakkeskogen uten et barn i sikte. Og jeg vil fylle bilen med god mat og alt vi trenger. Bil er frihet. Og nå vil jeg ha lappen!
Desember 2011

torsdag 8. desember 2011

Speed

I arbeidslivet går alt raskere. Forveksler vi hastighet med kvalitet?

De smarteste folka jeg kjenner sitter mye stille. Det er som om langsomheten tvinger frem andre tanker, en annen refleksjon, der målet er prosessen og ikke nødvendigvis å komme i mål.
Når jeg samtidig ser hvor stor betydning hastighet og tilgjengelighet har, blir jeg betenkt. Jeg er blitt treig, bruker mye tid på enkle fysiske oppgaver - men opplever samtidig at jeg tenker like raskt som før. Kanskje til og med "ser" jeg ting bedre. Det kalles erfaring.
På Ted snakker den amerikanske psykologiprofessor Barry Schwartz om sammenhengen mellom moralsk evne og moralsk vilje, mellom erfaring og visdom. Han siterer president Barack Obama om å gjøre de riktige tingene og mener at regler stanser oss i å tenke selv, at regler hindrer oss i å improvisere, at regler fremmer middelmådighet. Du trenger ikke å være brilliant for å være klok, men du trenger å bry deg om andre.
Hva om menneskelig output blir mindre som følge av effektivitet og hastighet? Kanskje treig jobbing er bedre enn rask jobbing?
Jeg skriver ikke så fort som før, men jeg tenker klarere. Min erfaring har lært meg å bry meg. Ikke fordi jeg er så smart eller at det er så smart, men fordi jeg vet noe mer om det å være menneske. Livet er langt og mangfoldig. Jeg begynner å lære meg å se forbi og se folk. Det hender at jeg tenker at det er fordi jeg har tid.
Det er med andre ord ikke hastigheten som er utslagsgivende. For treig må jeg nok regne med å være en god stund til. Jeg har lært meg mer om det å ta seg tid. Hvis noen tuter på meg i et gangfelt, går det enda saktere. Hvis noen går fra bordet mens jeg er midt i middagen, spiser jeg bare videre. Hvis noen glemmer at vi allerede har vært gjennom et tema, prøver jeg å la det gå.
Det hjelper at jeg definerer problemet som andres - ikke mitt. Jeg ser alle som skjøre kloder i store, likegyldige univers. Alle er sitt eget sentrum. Da er det godt å tenke på Barack Obamas ord om å legge bort barnslige sysler og gjøre de riktige tingene. Barry Schwartz er enda tydeligere. Det eneste du kan gjøre i en stadig raskere og sammensatt verden er å være et moralsk forbilde.
Å gjøre moralsk rett er noe du lærer av de som går foran med et godt eksempel. Jeg har vært heldig og møtt noen. Det eneste vi kan håpe på er at vi selv rekker å lære nok til å bli en slik. Da er verken speed eller effektivitet avgjørende. Erfaringen og empatien er.

Desember 2011

søndag 4. desember 2011

Tilbake til start

Torsdag var en milepæl - og jeg visste det ikke før etterpå.

Jeg visste heller ikke for et år siden at det ikke finnes noen fasitsvar, annet enn de vi kan se tilbake på. Etter som årene går vet du hvilke valg som er rette og gale. Eller ihvertfall hvor de har ført deg hen. Steve Jobs kalte det "connecting the dots" i sin tale til 1.års studentene på Stanford-universitetet i 2005. Han snakket om å droppe ut av universitetet, om å få sparken og om å stå ansikt til ansikt med døden - og hvordan disse tunge tingene har bidratt til å gi ham retning.
- Stay hungry. Stay foolish, sa han og oppfordret studentene til å følge hjertet.
For ganske nøyaktig ett år siden tok jeg en beslutning om å begynne en blogg. Da hadde jeg vært på julebord sammen med venninner fra studietiden, og opplevde at jeg så dem og deres mer eller mindre bevisste sorger med nye øyne. Siden har jeg observert livet og forsøkt å skrive om det jeg har sett.
Det har vært et tungt år, og jeg er på tampen av en reboot. Sneversynet er påfallende, men bedrer seg etter hvert. Foreløpig kan jeg verken se eller gå som før, men det endrer seg stadig. Jeg har gått fra syk tik skadet og skjønt at jeg må jobbe rundt skaden, sirkle meg inn så og si.
Noen av de andre har også gjort en omstart. Men jeg tror ikke det er noe vi gjør helt frivillig. Omstendighetene gir oss ikke noe valg. Det er vondt, det er jævlig, det tar tid, men vi må.
Det mest interessante med årets julebord var at tre stykker ikke kunne - alt fordi jobbben krevde noe annet. Det er en luksus å kunne si nei til jobben. De fleste av oss er ikke der, vil ikke være der. På jobben er vi viktige. Ting står og faller med oss. Tror vi. Og tror omgivelsene.
Kommentator David Brooks i New York Times ba i november 2011 folk over 70 år om å se tilbake og analysere sine liv, hvorpå han forsøkte å trekke noen konklusjoner. Folkene som skrev inn, fortalte at om det var noe de angret på var det at de ikke hadde brukt nok tid på sitt privatliv og relasjoner og at de hadde tatt for få sjanser. De angret på at de hadde brukt for mye tid på å få andre til å forandre seg - før de skjønte at det i grunn var nytteløst.
- Dere må vel ha vokst helt sammen nå? sa en venninne til min far da mine foreldre hadde vært gift i 47 år.
Han tenkte seg om et øyeblikk og repliserte:
- Nei, faktisk blir vi mer og mer forskjellige, mer og mer oss selv.
Om han sa det eller om jeg tenkte det, kan jeg i farten ikke si, men om livet gjør oss mer og mer oss selv, øker også vår toleranse og aksept for de vi velger å ha i livene våre. Er vi riktig heldige får vi også kred for å være den vi er på jobben. Men det fordrer også en fleksibilitet begge veier - som f eks gir seg utslag i en omstart. Da skal det en stor porsjon toleranse og ærlighet til. Det er lett å late som når man er ung, men vanskeligere etter som vi blir eldre.
- Jeg har blitt bedre kjent med meg selv og han jeg er gift med, sa en klok kvinne til meg etter at de hadde vært gjennom den reboot som sykdom medfører.
Livet krever at vi går i oss selv og tenker på hvem vi er og hva vi vil være - for oss selv og for andre. Det tvinger noen ganger frem en omstart, antagelig smertefull, ensom og nødvendig. Å lukke øynene er også et valg. Brå skift er en del av livet, og, jeg håper, bedre etterpå. Hvis ikke finnes "svenskeknapper" hos de fleste av oss.

Desember 2011

fredag 18. november 2011

På arbeidslivet løs

Ville du tatt en jobb som innebar at du måtte kle deg naken foran 30 kolleger av motsatt kjønn?

Neppe.
Og ihvertfall ikke hvis du måtte bade og skrubbe deg godt mellom beina og under armene.
Arbeidslivet fordrer så mye rart. Jeg har hørt om sjefer som nakenbader og danser nakne rundt leirbål etter å ha hivd innpå akevitt. Jeg har hatt fingre i armhulen (der brystene så smått begynner) og tilbud jeg "ikke kunne takke nei til". Jeg har levd med sjefer som knuller sjefer - og underordnede.
- Knull aldri noen her. Alle gutta vet det i løpet av minutter, sa en ny - mannlig - kollega til meg.
Det var et godt råd - som jeg nesten etterlevde. I en tid der jobben er alt er det lett å la seg rive med og tro at det skal være slik. Det var ikke før jeg var over 40 år, at jeg opplevde å komme til en arbeidsplass fri for sexpress.
Til å bgynne med trodde jeg det ikke. Her MÅTTE det da være noen som hadde noe på gang. Eller kanskje jeg hadde blitt for gammel (og stygg). Men det var ikke det heller. Det var rett og slett ikke noen kultur for det.
I motsetning til Forsvaret og kanskje til Oslos gater der regelen "Vil du ikke, så skal du" råder. For det er en hårfin grense mellom utnytting (begge veier) og maktmisbruk (en vei). Kultur begynner ofte på toppen. Det vet alle som har prøvd seg på barneoppdragelse. Det er eksempelets makt som gjelder.
- Jeg vet hvorfor det er så mange voldtekter i Oslo nå, sa en godt voksen mann til meg.
- Det er mørkt, varmt og jentene går i miniskjørt.
Ja, tenkte jeg etterpå. Og i butikken ligger sjokoladen pakket inn i fristende papir - men vi tilraner oss den ikke likevel.
Dette handler ikke om sex og naturlig nakenhet. Det handler om å ha makt og miste vurderingsevnen. Det handler om feighet og å gi etter for andre. I Tyskland går kvinner og menn i samme badstu - nakne. Og noe mindre opphissende enn en nakenstrand skal du lete lenge etter. Men i det øyeblikk du introduserer en maktstruktur, skifter alt karakter. Da gjelder det å holde på sin egen standard. Ikke minst i Forsvaret. Det er det som skaper helter.

November 2011

torsdag 17. november 2011

Rent teknisk

Når en ser små barn lære seg å gå for eksempel, er det bare søtt.
Voksne derimot er mest skremmende.

Enda mer skremmende er det når man ER den voksne - og jeg ikke vet om
det går fremover eller bakover. Å lære seg ting på nytt er en
ydmykende opplevelse, og det gjør en ydmyk og (for) full av ærefrykt.
Alt som ser så lekende lett ut og som jeg før gjorde uten å tenke meg
om, er vekk. Så når jeg nå jubler over å gå to kilometer på krykker,
lager kanelboller og ostepai og legger en nevø på halvannet år, er det
jo litt rart.
- Har du aldri sett en voksen dame falle i tistler før, sa jeg til en
livredd skolegutt mens jeg forsøkte å fjerne borrer fra den ikke så
veldig hippe treningsbuksa.
Det hjalp ikke. Han LØP hjem. Stakkars.
Ikke så morsomt for resten av familien når jeg bryter ut i gråt etter
å se meg selv falle og falle på hurtig film.
Det er mye å lære av Carl I. Hagen. Den tidligere Frp-kongen vil ikke
innse at han må begynne et nytt liv. Jeg skjønner godt at det er
vanskelig å slutte å tro på hype`n om seg selv. Det er vel en grunn
til at konger må dø før det kan komme en ny konge. Kanskje ingen har
fortalt ham at han må finne balansen i seg selv - og gi blaffen i
hoffet. Det er bare noen svært få man kan støtte seg til. Alle
raseriutbruddd er lett å tolke som furting eller selvhøytidelighet.
Det er somom vokabularet ikke strekker til. Stakkars Siv - alle
mannfolka hun må leve med.
Hver gang jeg tror jeg kan begynne på nytt, innhenter tårene meg og
jeg faller enda lenger ned. Å begynne på nytt er ikke gjort i en
håndvending. Heldigvis klarer jeg å reise meg. Jeg har gode hjelpere
som minner meg på hva jeg kan - og hva jeg ikke kunne for kort tid
siden. Så rart det enn høres, går det rett vei.
Jeg prøver meg frem, eller kanskje famler er det rette ordet. C sa
rullstol. Derfor har jeg tatt i bruk krykker. Det gjør meg mer
uavhengig og bedrer holdningen. Jeg kjører gressklipper på fire hjul
og elektrisk sykkel på tre. Derfor har jeg fått fetteren min på banen.
Han importerer terrengsykler av det motoriserte slaget. Hans døtre som
ikke en gang har fylt 13 år, er allerede svin i skogen. Det vil jeg
også bli!
- Ikke gjør dette til en konkurranse, advarer min livserfarne trener.
Han sier det ikke, men den tror jeg at jeg vil tape. Ihvertfall hvis
en skal legge gamle kriterier til grunn. Jeg gjør og må gjøre ting med
større ettertenksomhet - en ting om gangen. Før kunne jeg smekke
sammmen hva som helst på kort tid. Nå er matlaging et prosjekt som
fort kan ta mange timer. Da gjelder det å nyte. Nyyyte. Glede seg over
hver hakket løk og skrelte hvitløksfedd. Jeg MÅ jo ikke hakke "until
the bitter end", men stoppe mens det ennå er lett. Og morsomt.
Jeg kan ikke ta ferdigstillelse på lukta lenger, men må bruke tidtaker
og øyne. Jeg flyter på gammel kunnnskap om krydring og proposjoner.
Selv i nedoverbakker må jeg tenke på hester og måten de bremser med
hoftene foran en full vogn.
Sist trening tok jeg så mange diagonale løft med arm og bein med fire
pust på hver side at jeg ikke telte, bare holdt det gående, gående,
gående til fokus endret seg fra tid til utførelse. Jeg justerte
skeivheter og høyde. Fokus forandret seg. Slik er det med livet også.
Å komme i mål er helt uinteressant. Hva er det som får meg gjennom
hver dag? Det er gleden over den jevne pusten og fokus på øvelsen,
uansett hva den er.
Tårene er et uttrykk for at jeg kke har funnet den harmonien ennå. De
betyr at jeg ikke har forsonet meg med den nye retningen mitt liv har
tatt. Fortsatt er det en grad av prøving og feiling. Men når jeg ser
rundt meg, oppdager jeg at det er tilfelle for alle. Vi justerer hele
tiden. Det er livet. Når vi slutter å teste, er det også slutt.
Jeg var i en 50-års dag. En av gjestene hadde fylt 60 år.
- Dere kan glede dere, jenter. Nå går jeg i butikken med alt på skakke
- og det gir jeg blaffen i, konkluderte hun med et smil.
Dit må Carl I. Hagen og jeg også - innse at vi er skakke eller
akterutseilt eller begge deler. Gjøre det til vår styrke. For det er
misunnelsesverdig. Rent teknisk kommer alle dit. Det er det som er så
vanskelig å tro.

November 2011

torsdag 3. november 2011

Når mor tar støyten

Forskere har funnet ut at mor får større fravær for hvert barn. Ingen overraskelse akkurat.

Alle vi med barn vet at det er mor som tar den støyten. Fordi vi vil, delvis. Men også fordi det rent kulturelt, og kanskje også biologisk, ER slik. Når lovverket og skilsmissestatistikken i tillegg gjør hver kvinne og mann ansvarlig for seg og sin økonomi, er det ikke annnet å vente. Menn jobber. Mange kvinner tør ikke la være å være i full jobb, selv om det dreper oss. I det ligger det kanskje en bristende selvtillit.
Det måtte alvorlig sykdom og flat mor til for at min mann ble pappa. Jeg løp som et pisket skinn mellom barnehage, SFO, skole og full jobb. Da var jeg naturlig tynn for å si det slik. Jeg ble også naturlig syk, uten at noen kan si hvorfor.
- Slaget har vært bra for vår familie, sa vår 16-årige datter forleden.
- Vi har blitt kjent med pappa og han har lært seg å lage mat. Det har knyttet oss tettere sammen.
Spørsmålet er hvordan vi skal være, før vi ikke lenger har noe valg. Er det et spørsmål om flaks eller uflaks?
Jeg må innrømme at det rykker i kvinnegenet når min mann ser seg rundt og kommenterer rot jeg ikke ser. Eller når han gjerne skulle tatt seg et glass rødvin og ikke kan fordi jeg ikke kan kjøre bil. Det ligger i kvinners rolle "å ofre seg". Og gjør du det ikke, står det en kø av damer som tilsynelatende er yngre og mer spennende enn deg.
Det er selvsagt det reneste vås. Jeg snakker mye heller med en klok kone enn en stram sirene. Det er ikke noen tvil om hvem som har mest å by på - og da snakker vi ikke om rynkefri ansiktshud men levd liv med oppturer og nedturer.
På 70-tallet trodde vi at jenter kunne leke med biler og gutter med negerdokker. Det har vist seg at små gutter kan uhorvelig mye om store maskiner og biler. Mange små jenter må gjennom en rosa periode og være prinsesser. Det går over - heldigvis.
Men hvordan kvinner skal unngå mamma-fella og menn skal bli pappaer... Jeg har gått i med begge beina og tenker vel slik sett at mine råd er lite verdt. Men er dette også bare mitt ansvar? Nei, pokker heller. Kunne vi gjort noe for ikke å havne i en slik situasjon? Antagelig ikke.
Det vi kan gjøre noe med er hvordan vi håndterer motstand. Vi kan bli bevisste at livet er nå. Samarbeid må til. Det gjør oss robuste. Å slite seg ut i småbarnsperioden hjelper ikke. Slik går familier i oppløsning av.

November 2011

onsdag 2. november 2011

Konfrontert

Når du har tatt deg vann over hodet, er det vanskelig å huske hvem du
egentlig er.

Jeg padler for harde livet, og har glemt mye. Nå var anledningen et
30-års jubileum og en fars død. Det minnet om hva og hvem jeg er.
For en varme jeg ble møtt med! Det være seg gamle venner og
klassekamerater - eller deres foreldre og familievenner. Jeg ble rørt
og ydmyk, og var for at vi alle har vårt.
- Du skal vite at mange her har handikapp. Ditt bare synes godt! sa S,
med henvisning til mitt skjeve åsyn og eksentriske gange.
Alle så strålende ut, selv om det ikke var alle 45- og 46-åringene jeg
dro kjensel på. De fleste hadde forandret seg forbausende lite,
tynnere år og ekstra kilo og rynker til tross.. Vi var slik vi alltid
har vært, og noen faktisk enda mer seg selv - med positivt fortegn. T
holdt upretensiøs og morsom herretale. B var alvorlig og personlig i
sin tale til damene. S hadde nye briller og borte var flettene, men
straks hun åpnet munnen visste jeg jo at det var henne. E smilte av
min godmodige erting, H var like slank og ekornaktig, L og N manglet
bare en håndball og Sv bød på seg selv.
Alle så - og ingen så. Det var jo bare meg. Befriende og samtidig en
bekreftelse på at det gjelder å strekke seg ut, ikke å krympe seg når
livet tar en annen retning enn det man hadde tenkt.
- Du burde spille teater, sa BF i begravelsen . - Du har jo to ansikter i ett!
Vi lo. Jeg ble hentet og bragt. Glemte å betale for kaffen. Om noe
skulle jeg kanskje spurt mer, gjort verden litt større. Men det
kommer.
I begravelsen gråt jeg ikke av Bjørn Eidsvågs "Eg ser" - og det tror
jeg er første gang på lenge. Det er mulig sangen har blitt en klisje,
men også den ironiske distansen har blitt borte ettersom livet har
tatt styring. Jeg nikket inni meg til hans ord om at vi alle lever
alene og dør alene. Det eneste vi kan gjøre for hverandre er å se,
være vitne og gå med.
- Derfor er begravelser så viktige, sa moren min. - Vi går mest for
oss selv, for å avslutte et liv. Det er mye å lære av hvordan ting har
vært.
Vissheten om døden gir noen nye perspektiver. Jeg er heldig fordi jeg
har noen som går med meg gjennom sykdom. Da tåler man alt. Selv gråten
bli en bagatell, noe som kommer på kjøpet og som stilner etterhvert.
En kan ikke forvente av alle at de tåler alt. Og på et tidspunkt må
det slutte, ganske enkelt. På 30-års festen møtte jeg en som fikk slag
for seks år siden.
- Jeg har fått ett godt råd, konkluderte han, og for første gang hørte
jeg hvor vakker stemme han har. - Hvis du bare trener på det du ikke
får til, kommer du til å bli deprimert. Men hvis du trener på noe du
kan, vinner du hver dag.
Følelsen av mestring er det viktigste for alle. Jeg tenker på alle de
som ikke kom på festen. Noen av de synes nok ikke de mestret skolen.
Tenk hvordan skolen utvikler seg til et industrielt system som ungene
presses gjennom. Det er noe som premieres, og det er ikke uro i ræva.
Tenk hvordan arbeidslivet utvikler seg - det krever uten nødvendigvis
å gi. Bonusen ved slag eller kanskje ved at livet går trått, er at man
forstår verdien av å være flere, av å være en del av noe større. De
færreste er nok i seg selv gjennom et langt liv.
En begravelse er en feiring av levd liv; av mestret liv, ulike
utgangspunkt og hendelser til tross. Tiden og døden skjuler alt. At
det sitter noen igjen og gråter er som det skal være. Den faren jeg
var med å feire etterlot seg en skokk som savner ham. Han visste hvem
han var og gjorde det han elsket - den heldiggrisen! Det er det vi
alle må strebe mot.

fredag 28. oktober 2011

Høy og mørk

Litt mer gråhåret og lut enn for to og et halvt år siden, men det går mot høy og mørk.


Det er mange som sier at dette går bra. Selv er jeg bare tidvis sikker. Høy og mørk, kanskje, men på en annen måte enn før.
Livet jekker deg ned. Mens jeg før var en langbeint siameser som tok skjærer, er jeg nå en norsk skogkatt som har kreket seg hjem etter en vinternatt. Jeg mangler et øre og har blitt skjeløyd, og er i grunn glad for å ligge på sofaen og få mat på skål. Men siameseren ligger på lur.
IL har sagt at hun vil insistere på rynkekrem. Høyresiden av ansiktet har begynt å se ut som folk. C tok et bilde sist helg der jeg så mitt eget ansikt.
Optikeren og synsterapeuten ser at høyre øye beveger seg bredere. Kiropraktoren forlanger at jeg står med samlede ben når jeg gjør koordinasjonsøvelser. W bare smiler og ber om 30 pushups og balansering. Min far masserer og sier at hvis jeg vil gå, så må jeg gå. H tar meg med på tur og spanderer te. Min mor kjører og sier at alt kommer med tiden.
Det viktigste tross alt er jentene. Vel går de sine egne veier, slik de ville gjort uansett. Mors gode råd preller av. Men de kryper inn under dyna om morgenen, slik de gjorde før. Det varmer meg usigelig.
Jeg må tenke tilbake til hvordan ting var før, da høyhælte sko, korte skjørt, sminke, symmetrisk ansikt, løpeturer, sykling, runder med bikkja, hagestell, hurtiglesing og klar stemme var en naturlig del av meg.
Noe er på vei tilbake; men jeg vet ikke helt hva. Først og fremst ordenssansen - eller kanskje en glede over å gjenerobre eget hjem. Verden blir større for hver dag. Jeg støvsugde under trappa i kjelleren. Det tok meg en halv dag. Liggende. Jeg gikk gjennom smykkeskrinet; parret jentenes øredobber og skilte sammenfiltrede kjeder. Det tok også laaang tid.
Deretter gikk jeg løs på kontoret. Her fant jeg regninger og inkassovarsler; betalt og ubetalt; selvangivelser og brev fra NAV og forsikringsselskap; journalutskrifter, treningsinstrukser og info om slag. Stakkars C! Nå har jeg holdt på i over en uke, har knust ett glass og er ennå ikke ferdig.
I drøyt to år har jeg vært fullstendig inkompetent, ganske trist og til liten nytte. C har vært alt; gjort alt. Endelig begynner humøret å stabilisere seg. Eller som min mor sa så treffende - og ganske humoristisk egentlig :
- Du er ihvertfall ikke blitt avhengig av piller!
Nei. Men jeg har grått. Mye. Heldigvis er det lenger mellom toktene. Akkurat nå tror jeg at jeg har grått for siste gang... Men det har jeg neppe.
Tårer i seg selv er ikke noe å skammme seg for. De bærer bud om lidelse - og kanskje om selvinnsikt. Jeg tror det er sunt å gråte. Tårer er som en sikkerhetsventil, Når trykket blir for høyt, presses de ut, enten man liker det eller ikke.
Det å bli glad er noe man må lære seg - på nytt og på nytt. Psykiateren Viktor Frankl (se forrige bloggpost) skriver etter sine tre år i konsentrasjonsleir:
- "Frihet" gjentok vi for oss selv, og likevel kunne vi ikke fatte det. Vi hadde sagt dette ordet så ofte i løpet av disse årene at det haddde mistet sin mening. (...) Vi hadde alle mistet evnen til å være glad og litt etter litt måtte vi lære det på ny.
Jeg kjenner meg igjen i Frankls ord. Det er som jeg ikke kan tro at det kommer gode tider etter dette. Heldigvis har jeg vært ute en vinternatt før. Det oppstår en ny likevekt. Jeg må ta tilbake plassen min og bli høy og mørk, eller ihvertfall gråsprengt. Det kan jeg leve med.

Oktober 2011

onsdag 26. oktober 2011

En av dem

I Dachau under 2. verdenskrig ble alle fangene strippet for klær, hår, smykker, rettigheter - og tidsperspektiv. Så ille er det ikke å bli syk.

Men det å miste kontrollen svir.
For kontrollen mister du. På ubestemt tid. I sykdom og ikke minst i fangenskap.
Enkelte satt 10-12 år i konsentrasjonsleiren i Dachau sør i Tyskland. Jøder og de som opponerte mot Hitler, ble satt inn så tidlig som i 1933 i det som ble modell for alle de tyske leirene. Fra 1935 var det en arbeidsleir for alle slags folk. Så ble det bare verre og verre - og stadig nye fangegrupper kom til. På det verste, under krigsårene, var det 60 000 mennesker som nesten ikke fikk mat, ble tvunget til arbeid og til dels ble pint og plaget. Det kunne bo 1600 mann i brakkene ment for 250 personer.
Det som gjorde sterkest inntrykk da jeg besøkte museet og leiren i 2011, var et brev skrevet av en tysk komiker til kona mens han satt der. Han skrev utelukkende om glade, lyse minner, om FØR katastrofen, før han ble ribbet for alt.
Det fikk meg til å gråte. Jeg kjente meg så veldig igjen i det å forenekte den virkeligheten man har havnet i; i å ønske seg tilbake til den man var FØR. Blir man noensinne den samme, tenkte jeg der jeg satt i lånt rullestol.
Viktor Frankl (1905-1997) var nevrolog og psykiater i Wien før krigen. Østerrikeren var også jødisk. Derfor havnet han i konsentrasjonsleir, deriblant Theresienstadt, Auswitz og Dachau. Etter krigen skrev han boka "Man´s Search for Meaning". Å lese den om igjen var uunngåelig etter besøket i Dachau. Unødig å si; jeg leste med en helt annen innsikt.
Frankl beskriver ekstrem lidelse. Håpet er det som holder mennesket oppe. En ting er sykdom som rammer vilkårlig og når man minst venter det. Det er ingen som vil deg vondt. I konsentrasjonsleiren hersket ondskap. Der var mennesker som ikke så og anerkjente lidelsen blant sine medmennesker. Så ille var det at allierte soldater henrettet minst 15 av SS-vaktene i Dachau da de overtok leiren 29. april 1945.
Likevel fant Frankl mening i lidelsen og apatien ide tre årene fangenskapet varte. Han betegner seg som en født optimist og skriver i forordet at boken ikke handler om lidelse, men om offer og ukjentes død. Han skrev boken for å motvirke desperasjon og gi håp.
- En mann kan venne seg til alt, men spør oss ikke hvordan, skriver han og siterer en medfange som insisterer på ikke å være redd.
Men når en medfange begynte å røyke sine egne sigaretter, istedet for å gjemme dem til byttehandler, visste de andre at håpet var ute. Da gjensto bare døden.
Vi blir aldri den samme. Tiden går. Erfaringene kommer. Livet blir et annet - ikke nødvendigvis verre, bare annerledes. Frankl mistet sin kone i Holocaust. Han giftet seg på nytt i 1947 og fikk et barn - barnebarn, oldebarn... Livet gikk videre slik det alltid gjør.
Jeg er ikke alene om å leve i håpet. Det rareste er at jeg tar til takke med mindre og mindre. Nå kan jeg le av all utvendighet. Jeg håper akkurat det varer. Skjønt jeg har ettertrykkelig lært at ingenting varer, annet enn hva jeg er og hva de rundt meg tåler. Det er ikke småtterier.

Oktober 2011

tirsdag 11. oktober 2011

Ta tid

Resten av familien ser på et slott. Jeg venter i bilen; innser at jeg tar for lang tid og håper på bedre tider.

Slik kan det jo ikke fortsette. Jeg er i ferd med å bevege meg fra å være hun raske, langbeinte til å være hun treige, langbeinte.
- Nyt det, sier min livserfarne trener.
- Nyt fremgangen. Det kommer til å ta tid. Du skal på nytt automatisere alt du før tok som en selvfølge. Og husk hva jeg har sagt: etter en fysisk fremgang er det ikke uvanlig med en mental smell. Du innser hva du har hatt og hva du har mistet.
Ja. Hva har jeg hatt er egentlig helt uinteressant. Jeg har det ikke lenger. Kommer jeg til å savne løping og svett sykling? Nei. Det er hvilket fokus og hvilke muligheter som kommer istedet som er viktig.
Min treners fingre holder og balanserer en mobiltelefon.
- Egentlig er dette en komplisert øvelse. Beskjeden begynner i hodet, går gjennom hals og arm, ut til fingrene som holder mobilen. For meg lett, for deg
vanskelig, utdyper han.
Mitt perspektiv er helt skrudd. Det har fått meg til å innse hvor tett sammenvevet det psykiske og fysiske er. Jeg er overbevist om at en bedring må skje parallelt - og det er ikke til komme fra at jeg sliter mest med humørsvingningene. På én runde rundt vannet (3 km) kan jeg skifte humør fire ganger, fra gråt til begeistring. Men jeg blir alltid glad av fysisk aktivitet, såfremt jeg ikke blir utslitt.
Fire ting har gjort meg oppesen denne høstferieuka.
For det første tid med familien. Jeg pleier ikke å sammenlikne meg med den nylig avdøde Steve Jobs. Han trodde på å følge sine instinkter. Men også han prioritete beinhardt mens han var syk. Han brukte tiden på de aller nærmeste.
Jeg har skjønt at min motstand mot hjelpemidler først og fremst ligger hos meg. Jeg er meg for dem - med eller uten hjul. Derfor har jeg aksepert å bli trillet i rullestol - når det er nødvendig. En upgrade for C i den forstand at han ikke blir helt utslitt og kommer foran i køen, men jeg må innrømme at rullestol føles som en downgrade. At jeg likevel går med det, oppleves som en seier.
En britisk legevenn mente at det tar inntil syv år å komme seg etter slag. Ja. I verste fall har jeg fem år igjen...
Men han sa også at leger vet lite om hjernens selvhelende evne. I 1980 døde nesten alle etter et hjerteinfarkt, nå dør kun tre prosent. Det gir noen nye perspektiver på hjerneslag.
Poeten Tomas Transtrømer fikk slag for 20 år siden. Denne uken ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Han har "presence" tross sykdpmmen og ser kul ut med stokk. Kan han, kan jeg.
Håpet om noe bedre er kanskje menneskets viktigste drivkraft.

mandag 3. oktober 2011

Begrenset ressurs

Norge går så det griner. Er empati en begrenset ressurs?

Vi vet at det ikke står på noe når det gjelder oppfølgingen av de stakkars ungdommene som overlevde Utøya med skader - fysiske som psykiske. Mange har vært og er på sykehus. Aldri har Oslo universitetssykehus fungert bedre. Rehab-sykehuset Sunnaas på Nesodden er fullt av overlevere. Slik må det være.
Men det finnes en skjult kostnad. Nå skal vi ta igjen for det tapte. Noen får ikke hjelp fordi andre får. Det sier seg selv at budsjettene slår sprekker. Bare ved enkeltavdelinger på sykehusene rykehundretalls ut av operasjonskøen.
- Vi forventer eksplosjon på ventelistene, sa en lege til meg.
Jeg er heldig. Jeg skal ikke opereres, bare tiden kan lege mine sår. Og sykehuset har heller ikke tid, så jeg henvises til en privat øyelege. Da får jeg i det minste den samme legen hver gang.
- Det er nok en god investering, føyde dagens lege til da jeg fortalte om jevnlige - og dyre - besøk hos ortoptist og optiker som vet mye om opptrening av synet.
Systemet er likt for alle - dersom du kan betale og tenke og er opptatt av å bli frisk finnes det kanskje alternativer.
Min erfaring med helsevesenet - offentlig og privat - er at det meste går bra når du har en enkel og forutsigbar plage; brekker armen eller får en kjent kreftform. Men når det kreves en sammensatt og langvarig oppfølging, bør du enten kunne ta ansvaret selv eller ha noen som elsker deg til å gjøre det.
Medisinsk realisme finnes det mye av. Det står folk, med eller uten kompetanse, i kø for å fortelle deg hva du må innfinne deg med. Takk, men det skal jeg klare å finne ut helt av meg selv. Det jeg trenger å vite er hvilke muligheter som finnes! Jeg trenger oppmuntring og empati, at noen ser hva jeg driver med og hva det koster meg og ikke minst de rundt meg. Med tid vil det gjenoppstå en ny likevekt. Men livet blir ikke som før.
Det samme gjelder alle de som er berørt av tragedien på Utøya. At justisministeren har brukt mer enn to måneder på å konkludere med at ikke alt fungerte 22. juli er tankevekkende. Svaret handler ikke om enkel politikk, om sosialisme og konservatisme, eller om justisministeren skal gå eller bli. Alle på campingplassen skjønte at her gjaldt det å trå til. Ingen skal innbille meg at de var politisk på linje.
Når det kommer frem at mange er drept det siste kvarteret før pågripelsen, er det lett å forstå de etterlattes frustrasjon, eller kanskje forbannelse.
Ingen kunne tenke seg at det fantes en slik gærning. Derfor var man heller ikke forberedt.
Det er forandring i et nøtteskall: den kommer når man minst venter det og i en annen form enn man tror.
Politikerne hadde håpet at 22. juli-massakren ville avføde tidenes valgdeltakelse. Not so. Alle gode intensjoner om intens oppfølging av AUF'ere, skaper smerte og sorg andre steder. Jeg tror ikke penger er løsningen, men personer med evne og vilje til empati. Slikt kan man ikke lage systemer for dessverre. Takk og lov for de som skjønte at tiden var inne til å gjøre noe.
Nå er det gjort nye, store oljefunn, renta er rekordlav, boligprisene stiger og Norge synes uberørt av finanskrisen som herjer andre steder. Men empatien kommer kun i blaff. Jada, vi gråter en stund. Men hvor lenge orker vi andres sorg - over en uønsket skilsmisse, et tap, en sykdom... Livet går videre. Mennesker har ikke utholdenheten til å stå i det når det ikke handler om dem selv. Livet er for travelt. Derfor må vi ordne opp selv. Den generelle hjelpen har jeg ikke tro på.

søndag 25. september 2011

Tilbake til latteren

Det er mulig en god latter forlenger livet. Latter er ihvertfall et tegn på overskudd.

Jeg har alltid vært en glad person som har ledd av tullete ting. Ufrivillig komikk er det beste jeg vet. Ingenting morer meg mer enn folk som sklir på glatta. Søsteren min og jeg kunne le intenst og lydløst over at vi begge lo med vibrende nesebor. C og jeg har skrattet mye sammen, selv av mitt hastekeisersnitt som liknet skurken Jaws fra "James Bond".
De siste par årene har latteren satt seg fast i halsen. Jeg har tenkt at livet ikke er noe å le av. Det har hvilt et dypt alvor over meg
Da min gamle venninnne IL besøkte meg på Sunnaas sykehus for to år siden, hadde hun ett mål:
- Å få deg til å le.
- Klarte du det?
- Ja. Da du sølte is.
Det var nok en ganske desperat latter, en latter ispedd mye sorg over at jeg i det hele måtte søle. Jeg kan ikke engang huske det, Mye søl har det blitt, så mye at min yngste automatisk sender meg fire servietter om gangen.
Endelig er det i ferd med å snu; jeg søler mindre og ler mer - og det er ikke noe man kan bestemme seg for. Jeg har forsøkt å tidfeste endringen. Sølingen er det umulig å si noe om. En dag var jeg bare veldig tørr på leppene, og serviettten var helt hvit.
Kan latteren ha kommet i sommer? I Y&Ps bryllup på Inderøya sent i august? Da C kommenterte at en outrert person vi så på film var LA-utgaven av en bekjent? Eller da min far satte seg på en tomat uten å merke det? For ikke kan snakke om min mors lakoniske kommentar om at han neppe hadde ledd av det - ennå...
Latter er et uttrykk for glede, en sans for det absurde og et tegn på overskudd. Det er kjemi og muskukatur, det er følelser og timing. Ikke noe er mer befriende og forsonende enn en god, gammeldags latterkrampe. Det er en overlevelsestrategi og et tegn på at man er på vei i riktig retning.
Latteren kommer ikke helt av seg selv. Jeg tror det er riktig å si at det å le er noe som må øves på, nesten som en muskel. Det gjelder å vite når tiden er inne til å trene - og hvile. Noen ganger kan man bare ikke. Jeg tror min tid er nå.

September 2011

fredag 23. september 2011

Hold fokus

Jeg bare VIL bli frisk. Det gjelder bare ikke å prøve for mye.

- Se hardt. Se mykt, sier synsterapeuten.
- Se smalt. Se bredt, sier treneren.
Jeg har prøvd for smalt, for hardt. Nå begynner jobben med å vide seg ut.
Til å begynne med forstår man ikke hvor syk man er og fortsetter som om ingenting er hendt. Gradvis går det opp for en at fokus må forandres. Men det er først da en begynner å bli friskere.
I forrige uke ble det for mye trening. Beina ble helt skjelvne og jeg gråt bare ved tanken på at livet ikke blir som før og på hva det koster de omkring meg. Da tåler jeg ikke medisinsk realisme eller "stakkars-deg". Det eneste jeg trenger er å bli tatt på alvor og få en usentimental oppstrammer. Da må jeg ta meg i nakkeskinnet, hvile og tenke på hvor heldig jeg faktisk er. For det er jeg.
Ja, litt uflaks, men jeg har mennesket meg i behold og det bare vokser. Samtidig har jeg mennesker rundt meg som følger med. Musklene er der - de har bare mistet evnen tik å kommunisere med hodet. Det kommer.
Troen på endring til det bedre er det som holder alle oppe. Hvis den ryker, ryker alt. Det er ikke minst historien om trafikkskadde Yngve og hans eks.kone en indikasjon på (P2 bokomtale ons 21. sept. 2011). Kona hans må etterhvert ha mistet troen på bedring, og følt at hun måtte velge ham eller seg og ungene. Ingen kan klandre henne for å ha gjort et valg. Hun skal leve med det.
La oss se det i øynene: Det er ikke alle som tåler en slik belastning som kronisk sykdom hos partneren er. Og selv de som gjør det, må få tid og rom for seg selv. Det tvinger frem en ny toleranse hos alle. Endring hos én gjelder for alle. Å tro at endringen kun gjelder for en uheldig person, er i beste fall naivt.
Jeg som kanskje er en slags Yngve, kan ikke fri meg for å tenke at det kunne vært meg, fraskilt på sykehjemmet. At jeg ikke går rett ned i knestående etter et slikt innslag, tar jeg som et godt tegn. Jeg håper for Yngves skyld at han ikke ser sin egen situasjon. Tenk selv på hvordan selvtilliten krymper når kroppen ikke funker, legg til en skilsmisse og det er jaggu bare trass igjen. Den kommer man til gjengjeld langt med.
Jeg har gjort to viktige oppdagelser mens jeg har vært syk: ikke bare må jeg fortsette å være meg og leve med utstrakt hånd, jeg må la andre gjøre sine valg. Det høres kanskje banalt ut, men livet krever sin mann og sin kvinne. Lett er det ikke - uansett hvilke valg man tar.
Det gjelder å holde fokus. Sykdom tar tid. Noen ganger er utfallet ikke til å leve med. Takk og lov for nevropsykologen fra Sunnaas sykehus. Hun avsluttet bokomtalen i Ekko med å gi håp. Håpet er avgjørende når det butter mot.

September 2011

tirsdag 20. september 2011

Ut av boksen

Jeg vokser og forandrer meg, nesten som i en kafkaesk metamorfose.

Nå er det ikke slik at jeg våkner en dag og er en stor bille. Det er som et langdrygt og smertefullt hamskifte. Hvem jeg blir, vet jeg ikke ennå.
I natt våknet jeg (i seg selv merkelig for en som aldri har våknet om natten før) og tenkte på bokser i glass. Det er som man bruker livet på å vokse seg inn i det man tror er en passende boks, så begynner det å vokse ut ting som ikke passer i boksen. Da må man enten kappe av seg vingene eller den ekstra armen, eller sprenge seg ut av boksen.
Plutselig gikk det opp for meg at vi alle sitter i hver vår boks, i hver vår prosess. Det er ikke bare meg som gjennomgår en forvandling, min er bare mer åpenbar og tilsyelatende mer dramatisk - for meg. Disse prosessene pågår hele tiden, for alle, i ulikt tempo. Er det best om ting går sakte eller fort?
For meg har endringene, sett i ettertid, kommet i brå kast. Livet river oss med i sin retning, og jeg ble liggende å tenke på om jeg egentlig har noen innflytelse på hvilken vei det går.
Livet er som en farse eller en gresk tragedie, hvor de mest grufulle ting skjer og ingen kan gjøre noe for å stoppe kaskaden av destruktive hendelser. Det er nesten som å være prisgitt et slags mønster.
En venn fortalte meg at han opplevde at nedturer i livet avler mistro hos andre. Ikke bare tviler en på seg selv, andre begynner å tvile - nesten som de tror nedturer er smittsomt. Hvis man skal ha suksess, må man omgi seg med de suksessrike, ikke de som "er nedi med hånda".
Jeg bladde nylig i en bok om ondskap. Det åpenbart onde er det lett å distansere seg fra. Når en fyr går bananas i en politisk ungdomsleir, er det åpenbart at han fortjener vår forakt. Når ondskapen blir liten og daglligdags er det lett å forveksle den med en slags tankeløshet. Det er utrolig hva folk tillater seg når de tror seg usett eller de er den sterke part.
Jeg unnskylder det ikke, men det blir veldig åpenbart at de sitter dypt i sin egen boks, overbevist om at ulykken ikke kan ramme dem. Livet er endring. Livet er motstand. Det er en ulykke i seg selv, å sitte fast i boksen. Ingen endring skjer uten at den har ringvirkninger. Å slippe andre inn er en måte å overleve på.

September 2011

lørdag 17. september 2011

Skyggen

Kronisk sykdom kaster en skygge du aldri blir kvitt.

Tror jeg. For jeg tror også at kort tid etter at smerten slipper taket og livet glir tilbake til det hverdagslige, fortrenger vi så mye vi kan. Men samtidig skal vi også opprette en ny likevekt, møte den samme sorgen på nye måter enten vi står i sentrum eller utkanten.
- Unnskyld at jeg spør - hva feiler dere? Ja, jeg mener, dere ser jo helt friske ut?
Det var en fyr på nabobordet som spurte. Han viste seg å være 37 år, altså 5 år yngre enn hva jeg var da jeg ble syk.
- Vi har hatt slag, svarte jeg - faktisk med et smil. Skjønner godt at han var nysgjerrig. Og det var snilt ikke å se mitt skeive ansikt eller min venninnes dårlige side. Faktum er at vi nok ser skeivheten bedre enn andre. Til en viss grad handler det om fokus, hva du velger å se.
Min mann kaller det et overklasseliv. Jeg trener, gjør husarbeid og går på kafé. Men skyggen blir jeg aldri kvitt. dryt to år inn i sykdom ville jeg til tider gitt høyre arm for å ha helt syn og ike sjangle.
Uansett hvor frisk jeg blir, vil slaget være en del av meg, fysisk eller psykisk. Noe av det mest slitsomme er veien til det nye livet. Det å ikke vite hva man kan forvente og hvor lang tid det skal ta.
På foredragsnettstedet Ted.com snakker idrettsutøveren Aimée Mullins om skyggen, sykdommen, og om de mulighetene som ligger som ligger i motstand og sorg.
Det er kanskje ikke for alle. I all smerte ligger lidelse - og uansett hva som sies, er den ikke valgfri. Av skade blir man først og fremst skadd, som en venninne av meg sier. Klokskapen kommer kanskje.
Sorgen kommer til de fleste av oss men i ulik form, og den går i bølger. Livet er en uendelighet av bølger som går opp og ned. Noen frykter avvisning etter en vanskelig barndom, andre går gjennom et samlivsbrudd eller barnløshet, noen får en diagnose eller dårlig prognose, andre erfarer død. Noe synes - og noe synes ikke. Felles for alle er det Mullins kaller "the X-factor" - enkeltmenneskets evne til å tåle motgang.
- Vi skylder våre medmennesker en mulighet til å definere seg selv, ikke bli forhåndsdømt, sier hun - glad for å vokse opp uten synonym-ordbok som fortalte henne at adjektivet ´ufør´betydde blant annet `ubrukelig, ødelatgt, mutilert, maltraktert´, for å nevne noen... Særlig provosert blir hun av antonymene `sunn` og `hel`.
- Hvis noen hade spurt meg da jeg var 15 år, om jeg ville byttet ut protesene med vanlige bein... Jeg er ikke i tvil om hva som ville vært mitt svar. I dag er jeg ikke så sikker. Jeg ser hva slags muligheter protesene har gitt meg, sier hun som i dag deltar i Paralympics.
Det har kostet. Hun snakker, vel vitende om både smerte og lidelse - og det syns.
Tenk over vårt samfunns hang til å definere folk ut fra utseende og bevegelighet. For som 37-åringen på nabobordet sa:
- Dere ser jo helt friske ut.
Ja, det var før jeg sjanglet ut og holdt meg fast i et tre mens jeg ventet på en taxi i regnet. Han lot seg lure av et kult utseende (ja, jakka var svindyr og gjorde meg dessverre bare mer ulykkelig).
Heldige er de som har noen som kan vide ut horisonten, slik at man ikke blir sittende nedi et hull. Det er så lett. Så lett.
- Du må huske at for hver deltager her, sitter det ti hjemme og gråter, sa min romkamerat da jeg gråt meg gjennom Ridderrennet for halvannet år siden.
Du kan se sorgen på Aimée Mullins som løper med proteser etter å ha amputert begge bein; på hjerneforsker Jill Bolte Taylor som brukte åtte år på å komme på beina etter et massivt slag; og på grunderen og forretningsmannen Steve Jobs som kjemper mot kreft. Pussig nok er det skjørheten eller vissheten om livets prøvelser som gjør dem og det de har på hjertet så interessant. De har erfart smerte og lidelse. De VET.
De bærer også med seg en skygge, til tider stor og til tider liten. Slik jeg ser det, blir den ikke mindre vet at man prøver å gjemme den bort. Den bare ER der. Først når vi kan akseptere den, kan vi flytte fokus. Jeg nærmer meg.

September 2011

mandag 5. september 2011

Greina jeg sitter på

Jeg sitter på en grein og sager. Et fall er uunngåelig. Godt det ikke lenger er så langt til bakken.

Jeg har vært 20 meter opp - langt nok til å dø. Nå er det kanskje et par meter igjen. Nok til å slå seg skikkelig, men jeg dør ikke.
Å være syk eller gå gjennom en krise er en selvoppatt prosess. Jeg har vært så nærsynt at det er en gru. Til en viss grad er jeg det fortsatt, men det begynner å avta litt.
Ikke det at jeg tror det er et valg. Jeg har ikke selv noen oppfatning av å kunne velge. Haruki Murakami sier i sin bok om løping: "Pain is inevitable. Sufferiing is optional."
Jeg tror ikke nødvendigvis han har rett - ihvertfall ikke på kort sikt. Når krisen treffer, må du bare stå i det. Ingen kan bestemme hvordan de reagerer. De bare reagerer. Det er så lett å dømme andres reaksjoner. Noen snakker om krisene sine. Andre ikke. Til syvende og sist spiller det ingen rolle for hvor lenge de varer. Det er slutt når det er slutt. Og for noen varer det lenge.
Er man heldig, har man kloke folk rundt seg. Min mor sa forleden: - Jeg tror du kan kjøre bil nå. Kan du manøvrere en sykkel i trafikken, kan du også kjøre bil.
Så lett plantet hun en tanke som gjorde meg større. W som trener meg, tror at jeg kan gå - derfor går jeg. Min far liker maten min, derfor har jeg begynt å kokkelere. Min mann lytter og drømmer - derfor snakker og skriver jeg.
Alle kan bidra. Jeg klarer ikke alene å vokse meg stor. Derfor er selvopptattheten en farlig alliert på lang sikt. Det støter folk vekk, men må balanseres mot behovet for å vokse i eget tempo.
Når krisen treffer, er det ikke noe man ønsker mer enn vanlig, kjededlig hverdagsliv.
- Du kjeder deg ikke da? spær folk etter at jeg nå har vært nede for telling et par år.
Kjeder meg, nei! Jeg har mer enn nok å gjøre bare med å innhente meg selv. Nærsynt, men nødvendig. For meg er det å gå ned til vaskerommet ikke lenger en selvfølge, ei heller å ryddde etter et måltid eller bære noe opp en etasje i rekkehuset.
Jeg gleder meg over hvert skritt i riktig retning. Det er et valg - og en vei ut av selvopptattheten. Så må jeg bare håpe at jeg blir et valg folk gjør på sikt. Det har man aldri noen garantier for.

September 2011

Verden krymper

Jeg sykler! Til butikken, til legen, på cafe, møter kjente og ukjente. Det gjør meg også smertelig klar over nye begrensninger.

Sykkelen har gitt meg en helt annen aksjonsradius og frihet - samtidig har det gjort meg oppmerksom på hvor liten min verden er blitt.
Vi snakket om det - om avstander og min verden kontra Cs verden. Før var vi sammen om alt. Nå kan jeg finne fremmede underbukser og ikke høre alt som blir sagt. Det er en utfordring at det oppstår nye gap. For en som er vant til oversikt og kontroll, er overgangen stor. Jeg spør meg om vi kan overleve at min verden er så liten og Cs så stor.
Å komme seg gjennom en livskrise er en prosess som tar tid, krefter og vilje. Som menneske må du gjennom en innskrumpning før du igjen kan rette ryggen og vokse opp på ny. Jeg merker også at min kapasitet og delvis interesse for den store verden ikke er der. Jeg er glad for alle små turer og ekspedisjoner til hagen og nærbutikken. Kanskje kommer kapasiteten tilbake. Kanskje ikke. Nå takker jeg nei til alt jeg ikke orker, før sa jeg ja til alt. Det er også læring og en form for beskyttelse. Hjerneblødningen
har rystet meg langt inn i sjelen, og jeg må bare akseptere at det tar tid å komme seg.
Det må alle som står rundt også, men samtidig kan det ikke forlanges av noen. De må selv finnne ut om de orker en slik funksjon. Å forholde seg til noensom er til bry er også en gave, en mulighet til vekst og selverkjennelse.
At jeg nå tenker over størrelsen på verden er faktisk et skritt fremover! Jeg har lært at det ligger en skjult nedtur i så godt som alle oppturer.
Men vondt er det - selv om jeg på mange vis er heldig. OK, så går jeg dårlig, men tenke kan jeg. Alt er intakt rundt meg. Mine omgivelser er nærmest en lykke-klisje. Og jeg vil klare å leve videre med meg og mine nærmeste, selv om det fordrer uendelig tålmodighet og fokus fra alle. Lykken ligger inni og ikke utenpå.
Jeg husker da min farmor døde, og min far filosoferte over sin smerte selv om hun var gammel og egentlig klar for å slippe taket. Han følte smerte selv om livet hans nesten var som før. Når jeg blir redd, prøver jeg å tenke på det verste som kunne skje - at jeg blir sittende alene igjen.
Selv det kunne jeg levd med, selv om jeg antagelig hadde utviklet både nebb og klør. Når tanken jobber mot meg, følger jeg min yngste datters råd: Ikke tenk på det triste, da får du bare en synkende følelse i magen. Tenk på alt det fine i livet ditt. Det er det vi må holde fast ved.

September 2011

mandag 29. august 2011

Stresstestet

Iblant føler jeg meg som en gammel lenestol. Jeg blir sittet på igjen og igjen.

For mitt indre ser jeg en av de stresstest-robotene fra IKEA. Til slutt tyter stoppen. Man stiller den i et hjørne og kaster over en pels for å gi den et anstrøk av shabby chic.
Det er selvfølgelig bare juks. Aldri har den skeive stolen vært bedre å sitte i, til tross for rødvinsflekker og levd liv. Den er full av overraskelser og musebæsj - og kan bli som ny med kjærlig omsorg og tid eller penger. Trekket behøver ikke være dyrt engang, bare slitesterkt.
Utfordringen er selvsagt stoppen. Den må være myk uten å gi etter, fast uten å være hard. Vi kan leve uten knappeøyne - kanskje det til og med er bedre å være enøyd.
En sånn gammel lenestol er grundig stresstestet. Den tåler nesten alt, sol og regn, store og små, men brann?
Jeg brenner, Det begynte som en murrring i venstre arm når jeg syklet i sommer. For to uker siden våknet jeg av at venstre side stod i brann - ansiktet inkludert, Jeg vet ikke om det er et godt eller dårlig tegn, og har spurt alle som kan tenkes ha peiling. Noe entydig svar finnes ikke - derfor velger jeg å tolke det positivt.
Det likner den følelsen man har når beinet har sovet, en slags intens kribling og nesten overfølsomhet. Som brenning nesten.
Jeg krysser fingrene for røykskade. Det vil si at alt nesten skal bli som før. Kanskje med en større dose takknemlighet og toleranse for flekker.
Jeg stresstestes stadig. I helgen var vi i bryllup på Inderøy. Fint! Både å være vitne til kjærlighet, se brudepar og gamle kolleger - og å vise frem sitt nye jeg. Det er forbundet med en viss sjenanse - ennå. Og dessverre noen tårer over et gammelt rødvinsflekket og raskt jeg. Når tårene først er der, flyter de lett og gir uvegerlig en synkende følelse som sitter i en stund.
Før eller senere blir man fortrolig med sitt nye jeg, og det er slett ikke sikkert at det er så ulikt det gamle. Jeg kjenner en stadig større del av meg selv igjen, nesten som å bli overhalt litt etter litt.
Fremdeles er det noe gammel stopp og litt muselort som skal ut. Men for hver stresstest glir det litt lettere. Det er som en sakte forsoning av at livet blir det det blir. Du kan stritte imot, men da havner du i et hjørne. Det er ikke noe blivende sted.

August 2011

Troen på GPS

Det er tankevekkende hvor mange som vet hvor du skal, når du knapt vet det selv.

I journalistikken opereres det med konsekvens-ekspert. Det er en person som har kjent konsekvensene på kroppen. De vet forskjell på teori og praksis. Ikke minst vet de at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng - selv om ekspertene sier det motsatte.
- Jeg liker å vite at jeg kommer dit jeg vil, sa mannen min da vi var noen dager på Sjælland.
- Vel, jeg liker å ikke vite, svarte jeg, lett sur.
Vi kunne selvsagt kjørt raka røret. Slik ville vi kommet fort frem, spart tid og penger. Sluppet engstelse, irritasjon og raske og gale beslutninger.
Istedet narret jeg oss inn i et København fullt av enveiskjøringer og stengte gater. Men der kom vi på baksiden av Jorcks Passage, like ved en slags parkeringsplass ved en fotobutikk og en sjappe full av eksotiske sjakkspill der en velantrukket, eldre herre på en grønnmalt damesykkel beveget seg i sneglefart forbi. Med GPS ville vi vært på motorveien forlengst.
Dit kom vi også, før jeg igjen furtet oss ut til Kystvejen og Hellerup og sjøen. Der fant vi et conditori med kaffe og tebirkes, det ble sykkelhjelmer og S forelsket seg i en hvit sykkel og fikk tak i brukelige tesiler. Dessuten ble vi tilsnakket av en gammel dame som så meg rett i øynene og sa at jeg ikke måtte gi meg! Hun hadde selv vært ute av stand til å gå etter en blodpropp - og nå syklet hun rundt.
Jeg oppdaget at jeg er blitt enn konsekvens-ekspert, og ikke minst at jeg ikke tar råd fra hvem som helst. Da må jeg jo også tåle å ta feil, og det gjør jeg jo ikke nødvendigvis..
Da vi omsider kom oss videre, var vi skjønt enige om at omveien var verdt det. Sånn opplever jeg tilværelsen også. Å være underveis. Det handler om å være åpen for det uventede. Det er så mye vi ikke vet. GPS gir kontroll. Eller kanskje illusjonen av kontroll. Vi tror det er vi som bestemmer.
Mine tanker går - igjen - til alle dem hvis liv har tatt en annen retning enn det forutsatte. Det er mange, særlig i sommer. Du mister noe, men når støvet har lagt seg oppdager man jo også at noen nye dører åpner seg. Det tar tid for støvet å legge seg. La det ta den tiden det tar. Kjenn etter selv. Ikke la andres svar bli bestemmende for dine. De vet ikke ditt beste. Det vet bare du. Tillat deg bå ta feil.
- Det er så mye vi ikke vet om hjernens evne til helberedelse, sa fastlegen.
Det var en befrielse. Jeg har mistet troen på fasitsvar. Vis meg hva som er mulig, ikke hva som er umulig Jeg vil se blå himmel, ikke regn. Det er kanskje blåøyd, men det holder meg gående. Det er det viktigste; holde det gående, ikke komme frem. Da er reisen slutt.

August 2011

lørdag 13. august 2011

Ingen snarveier

Hvordan er det nulig å bli bedre og verre - samtidig?

Jeg føler at jeg sjangler mer, men har bedre balanse og syn. Dessuten er jeg gladere, mer tilstede og mer takknemlig. Det er ikke fullt så mye klaging over skeive negler hos jentene og et ansikt som ikke ligner seg selv.
- Det finnes ingen snarveier, sa synsterapeuten da jeg fortalte henne at jeg øvde på alfabetet med penn og papir.
aaaaaaaaaaaaaaaaaa
bbbbbbbbbbbbbbbbbb
ccccccccccccccccc osv.
i ikke så elegant løkkeskrift. Det ser ikke ut. Så og si uleselig. Og min jevne, fine håndskrift... Takke f... for tastatur. Tenk at jeg var en råtass til å ta notater. Det var da. Før.
- Vi tar det fra begynnelsen, sa synsterapeuten og viste meg "vindusviskeren", Med helt jevne bevegelser skal jeg sveipe hånden og underarmen frem og tilbake på et ark med nederste hjørne vendt mot magen.
Deretter skal jeg lage striper 90 grader på og ta i bruk håndleddet. Alt mens jeg holder skriveredskap mellom tommel og pekefinger i et fast, men avslappet grep.
Dette er nå. Godt at slaget har mørnet min tålmodighet.
Denne tålmodigheten kommer godt med. Jeg tror faktisk at "tilbake til start" gjelder alt. I dag fikk jeg høre om en kreftpasient som omsider skjønte at han måtte sette ned tempoet, ikke bare overføre det til andre aktiviteter.
Etterhvert begynner det å sige inn hos meg også. Senest i går kom en gammel dame bort der vi satt på et konditori utenfor København. Jentene hadde leid meg til bordet, og C var borte ved disken for å bestille kaffe og tebirkes.
- Du må ikke gi deg, sa hun intenst etter innledende fraser. Uoppfordrer og ikke uten triumf fortsatte hun:
- Jeg fikk en blodpropp for syv-åtte år siden. Lenge kunne jeg ikke gå. Nå sykler jeg!
Hun er en av mange med klokketro. Det smitter. Kiropraktoren sier at jeg kommer til å se ut som en rosin. IL har lovet meg rynkekrem. C sier at han tar meg uansett. For jentene er jeg mamma. For familien er jeg meg. Det får holde.
Folk er fulle av forståelse. De legger inn et ekstra gir. Skrur sammen en trillebår. Inviterer og varter opp. Henter og leier. De skjønner at det ikke finnes noen snarveier.
Jeg er helt ærlig ikke sint, ikke så  trist heller, men litt forundret. Hvordan havnet Jeg i denne situasjonen? Når jeg sier at jeg blir bedre og verre, tror jeg det er fordi jeg begynner å innse hva jeg har mistet. Det er som å få barn for sent
- Hvorfor har ingen fortalt meg hvor kult dette er?
Joda. Du har fått høre det. Men du har ikke hørt etter. Jeg kjenner at jeg kan bli oppgitt over at jeg ikke har innsett hvor godt livet har vært. På den annen side er det om å gjøre å ta inn over seg hvor godt livet er. Smerte er uunngåelig. Lidelse er valgfritt (fritt etter H.Murakami). Og jeg kan ihvertfall lese!

August 2011      

torsdag 11. august 2011

Høstplaner

Jeg er i full gang med å legge planer for høsten. Resten av familien også.

Der er en slags normalitet. Det bærer bud om daglige rutiner, om en kjedsommelighet og forutsigbarhet som jeg tror vi alle savner.
Begge jentene skal med stor forventning begynne på nye skoler. C ser frem til en travel høst. Jeg gleder meg til yoga, sykling, svømming, gåing, skriving, samsyn, koordinasjon - alltid håpefull. Kanskje urealistisk?
Om morgenen ligger jeg i senga, tenker og legger planer. Tanken er rask. Den farer fra det ene til det andre, fra høner til flytting av stauder, fra mer skriving til trening. Selv jobbing har begynt å dukke opp på radaren.
- Du skulle jo luke, sier faren min med et smil og byr på egendyrkede rødbeter.
Ja. Og nei.
Det begynner med en tanke. Neste skritt (bokstavelig talt) er ikke like enkelt. Jeg har for mange planer, men det har jeg alltid hatt. Sakte tempo er noe jeg må lære meg. Det går saktere enn før, men fort nok i og for seg. Igjen: Jeg må ta meg i nakkeskinnet og SE fremskrittene tross tempo.
For ett år siden var det utenkelig bare å sykle. Nå er det ihvertfall på tenke-stadiet, og jeg VET at jeg i løpet av de nærmeste ukene må prøve å sykle til yoga noen kilometer unna. Motbakkene kan jeg i verste fall gå opp med støtte i sykkelen og det er jo bare å sette seg ned og hvile.
Jeg har tenkt at jeg er en sprinter. Nå må jeg lære langdistanse, for ikke å snakke om marathon. Min jevne håndskrift går i alle retninger. Kaffekoppen skvulper over. Jeg lærer masse som jeg ikke engang er meg bevisst. Det er som å løpe med blylodd uten å vite om det. Det styrker muskler du ikke vet at du har - før etterpå. Sakte, sakte lærer jeg å be om hjelp. Tenk, jeg må jo ikke gjøre alt selv.
Men jeg kan kanskje etterhvert bestemme mer selv fordi jeg er mer mobil. For en luksus å drikke kaffe mutters alene og sitte så lenge jeg gidder! Eller på impuls gå innom en butikk og på besøk (stakkars de som bor på min vei).
Av et radioprogram har jeg lært uttrykket "fermata". Det betyr en midlertidig pause elller skifte i tempo i musikken. Jeg er midt i en fermata. Alle - inkludert meg selv - holder pusten. Venter på det som skal komme. Jeg tenker på livet, på alt vi ikke vet skal skje, på alt vi tar for gitt - og det som kommer etterpå.
Steve Jobs har kalt det "Connecting the Dots" i sin tale til førsteårstudenter ved Stanford-universitetet. Caroline Casey kaller det i sitt foredrag på Ted "be who you are". Vi vet ikke hva livet gjør med oss før etterpå. Først da kommer mønsteret frem. Å kjempe for å bli den du er blir kanskje enda tydeligere under en krise. Akkurat som noe musikk bare har ett tempo, utvikler vi mennesker også vårt basert på de erfaringene vi gjør oss. Hvor dette leder vet vi bare i ettertid. Heldigvis.

August 2011

Bare bryderi

Å være til bryderi er en tabu i vår tid.

Det skal gå fort og smertefritt, på grensen til hva du klarer. Greit nok når du er ung og frisk. Hva hvis du er syk eller gammel?
Jeg har akkurat lest en artikkel i New York Times om en mann med ALS (amyotrofisk lateral sklerose). Det er en sykdom som sakte, men sikkert beveger seg inn i kroppen og lammer deg til døde.
Han forteller om gode venner, så gode at de vil hjelpe ham inn i døden. Han argumenterer for å beslutte seg inn i døden. Man kan ikke krangle med en døende mann om døden. Men det er tankevekkende at man ønsker seg død når pleie- og omsorgsbehovet blir stort.
På den ene siden er det hans beslutning å ta. På den annen side er det beslutningen til de som skal bære sorgen ved hans død - og det er ikke sikkert at de ser det på samme måte.
- Jeg hadde ikke orket at du døde, mamma, sier min yngste.
Å ønske seg livet er ikke alltid lett. Men det blir lettere hvis man klarer å forsone seg med at det blir som det blir.
Jeg tenker at det å ta hånd om noen handler om vår menneskelighet og vår vilje til å gjøre mest mulig ut av livet. Det finnes en bok som heter "One Hundred Names for Love: A Stroke, a Marriage and the Language of Healing " som kom ut i 2011. Her skriver vitenskapsskribent og poet Diana Ackerman om ektemannen Paul Wests vei tilbake til livet og språket etter et slag i 2005. Ackerman bruker all sin kunnskap om nevrologi, sin nysgjerrighet og kjærlighet på å få mannen tillbake fra sykdommen.
Boken har ingen "happy end". Paul blir ikke som før. Men det er tankevekkende å lese hvordan sykdommen til Paul har gitt dem en helt ny retning som de etterhvert forsoner seg med.
Livet er ikke enkelt. Det sterkeste er å lese hvordan livet går videre, til tross for "bryderiet".
Det er en stor forskjell på å se seg tilbake og vite hvor man står, og på å være underveis. Jeg er underveis. Og jeg har mye viljestyrke - antagelig mer enn hva godt er.
- Jeg vet ikke om du kan tvinge balansen tilbake, sa min mann da han kom meg i møte der jeg kom vinglende etter å ha vært ute med søpla i sommerregnet.
Ære være han. Det er ingen enkel jobb å stå ved siden av og se på at jeg går på trynet og nekter å avfinne meg med virkeligheten.
Jeg er som en elsket tekopp som har gått i knas. Hanken gir bare delvis hold. Det er lett å skjære seg på kanten. Den tåler ikke oppvaskmaskin og må vaskes nennsomt for hånd. Skårene kan kastes, men bunnen er hel og holder vann. Stlt den riktige veien er den fin til en liten bukett, men den blir ikke som før.
Love is in the eye of the beholder. Da får koppen bare vise seg fra sin beste side. Det hjelper ikke å ønske seg til søplekassa. Noen må kaste deg. Og det er langt fra sikkert at oppfatningen av bryderi er felles eller evig. Det er lett å la seg forføre av smerte og tro at døden løser problemer.

August 2011

Full sommer

Endelig er sommeren her. Og nå må alle jobbe.

Jeg og. Selv om jeg ikke går på jobben i den forstand. Jeg har brukt deler av sommeren på å lese meg til en forståelse av hva mitt nye liv kan bli.
"One Hundred Names for Love" er historien om et slag, afasi (evnen til å bruke språk) og et ekteskap. Hovedpersonene er begge forfattere og språket er ett av de viktigste limene i deres forhold. Boka handler om den sorgen de går gjennom, men også gleden over å være to - og det å gjenfinne noe, om ikke alt på samme måte. De jobber begge på hvert sitt vis.
Jeg har også lest utdrag av andre bøker om slag. Det finnes de som har komponert musikk (Händels "Messias"), blitt presidenter (Woodrow Wilson) og vunnet Oscar (Patricua O`Neal som også var gift med forfatteren Roald Dahl) ifølge "Stroke for Dummies". Slag er hardt arbeid, og det gjelder ikke å gi seg. Jeg gjør alt jeg kan for å holde fast ved bedringspotensialet. Og jeg vet at C gjør det samme fra sitt ståsted. Det betyr alt å være flere. Men jobben må du gjøre selv. Sorgen er individuell, men gleden kan deles.
Å gå gjennom en krise utløser store muligheter, man må bare ikke bukke under.
Jeg kan lese, tenke og være sammen med færre om gangen. Jeg kan i mindre grad bære, gå og balansere. Det gjelder å holde fast ved det man kan og liker - og det gjelder å se det lille i det store.
- Gjør dette, tante A! sier min lille niese og demonstrerer noen hopp i en trapp som ser lekende lette ut. Jeg prøver det samme og kjenner at kroppen er blytung samtidig som jeg føler at beina flyter bakover.
- Du vet, det der er slett ikke verst, sier kiropraktoren - og jeg synger inni meg: "Du sier det for å trøste, du...".
Samtidig vet jeg at han har rett, det er bare så jævlig mye jobbing som gjenstår. Jeg må lære alt på nytt. Hvert steg, hvert tempo, hvert sprang, hvert hopp, hvert alt. Godt jeg slipper å tenke alt på nytt, si alt på nytt - for selv diksjonen og pusten er i ferd med å komme seg. Jeg kan til og med rope på bikkja uten å ende i fistel.
Men det gjenstår ennå arbeid.
- Nå kan jeg se at du begynner å miste muskulatur i beina, sier C.
Jeg merker selv at klær som har sittet trangt er mer romslige, og ansiktets høyre side trenger mer kjøtt og muskler.
- Jeg er sikker på at samsynet kommer, sier kiropraktoren. Jeg også. Nå kan jeg se helt til veien på hytta. Jeg sykler på tre hjul uten el, klipper plen på en liten traktor og går på do med gåstol. Når hodet ikke henger med, stopper jeg bare.
Ikke minst gleder jeg meg til høst og arbeid. Arbeid er trening og glede. Arbeid er to skritt frem og ett tilbake, glede og skuffelse. Arbeid er selvstendighet og alenetid til å følge eget tempo. Jeg liker det. Eget tempo. I mitt nye liv håper jeg å sette betingelsene selv. Noe må det være igjen for å jobbe hardt. Uførpensjonisttilværelse frister ikke.

August 2011

torsdag 28. juli 2011

LANGDISTANSE

Minst 100.000 mennesker var samlet ved Oslo rådhus på mandag.  Men det er NÅ det begynner.

Et sted rundt 80 familier mistet et medlem 22. juli 2011.  Lag en middag.  Bak et brød.  Klipp en plen.  Luft en hund.  Og etterhvert:  Måk et ekstra inngangsparti.  GJØR noe.
Det er NÅ vi viser omtanke -- og kanskje i år fremover.  Fælt å si det, men når blomstene er visnet og lysene brent ned, det er DA vi ser hvem vi egentlig er.  Alle kan løpe 60-meteren.  Få orker et marathon.
Det vil bli smerte -- og det å forholde seg til andres smerte og utilstrekkelighet er vanskelig.  Nå gjelder det å holde sammen.  De kommer til å trenge tid.  Og så dumt som det høres:  Tiden leger sår.
Sår eller arr er noe vi alle lever med.  Alle som leser intervjuet med siktedes far, skjønner at det gjør siktede også.  Ikke at det på noen måte rettferdigjør hans handlinger, men at det er et wake up-call til alle som velger ikke å bry seg, burde være åpenbart.
Ingen kan ta ansvar for gjerningmannens forbrytelser, men det er som Oslos ordfører Fabian Stang sier: - Vi skal straffe ham med mer raushet, omsorg og kjærlighet.
Det vil kreve mye av oss alle, ikke minst de som forsøker å generalisere, dømme grupper av mennesker basert på enkeltopplevelser.  Det finnes gode og dårlige egg i alle kurver.  Fortreng de dårlige, fokuser på det som er bra!
Verden er full av de som tror de vet hvem du er basert på et øyeblikks inntrykk. De som tror de blir større ved å gjøre andre mindre.  Faktum er at den eneste måten å bli stor på, er å gjøre andre større.  Slik vokser respekt -- og den er helt nødvendig i en verden som blir mindre og mindre og hvor ulikhet er det eneste som er sikkert.
Du kan ikke bekjempe annerledes tenkende ved å lukke grensene og stenge deg inne.  Vi må ta verden inn. Every man is an island, entire of itself.  Every man is part of a continent, part of the main, for å si det litt løselig etter dikteren John Donne.
- Jeg synes du er tøff, sier folk til meg der jeg sjangler avgårde med halve ansiktet lammet.  At jeg har et stykke igjen bekreftes av alle barn som stirrer med åpen munn.  Voksne kikker litt mer stjålent.
- Jeg kan jo ikke gjemme meg bort, sier jeg.  - Da krymper jeg ned til ingenting.
Tårer vil renne -- for familiemedlemmer, venner, kolleger og livet som tok en uventet retning.  La dem renne.  Dette gjør vondt. Blod, svette og tårer, som Churchill ville sagt.  Det finnes ikke noe alternativ.  Smerte er smerte.  Det tar den tiden det tar.  Men lidelse er noe du velger.  Det bestemmer du.

26 Juli 2011

Spørsmål og svar

Kanskje er det riktig at vi aldri får noe svar. Men vi kan ikke la være å spørre hvorfor.

Sannsynligvis har mer enn 92 mennesker bøtet med livet etter fredagens bombe i Oslo sentrum og skytingen på Utøya. Langt de fleste er unge, hvilket gjør tragedien bare enda mer omfattende.
Jeg synes det mest skremmende er den antatte gjerningsmannens rasjonalitet, hans planlegging og hans systematikk. Slikt kan vi ikke verge oss mot. Pressens dekning av katastrofen viser også vår dragning mot de spektakulære bildene fra Oslo sentrum, mens tragedien utviklet seg på en øy i Tyrifjorden.
I en time fikk den antattge gjerningsmannen herje fritt på Utøya, ifølge politiet. Kan noen forestille seg hvordan man kan gå rundt så lenge og bare skyte ned ungdommer? Hva er det han har opplevd som rettferdiggjør en slik handling? Eller skal vi bare avskrive ham som gal og sperre ham inne lengst mulig?
Allerede finnes det grupper på nettet som ivrer for det siste. Øye for øye, tann for tann. Jeg mener ikke at vi skal forstå ham ihjel. Men hva kan vi lære for at dette ikke skal skje igjen?
Ifølge nyhetskilder har den antatte gjerningsmannen sagt at skytingen var smertefull, men nødvendig. Han ser seg selv som en martyr. Det kom ikke til konfrontasjon med politiet. Han skal ha overgitt seg med en gang, og han forklarer seg villig for politiet i tillegg til at han har sagt sitt på nettet. Det var altså ikke et utvendig angrep på Norge, men en av oss som fikk overledning og angrep oss selv.
Snakk om misforståelse! Den antatte gjerningsnannen har ikke oppnådd annet enn å skape en masse lidelse. Og omfanget av den har ennå ikke gått opp for oss - blomsterhav og stearinlys til tross. Denne smerten kommer til å vare i årevis. Derfor er spørsmålene og svarene så viktige.
Familiene som er rammet, kommer til å trenge oss lenge etter at lysene har brent ned. De kommer til å være "brysomme", "vanskelige" og "kravstore" når vi andre har glemt og gått videre i livene våre. Det kommer vi til å gjøre. Sorgen må du klare selv. Vi er bare mennesker. Dessverre.

24. juli 2011

lørdag 23. juli 2011

23. juli 2011

Det går mot 90 drepte på Utøya. Dette markere et skille i norsk liv.

Vi våknet litt tidligere i dag - ikke fordi bikkja var redd for torden, men fordi vi lurte på hvordan det gikk på Utøya. Jeg trodde jeg hørte feil da de på radioen snakket om 80 drepte. Det kunne umulig vøre mer enn åtte!
Det er det. Og jeg tenker på hvordan dette forandrer livet. Ikke bare for de nørmeste, men for mange - og vi er antagelig flere enn vi vet akkurat nå. Det vil være et før og etter.
Krisepsykiater Lars Weiseth snakker om en sorgperiode på to til fem år. Enkel multiplikasjon og det gir mange, mange år med sorg som bare blir sterkere før den blir svakere. Det er som om vi ikke kan begripe.
Det rareste med sorg er at den kommer i blaff. Disse blaffene er ulike fra person til person, og kommer til ulik tid, utløst av ulike ting. Sorg er en naturlig prosess. Ensom, ja, for alle. Utfordringen er å se hverandre i sorgen. Tillate sorgen både hos andre og seg selv. Og aldri glemme at den rammer også de som ikke selv mistet livet.
Jeg tenker på den antatte gjerningsmannen. Han har drept minst 80 unge mennesker på Utøya. Skutt ned. Kledd seg ut som politi. Innkalt til allmøte. Tilsynelatende helt planmessig. Tilsynelatende en mann - som også tilsynelatende står bak eksplosjonen i Regjereringkvartalet i Oslo. Hva slags tanker kan han ha gjort seg underveis? Det er vanskelig å tenke seg at han har reflektert overhodet.
Jeg håper den menneskelige tragedien ikke forsvinner i politikk, ikke blir borte i valgkampen. Mange har fått snudd livet opp ned i dag. For meg er det det livet handler om. Vi skal alle leve videre. Det blir ikke lett for noen.

23. juli 2011

søndag 17. juli 2011

Shoppingkur

Aldri har vi trengt mindre - og shoppet mer.

Tirader om hvor lite vi trengte og fikk i min barndom skal jeg spare dere for. Jeg har selv vært en shoppingqueen av verste skuffe, men er skuffet over effekten av shopping. Det er ikke lenger den samme.
Da jeg endelig fikk kreket meg ut for å svi kredittkortet, ble jeg bare trist. Det skyltes ikke at jeg haddde brukt for mye penger (selv om jeg strengt tatt hadde det), de dyre klesplaggene fikk meg ikke til å smile engang. Helse og lykke kan ikke kjøpes for penger. Jeg var like syk og ulykkelig som før.
Kanskje er det alderen? Siste sjanse til å tro på egen fortreffelighet før man blir innhentet av livet? Eller et middel mot kjedsommelighet?
Folk pluss minus 50 har ofte økonomi - og helse - til å kjøpe hytter, interiører, biler, båter, klær og god mat. De ekspanderer, reiser og går gjennom en ny tenåringsfase. Shopping blir en kur mot kjedsomhet. For penger er bare... penger. Misforstå meg rett. Jeg tror ikke penger i seg selv er problemet, men ikke alle kler penger. Det tar vekk kreativitet og nøysomhet. Resultatet blir skremmende sjelløst og opplagt.
Jeg ser på bilder av Petter som bodde på hytta vår før. Det er mer enn ett bilde der han og hans gjester plirer mot skarp vårsol og drikker kaffe og spiser brødskiver. Jeg vil ikke kalle dem moteikoner. Forskjellen er at han koste seg, bodde her i skogen hele året og kastet ingenting. Hvem har tid til sånt i en tid da alle må sørge for seg og vi blir tutet ørene fulle av at penger og forbruk er nøkkelen til lykke?
Jeg har ryddet her en gang før. Nå var det Cs tur. Et halvt tonn ble kastet, deriblant en gammel grisematkoker som min far mente var perfekt for pølser!
Da lo min mor, og mente at det neppe var noen sak å FÅ minst ti grisematkokere gratis på finn.no mot henting og kanskje til og med et honorar.
Så det er kanskje grenser for nøysomhet. Men ikke for oppfinnsomhet. Jeg klarte å redde en sinkbøtte med hull (!) og en stor en i turkis plast - inspirert av en som lagde utedusj av en frisbee. Dessuten vil jeg ha uthuset litt skakt og skeivt, i Petters ånd så og si. Man tager hvad man haver, selv om panelen går på tvers. Det blir fint nok.
Perfeksjon er kjedelig og uinteressant, enten vi snakker om hus eller antrekk eller folk. Det er noe alle kan kjøpe for penger.

Juli 2011

fredag 15. juli 2011

På bedringens rand

Det går rett vei. På vei over tunet en morgen tok jeg meg i å tenke på diagonalgang.

- Diagonalgang? sa en av ungene.
Så selvfølgelig beveger vi motsatt arm og bein at vi ikke engang tenker over det. Men jeg tenkte altså på det der jeg vraltet i passgang på vei fra do.
Det er ikke det eneste tegn til at tåka letter. Nå ser jeg etter frosk i (kjelller) dusjen og salamander rundt sluket. Da jeg i dag oppdaget frosken med nesa mot veggen i kjellernedgangen, hadde jeg åndsnærværelse til å be C om å hjelpe den helt ut.
- Jeg synes det var en snill og fredelig frosk, sa han etter å ha satt den ut i sitt rette element med hansker på. C altså, ikke frosken.
Det kan C si som har øyne som virker. Da kan man jo se hva frosken pønsker på, og slipper å finne den med tærne innerst i en sandal. Jeg ble ikke så imponert da halve familien hadde sett frosken inne i sandalen uten å nevne det for meg før etterpå.
Jaja. Litt får man tåle. Jeg er ikke lenger så redd når jeg skal sykle - og har faktisk kommet meg til Son, en vei. Det ble ikke is, men kaffe. Dessuten måtte jeg hentes...
- Du er henta, sier folk til meg og da må jeg bare ta farvel.
Utrolig hva man venner seg til etterhvert. Jeg minimerer bruk av venste hånd fordi tommelen får armen til å skjelve, men da jeg i dag stakk venstre hånd ned i varmt oppvaskvann gjorde det vondt - og for to år siden merket jeg ikke engang varmen fra en nystekt loff der jeg holdt den i et fast grep.
Jeg går forøvrig som en ustø skøyteløper, må kjenne etter hvor balansen er og enten gå ned i hockey for å gjenvinne likevekten eller stolpre meg videre mot nærmeste vegg.
Men drømme det gjør jeg. Noen ganger spiller jeg basket, andre ganger sykler jeg til Toppidrettssenteret og løper rundt Sognsvann. Og mellom nedturene innser jeg hvor heldig jeg er. Ikke bare har jeg mange rundt meg, jeg har meg i behold og jeg er underveis til et nytt liv. Det er mye mer enn tenåringene eller Kiwi-sjefen som kjørte fort med båt denne uken. Tenk hvor fort livet snur. Glad og sommerkledt det ene øyeblikket. Død det neste.
Nå kan jeg se helt frem til veien forbi hytta, kanskje 100 meter borte. For et år siden kunne jeg knapt fokusere på det som lå foran meg på bordet. Verden blir større for hver dag. Det er som om jeg er en ferd med å få hode og kropp til å finne sammen igjen. Jeg har handlet mat i fremmede butikker, kjøpt pledd og sett på vedovner - men utrolig sakte og bare med de jeg kjenner aller best. Nå gjelder det å nyte fremgangen og få drømmene til å bli virkelighet. Jeg er på bedringens rand.

(Tittel rappet av JE Vold)

Juli 2011

tirsdag 5. juli 2011

Kjærlighet i sykdommens tid

Kjærlighet overlever ikke omsorg.

Ordene er ikke mine, men de gjorde meg trist - og bekreftet alle mine bangeste anelser. Er det mulig å elske på helt andre premisser enn de man har gått inn i et forhold med?
Det finnes mange eksempler på at det ikke går. Noen ganger har "den syke" gått, andre ganger har hun eller han blitt forlatt. Det krever sin mann (eller kvinne) å bli når alt ser som tristest ut.
- Skulle jeg forlate min kone midt i hennes verste tragedie?
Den norsk-pakistanske taxisjjåføren lo, kanskje av av det absurde i tanken.
- Ja, sier vi, til døden skiller oss ad.
Så enkelt er det ikke lenger, Tenk på vitenskapsmannen Stephen Hawking, forfatteren Finn Carling, brannmann Lasse eller atleten Cato Zahl-Pedersen som alle er i besittelse av en usedvanlig drivkraft. Men hva når ektefellen sjangler, uttrykker seg dårlig eller er blitt en annen. Hvor går grensen?
For det finnes en grense, og den er ulik for hver og en. I en kronikk i VG 1. juli skriver seniorprest Knut S. Bakken at vi må bli flinkere til å leve med gleder og sorger. Tragedier og sorger inntreffer. Så enkelt er det. Vi er bare så sørgelig uforberedt - og den eneste vei ut av sorgen er gjennom den.
Jeg ble eitrende forbanna av overlegens ord til min mann. Det er tungt nok å komme seg gjennom sykdom om ikke man skal forholde seg pessimistisk (eller realistisk) til utfallet. Jada, det finnes et før og etter, men jeg og mine må få lov til selv å finne veien gjennom sorgen - enten vi klarer det sammen eller ikke. Vi skal tross alt leve videre med våre valg.
Folk er forskjellige. Noen har ikke engang et håndkle å kaste inn, andre gir seg ikke selv når håndkledet er tæret bort. Det er ulike strategier, men kreftene må du hente i deg selv. Hvem som er i besittelse av hva, vet man ikke alltid på forhånd. Jeg glemmer aldri lederen av MS-foreningen:
- Hvis jeg hadde kunnet bestemme tidspunktet for min død da jeg fikk diagosen, hadde jeg vært død forlengst, sa han med et smil, vel vitende om hvor dårlige fremtidsutsikter multippel sklerose gir.
Ansikt til ansikt med død eller uførhet tåler vi mer enn vi tror. Ikke glem at dette er en prosess der det gjelder å holde håpet i live. Det tar tid. Din dårlige erfaring eller negative tanker gjelds ikke. Uten en visjon for livet, kort eller langt, dør vi. Det er visjonen vi må holde fast ved.

Juli 2011

mandag 4. juli 2011

Riktig retning

Du snakker bedre og ansiktet er helt annerledes.

Ordene kom fra ML, min lærer på ungdomsskolen. Det er gått mange måneder siden vi møttes sist. Denne gangen var hun ute og sprang med en venninne - jeg var ute og trillet sykkel.
Godt å høre henne si det. Godt å høre hvem som helst si det. For jeg har for lengst glemt at ordene kommer jevnlig fra min mann, kiropraktoren og treneren i tillegg til alle jeg treffer som ikke har sett meg på en stund. Godord preller av som vann på gåsa.
Selv ser jeg ikke en dritt, men merker endring som jeg ikke kan konkretisere - og humørsvingninger. Sistnevnte merker jeg til dels godt, og de tar nesten knekken på meg, som om kroppen må ta igjen for nummenheten ved å gi meg dobbel dose av alt mulig faenskap.
- Jeg skjønner ikke at du ikke gråter, sa Cy til meg den fatale sommeren i New Jersey.
Da var jeg helt uforstående. Nå vet jeg bedre. Jeg tror jeg var for sjokkert til å gråte, for skadet til å fatte omfanget. Eller kanskje var jeg så ute av mitt eget element at jeg instinktivt visste at jeg måtte holde igjen, holde ut, vente.
Det er der jeg må sette inn krefter. For jeg tror faktisk det er der slaget står. Her må man bare holde ut til alt er over - og det gjelder ikke bare meg. Winston Churchill hadde rett. Det er krig, og intet annet er sikkert enn blod, svette og tårer.
Jeg er heldig som har så mange med meg, mange som står meg nær har psykisk og fysisk kondis til å holde følge, ja, selv revisoren til C henger med.
Dette engasjementet er uvurderlig - og kanskje et resultat av vår åpenhet. Det er til å overleve av, til å leve for og jeg håper til aldri å glemme, men til å føre videre. Videre, Blod, svettte og tårer finnes i alles liv.

Juli 2011

søndag 3. juli 2011

Sommeren med sykkel

Målet for sommeren er klart: sykle og kjøpe is.

Det kan synes som en bagatell. For meg er det blodig alvor. Å beherske en sykkel med tre hjul som veier et tonn og som kutter ut hjelpemotoren midt i de bratteste oppoverbakkene er potensielt meget blodig alvor - og det er ikke bare hestebrems som biter hull i huden. Sår oppstår der du minst venter det.
- Ikke ta beina av pedalene! skriker min bedre halvdel der jeg skjener avgårde på humpete skogsveier. I motsetning til en vanlig sykkel kan du ikke legge deg over, men må sitte rett opp og ned og det fføles veldig unaturlig.
Jeg gruet meg forferdelig, etterhvert mindre og mindre, men gruen er der. Av alle ting hjelper det på synet! Jeg må fokusere nært og fjernt. Verden har blitt større og ikke fullt så dobbel. Jeg tror koordinasjonen kommer også. Allerede kan jeg holde sykkelen stille mellom museskrittene, og jeg har oppdaget at bremsing hjelper mot vingling. Heg har også oppdageet giret. Det er jo en veksignelse! Heldigvis er sommeren lang, så jeg kan øve og øve.
Det brenner i venstre arm og hånd og hele ansiktet. Jeg skylder på syklingen. Det hjelper også med ro og TLC (tender love & care). Dessverre går jeg fortsatt som en krøkke, men utedass på den andre siden av tunet og ikke noe å holde seg i, gjør underverker. Må du, så må du. Falle på mykt gress er ingen heksekunst. Det er bare når jeg tror jeg kan holde meg fast at jeg slår meg.
Sånn sett er slag som livet ellers. Det er når du stoler blindt på omgivelsene at du får deg en på trynet. Når du vet at du må stole på deg selv, er du også forberedt på det som kommer.
Sykling er å hengi seg. Du vet at du må stole på tyngdekraften og ikke sette ned beina - heller bremse kontrollert. Det er en prosess å lære dette på nytt, og for min del tar det (for) kang tid. Jeg tenker at dette er noe mange må gjennom; rykk tilbake tik start. Livet har et før og etter; det være seg en skilsmisse, et tillitsbrudd, ufrivillig barnløshet, død eller sykdom. Kunsten er å forstå hva du kan gjenbruke og hva du må lære på nytt.
- Du er i en konstant forhandling der motparten ikke har noe å gi, der du hele tiden må jenke deg, sier C.
En sykkel med tre hjul er en jenking. For to år siden ville jeg ikke bli sett død på tre hjul. Nå er situasjonen en annen. Det er etter. Ennå har jeg ikke situasjonen helt under kontroll, men jeg kommer dit.
Jeg gleder meg til å sykle uten å grue meg. Kanskje vil det gå saktere enn jeg tror. Det er så mye jeg ikke vet. Annet enn at jeg fremdeles nekter å akseptere at etter blir dårligere enn før.

Juli 2011

fredag 24. juni 2011

Avslutnings vis

Den ene avslutter barneskolen. Den andre ungdomsskolen. Uten nostalgi.

Nostalgien tror jeg er mer utbredt hos de voksne. Egentlig er det jo litt rart. Det er jo ungene som har tilbragt mest tid sammen. Vi voksne tenker bakover, på det som har vært og hvordan livet vil bli på bakgrunn av det. Ungene tenker fremover - i beste fall, men lever her og nå.
Kanskje det er derfor vi alle husker inntrykkene, bøkene og musikken fra ungdomsårene så sterkt. Kanskje det er derfor vi som voksne lar oss skremme av eller bagatelliserer sterke følelsesutbrudd. Vi er fokusert på forutsigbarhet og kontroll.
Kanskje er det det tidligere NRK-medarbeider Åshild Ulstrup mener når hun snakker om livsmot, om gamle menneskers evne til å se at livet går i faser og at ingenting varer evig - selv ikke smerte.
Jeg tenker at mine jenters evne til å avslutte henholdsvis barne- og ungomsskole med relativt lett hjerte, fokusert på det som kommer, er ganske klokt. De vet at de sier farvel til masse fint, men er like fullt optimistiske med tanke på hva som kommer.
Det er vi foreldre som plutselig innser at masse av det vi har satt pris på, er slutt. Det blir kanskje ikke noen kanotur neste år. Da er vi opptatt med å gjøre andre ting. Den kontakten vi har opparbeidet gjennom foreldremøter og arrangementer opphører. Nå må vi selv ta initiativ - og det er det ingen som har tid til. Selv ikke når ungene flytter ut, vil tiden strekke til.
Jeg kjenner på endring, og det skremmer vannet av meg. For noen uker siden så jeg dokumentaren "Man on a Wire". En av hjelperne gråt ved tanken på det som hadde vært - og kanskje hvordan Phillipe Petits stunt endret livene til mange mennesker som var involvert. Det gjorde sterkt inntrykk å høre Petits kjæreste gjennom mange år fortelle hvordan stuntet forandret ham - og hvordan kjærligheten tok slutt. Ganske enkelt og nøkternt fra en eldre dame med smil om munnen.
For unge er endring noe selvsagt. Jeg tror mange voksne tviholder på sin virkelighet. Det krever mot og krefter å rykke tilbake til start. Og kanskje en porsjon naivitet for å lykkes.

Juni 2011

Dagen derpå

Noen ganger virker
døden være en befrielse
- for alle.
Er det bedre å
være halvveis
i live
enn å dø?

Det er da jeg tenker
på sjøsyke,
på alt som går over,
på at man aldri vet,
på at noen andre skal leve videre
med sorgen.

Det er som en stafettpinne
du aldri blir kvitt.

Døden.
Tilbake til begynnelsen.
Get over it.
Det er bare en vanlig fredag.

24. juni 2011