søndag 30. juni 2013

Il temposkift gigante

Temposkiftet er påtakelig. I butikken, på jobben, på skolen, hjemme - overalt egentlig.

Det kan ikke bare være meg.
- Jeg synes ungdommen nå til dags er helt fantastisk. Tenk for noen slabbbedasker vi var. Lekser var et fremmedord, sier folk rundt 50, stumme av beundring for sine barns målrettethet og lønningsposer.
- Og de har oss som foreldre, flirer vi, vel vitende om at vi drakk alt vi kom over og ennå ikke vet hva vi skal bli.
Våre barn derimot er fulle av ambisjoner og virkelyst. De står på. Alt går så det griner - til de går i veggen av at livet viser seg fra vrangsiden. Det gjør det jo for mange, dessverre.
- De kalles "Me"-generasjonen, og det er ikke for ingenting. Alt går veldig bra til det ikke går bra lenger - og da går det skikkelig dårlig. Denne generasjonen mangler robusthet. De tåler rett og slett ikke all verden, sier en leder jeg kjenner.
Jeg vet ikke det. Det har tatt meg fire år å innse at også jeg kan nyte godt av en rullestol. Selv det å skru i fire skruer med drill tok meg en halv dag - til jeg innså at jeg jo kunne holde skruen med en nebbtang i venstre hånd, puste og løfte den høyre mot taket. Og jeg tilhører ikke "Me"-generasjonen.
Men jeg har lært å le midt i galskapen, la ting ta tid og holde balansen mens jeg gjør det. Bare det å ta i en elektrisk drill og løfte blikket mot taket gir jeg meg klapp på skulderen for.
Min venninne, lederen, må motivere og skape et miljø der folk ønsker å stå på for hverandre. Lojaliteten til arbeidsgiver kan ikke tas som en selvfølge. Før var det plass for all slags folk, høyde for gode og dårlige perioder. De lavest nede hadde også vært høyest oppe. Det fantes en romslighet som nå telles i penger, eller mangel på utbytte. Nå nedbemannes de som ikke presteres maksimalt. Alle konkurrerer med alle. Kanskje det er dette mange nå begynner å protestere mot. Det gir ikke mening å slite seg ut for ledere og eiere som vil ha mer penger eller politikere som vil ha mer for pengene. Som om det er penger det handler om!
Livet er lett i 20-årene, travelt i 30-årene og vi tar valg på løpende bånd. Over 40, eller ihvertfall 50 år, begynner valgene å innhente oss. Du visste ikke en gang at valgene hadde konsekvenser, men de kommer like forbanna.
Nå er det jo ikke alt man velger. Noe genetisk bagasje kommer vi jo med og noen ganger får vi en runde vi absolutt ikke hadde bestilt, men vi må gjøre det beste ut av det. Det krever at du er robust, langsiktig og villig til å gjøre en endring.
Jeg vet ikke om denne endringsviljen, eller kanskje endringsUviljen, er så annerledes enn før. Det pussige er at at vi er så fanget i egen erfaring og i egen virkelighet - alltid. Jeg kan huske meg selv i 20-årene, hvordan jeg så kvinner 10 år eldre enn meg selv og tenkte: Hvordan kan de la seg forfalle slik?
Nå vet jeg at forfallet kommer helt av seg selv. Jeg husker blikket fra en venninne på min toåring som hadde buser i nesa og svingte seg lystig i gardinen og ned på den lille babyen som lå urørlig ved siden av henne på sofaen. Jeg kunne se at hun tenkte at slik ville aldri hennes lille nurk bli. En fjortis jeg kjente benyttet enhver refleksjon til å studere seg selv - slik alle fjortiser gjør, oppdaget jeg etterhvert.
Vi er så kule og unike i 20-årene og 30-årene, så blir vi eldre og oppdager at vi er forbausende lik andre og ikke skal leve evig. Men vi skal leve mange liv. Mine bestemødre var begge enker før jeg hadde fylt 1/2 år. Min svigerbestemor var 82 år da vi ble kjent. Tenk alt hva de hadde gjort og lært underveis. Og ikke minst alt de lærte de 20-30 årene jeg kjente dem. Tilpasningdyktigheten kjenner ingen grenser, det gjelder bare å spille med - ikke mot. Som gode venner som ville ha plen ved hytta. De fylte en bergsprekk og sådde. Da vi var der sist hadde canadagjess spist og bæsjet ned hele plenen! Og det øyeblikk de slipper gresset av radaren vil den enten tørke opp eller bli grobunn for kjerr. Alder og erfaring lærer oss hva vi kan gjøre noe med, og hva som er fis i en sandstorm.
Noen venner har jeg hatt i flere liv. Noen har vart i ett og noen har stått over i perioder. Vi erfarer og vokser i utakt. Kanskje det å gå i veggen forbereder deg, og ikke sinker deg. Kanskje det er et tegn på robusthet?
Jeg står på terskelen av et nytt liv - og er verken den første eller den siste. Det har gått sakte og jeg håper og tror at langsomheten er kommet for å bli. Da kan alt det andre gå så fort det vil. Det gjelder ikke å bli en fis i en sandstorm.

onsdag 12. juni 2013

Tornerose-oppvåkning

Mens jeg har sovet, har hekken og ungene vokst. Nå har endelig hodet begynt å våkne.

I går skulle jeg melde ferieflytting på Postens hjemmeside - og sannelig husker jeg personnummer (11 siffer!) til alle i familien også dagen etter. I samme slengen sa jeg fra til DN og Aftenposten, og chattet med Ikea for å få vite hva en gjør med en oppvaskmaskin som ikke virker.
Alt begynner i hodet. For plutselig har jeg skjønt noe om balanse som ikke har gått opp for meg før. Balansen sitter i hodet, men begynner i tæerne som må slippe ned helene, ta kontroll over knærne, rette ut beina, hvile i hoftene, engasjere ryggen, dra skuldrene ned og tilbake, strekke halsen opp, brystbeinet frem og la hodet danse på toppen.
Helen fortalte om sitt barnebarn som lærte seg å gå. Han er ti måneder - jeg er nesten femti år, men jeg kan gjenkjenne gleden og stoltheten over å mestre.
Min trener har begynt å bli mer hardhendt og forlanger mer; fordi jeg tåler der. Akupunktøren konstaterte gledesstrålene at føttene og leggene mine er mindre hovne. Logopeden synes jeg snakker tydeligere. Men best av alt er at jeg er gladere enn før.
Det har en effekt på alle rundt meg. Det gjør dem gladere - og mer tolerante for at jeg fortsatt tråkker dem på tærne, er litt sky og ser litt eksentrisk ut (særlig når jeg smiler - hvilket jeg som sagt gjør stadig oftere). Selv eldre mennesker som spretter ut av biler med handicap-skilting mens regelverket tilsier at slike som meg må parkere på vanlig plass, ler jeg av.
Jeg har tenkt på hvorfor det har tatt meg sånn tid å oppdage balansen. Hvorfor har jeg gått som ei gammal kjerring? Hvorfor har jeg gått med knekk i knærne? Hvorfor har jeg vært ute av stand til å se luten i ryggen?
Det er jo ikke fordi jeg ikke har trent nok. Er det en ting jeg har gjort disse fire årene, er det å trene. Og la det være sagt; jeg er ikke i mål. Men jeg vingler likevel stødigere. Det er som om hodet har funnet veien til kroppen og kan ta regi.
_ Ikke rart du er ute av balanse når du krøller tærne, knekker i knærne og blir rigid fra hoften og opp til heiste skuldre, sier hodet, hvorpå kroppen kan justere gjennom pust og muskelbruk.
Det er nytt. Jeg har gått fra å være hjelpeløs baby til å bli en aktiv smårolling.
Tornerose skal ei sove mer, og jaggu må ikke prinsen ta litt av skylda. Han har kriget i fire år, søstra mi har holdt hekken i sjakk og resten av storfamilien har hjulpet med alt fra planering til barnepass og konfirmasjon. Jeg gleder meg alllerede til å gå etter skvallerkålen og kjøpe moreller uten å ta overbalanse av vektforskyvningen. Best av alt er jeg ikke lei av å trene heller, men først - ferie!

mandag 3. juni 2013

Fugl føniks

I et anfall av optimsisme meldte jeg meg i vinter til ravning i mai.

Ettersom tiden gikk skjønte jeg at dette ikke ville gå - bokstavelig talt. Kan en natterevn som blir leid av en annen ravn, ha noe som helst autoritet? Jeg så for meg situasjonen: Sjanglende og i gul refleksvest skulle jeg lekse opp for ustøe ungdommer i festhumør. I don´t think so.
Det måtte en rulllestol til. Da kunne jeg bruke kreftene på å se og snakke. Dessuten; ingen slår en dame med gul refleksvest i rullestol. Kanskje til og med det ville gi kred å bevege seg ut på hjul?
- Jeg øver, sa jeg til mannen min da vi gikk en testtur med lånt stol.
Da mener jeg ikke rent fysisk øve seg på å kjøre rullestol - selv om jeg ser på nettet at det krever øvelse. For en balanse og overkropp rullestolbrukere har!
Jeg mener den mentale siden av det å bruke rullestol. Enn så lenge er det for meg å gi seg, kaste inn håndkledet, miste alt håp om å gå på to bein. Å sitte i rullestol er å gi etter, erkjenne at jeg ikke klarer meg selv.
Det er selvfølgelig bare tull. Du mister ikke mental makt av å sitte i rullestol eller å ha ett bein eller en arm eller en kropp som ikke virker. Hvis du klarer den overgangen, klarer du alt. Du får makt til å definere hva som er viktig i livet. Jeg så et bilde av en svømmer med ett bein, en hai hadde spist det andre.
- For en kul fyr! tenkte jeg.
Ikke bare hadde han klart overgangen, han levde godt med ett bein. Det var nesten slik at jeg tenkte: hva skal man egentlig med to?
Men for å komme dit, må man øve. Jeg øver - og gleder meg over hver fremgang, enten det er å skille plommen i egget fra hvitten, hakke grønnsaker, rake grus, holde balansen, gå noen skritt, se veien med begge øynene eller svelge kameler. Med trening lar de seg svelge. Jeg klarer ikke å se mørkt på livet om jeg prøver en gang. "All we see is possibility," for å si det med slagordet fra den amerikanske Perkins School for the Blind.
Nå søker jeg NAV om rullestol, lett og håndterbar. Det er en vei til det nye livet, mitt nye liv. Min mann og jeg diskuterer om balansen har blitt bedre, eller om det er min evne til å håndtere manglende balanse som har bedret seg. Her kan vi tillate oss å være uenige. Det spiller ingen rolle hva den andre synes.
I egyptisk - og senere gresk og romersk - mytologi finnes Fugl Føniks som et symbol på gjenfødelsen. Professor Humlesnurr i bøkene om Harry Potter har føniksfuglen Vulcan på sitt kontor. Jeg er ferdig med å brenne. Ut fra tilintetgjørelsen er ravnen første steg, men med rullestol og fornyede krefter er jeg en Fugl Føniks.