tirsdag 19. november 2013

Godt levert

Det begynte som et håp om besparelse, men har blitt en berikelse.

- If you can read, you can cook, lo en venninne som siterte en sør-europeisk svigerinne som var vant til å hyre hjelp i huset.
Det er ikke norske kvinner. Vi gjør det meste selv, på tross av at stadig flere kjøper hjelp til å gjøre rent. Og vi er så gamle at det ikke hersker full likestilling på hjemmefronten. Så da min venninne fortalte at de fikk levert middagsingredienser på døra med tydelig oppskrift, tenkte jeg at dette må prøves.
Å lage mat er i seg selv ingen heksekunst. Utfordringen ligger på stadiene før; komme på hva man skal lage og ikke minst få varene i hus. Det er ikke til å underslå at man lett gjentar seg selv og at familiemedlemmer kommer sultne og sure til bords. "Takk for maten," er en pliktkommmentar - her gjelder det å karre til seg godord selv.
Jeg må innrømme at Godtlevert først og fremst var ren egoisme, men det har utviklet seg til å bli en bonus for alle. Ikke bare får vi velsmakende og variert og sunn mat - måltidet engasjerer alle.
"Ungene" på 15 og 18 år har hver sin dag, foreløpig med meg som assistent. De smaker og lærer og serverer stolt. Nå kan de salte og pepre uten å ta livet av oss andre, de lærer hva krydder smaker, at ikke alt må stekes på full styrke og at det er gøy å lage god mat. De får ros og blir sett.
Jeg på min side får overlevert kunnskap og erfaring og tilbringe tid sammen med dem. På et stadium der mor har gått fra å være helt til å bli en slags anti-helt, er det fint i seg selv. De er jo i ferd med å bli voksne!
Samtidig lærer også jeg og får ideer som jeg kan ta videre de dagene i uken vi ikke får innspill. Oppskriftene samler vi på - og foreløpig har vi ikke gjentatt oss en eneste uke. En jeg hørte om hadde ikke laget samme rett siden april! Jeg forbeholder meg retten til å hoppe over retter som jeg ikke kan utstå. Fårikål ble til en marokkansk lammmegryte isteden gitt.
Men for all del; foreløpig er jeg bare forelsket og smaksløkene vil ha mer. En hjerneblødning gjør meg treig og ustø, så jeg holder aldri tidsskjemaet. På den annen side har jeg mer tid, og for en som liker å lage mat er det ren terapi. Om jeg blir lei av å lage ny mat, vet jeg ikke. Men jeg har en mistanke om at god mat er vanedannende. Det er en berikelse i seg selv.