mandag 29. august 2011

Stresstestet

Iblant føler jeg meg som en gammel lenestol. Jeg blir sittet på igjen og igjen.

For mitt indre ser jeg en av de stresstest-robotene fra IKEA. Til slutt tyter stoppen. Man stiller den i et hjørne og kaster over en pels for å gi den et anstrøk av shabby chic.
Det er selvfølgelig bare juks. Aldri har den skeive stolen vært bedre å sitte i, til tross for rødvinsflekker og levd liv. Den er full av overraskelser og musebæsj - og kan bli som ny med kjærlig omsorg og tid eller penger. Trekket behøver ikke være dyrt engang, bare slitesterkt.
Utfordringen er selvsagt stoppen. Den må være myk uten å gi etter, fast uten å være hard. Vi kan leve uten knappeøyne - kanskje det til og med er bedre å være enøyd.
En sånn gammel lenestol er grundig stresstestet. Den tåler nesten alt, sol og regn, store og små, men brann?
Jeg brenner, Det begynte som en murrring i venstre arm når jeg syklet i sommer. For to uker siden våknet jeg av at venstre side stod i brann - ansiktet inkludert, Jeg vet ikke om det er et godt eller dårlig tegn, og har spurt alle som kan tenkes ha peiling. Noe entydig svar finnes ikke - derfor velger jeg å tolke det positivt.
Det likner den følelsen man har når beinet har sovet, en slags intens kribling og nesten overfølsomhet. Som brenning nesten.
Jeg krysser fingrene for røykskade. Det vil si at alt nesten skal bli som før. Kanskje med en større dose takknemlighet og toleranse for flekker.
Jeg stresstestes stadig. I helgen var vi i bryllup på Inderøy. Fint! Både å være vitne til kjærlighet, se brudepar og gamle kolleger - og å vise frem sitt nye jeg. Det er forbundet med en viss sjenanse - ennå. Og dessverre noen tårer over et gammelt rødvinsflekket og raskt jeg. Når tårene først er der, flyter de lett og gir uvegerlig en synkende følelse som sitter i en stund.
Før eller senere blir man fortrolig med sitt nye jeg, og det er slett ikke sikkert at det er så ulikt det gamle. Jeg kjenner en stadig større del av meg selv igjen, nesten som å bli overhalt litt etter litt.
Fremdeles er det noe gammel stopp og litt muselort som skal ut. Men for hver stresstest glir det litt lettere. Det er som en sakte forsoning av at livet blir det det blir. Du kan stritte imot, men da havner du i et hjørne. Det er ikke noe blivende sted.

August 2011

Troen på GPS

Det er tankevekkende hvor mange som vet hvor du skal, når du knapt vet det selv.

I journalistikken opereres det med konsekvens-ekspert. Det er en person som har kjent konsekvensene på kroppen. De vet forskjell på teori og praksis. Ikke minst vet de at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng - selv om ekspertene sier det motsatte.
- Jeg liker å vite at jeg kommer dit jeg vil, sa mannen min da vi var noen dager på Sjælland.
- Vel, jeg liker å ikke vite, svarte jeg, lett sur.
Vi kunne selvsagt kjørt raka røret. Slik ville vi kommet fort frem, spart tid og penger. Sluppet engstelse, irritasjon og raske og gale beslutninger.
Istedet narret jeg oss inn i et København fullt av enveiskjøringer og stengte gater. Men der kom vi på baksiden av Jorcks Passage, like ved en slags parkeringsplass ved en fotobutikk og en sjappe full av eksotiske sjakkspill der en velantrukket, eldre herre på en grønnmalt damesykkel beveget seg i sneglefart forbi. Med GPS ville vi vært på motorveien forlengst.
Dit kom vi også, før jeg igjen furtet oss ut til Kystvejen og Hellerup og sjøen. Der fant vi et conditori med kaffe og tebirkes, det ble sykkelhjelmer og S forelsket seg i en hvit sykkel og fikk tak i brukelige tesiler. Dessuten ble vi tilsnakket av en gammel dame som så meg rett i øynene og sa at jeg ikke måtte gi meg! Hun hadde selv vært ute av stand til å gå etter en blodpropp - og nå syklet hun rundt.
Jeg oppdaget at jeg er blitt enn konsekvens-ekspert, og ikke minst at jeg ikke tar råd fra hvem som helst. Da må jeg jo også tåle å ta feil, og det gjør jeg jo ikke nødvendigvis..
Da vi omsider kom oss videre, var vi skjønt enige om at omveien var verdt det. Sånn opplever jeg tilværelsen også. Å være underveis. Det handler om å være åpen for det uventede. Det er så mye vi ikke vet. GPS gir kontroll. Eller kanskje illusjonen av kontroll. Vi tror det er vi som bestemmer.
Mine tanker går - igjen - til alle dem hvis liv har tatt en annen retning enn det forutsatte. Det er mange, særlig i sommer. Du mister noe, men når støvet har lagt seg oppdager man jo også at noen nye dører åpner seg. Det tar tid for støvet å legge seg. La det ta den tiden det tar. Kjenn etter selv. Ikke la andres svar bli bestemmende for dine. De vet ikke ditt beste. Det vet bare du. Tillat deg bå ta feil.
- Det er så mye vi ikke vet om hjernens evne til helberedelse, sa fastlegen.
Det var en befrielse. Jeg har mistet troen på fasitsvar. Vis meg hva som er mulig, ikke hva som er umulig Jeg vil se blå himmel, ikke regn. Det er kanskje blåøyd, men det holder meg gående. Det er det viktigste; holde det gående, ikke komme frem. Da er reisen slutt.

August 2011

lørdag 13. august 2011

Ingen snarveier

Hvordan er det nulig å bli bedre og verre - samtidig?

Jeg føler at jeg sjangler mer, men har bedre balanse og syn. Dessuten er jeg gladere, mer tilstede og mer takknemlig. Det er ikke fullt så mye klaging over skeive negler hos jentene og et ansikt som ikke ligner seg selv.
- Det finnes ingen snarveier, sa synsterapeuten da jeg fortalte henne at jeg øvde på alfabetet med penn og papir.
aaaaaaaaaaaaaaaaaa
bbbbbbbbbbbbbbbbbb
ccccccccccccccccc osv.
i ikke så elegant løkkeskrift. Det ser ikke ut. Så og si uleselig. Og min jevne, fine håndskrift... Takke f... for tastatur. Tenk at jeg var en råtass til å ta notater. Det var da. Før.
- Vi tar det fra begynnelsen, sa synsterapeuten og viste meg "vindusviskeren", Med helt jevne bevegelser skal jeg sveipe hånden og underarmen frem og tilbake på et ark med nederste hjørne vendt mot magen.
Deretter skal jeg lage striper 90 grader på og ta i bruk håndleddet. Alt mens jeg holder skriveredskap mellom tommel og pekefinger i et fast, men avslappet grep.
Dette er nå. Godt at slaget har mørnet min tålmodighet.
Denne tålmodigheten kommer godt med. Jeg tror faktisk at "tilbake til start" gjelder alt. I dag fikk jeg høre om en kreftpasient som omsider skjønte at han måtte sette ned tempoet, ikke bare overføre det til andre aktiviteter.
Etterhvert begynner det å sige inn hos meg også. Senest i går kom en gammel dame bort der vi satt på et konditori utenfor København. Jentene hadde leid meg til bordet, og C var borte ved disken for å bestille kaffe og tebirkes.
- Du må ikke gi deg, sa hun intenst etter innledende fraser. Uoppfordrer og ikke uten triumf fortsatte hun:
- Jeg fikk en blodpropp for syv-åtte år siden. Lenge kunne jeg ikke gå. Nå sykler jeg!
Hun er en av mange med klokketro. Det smitter. Kiropraktoren sier at jeg kommer til å se ut som en rosin. IL har lovet meg rynkekrem. C sier at han tar meg uansett. For jentene er jeg mamma. For familien er jeg meg. Det får holde.
Folk er fulle av forståelse. De legger inn et ekstra gir. Skrur sammen en trillebår. Inviterer og varter opp. Henter og leier. De skjønner at det ikke finnes noen snarveier.
Jeg er helt ærlig ikke sint, ikke så  trist heller, men litt forundret. Hvordan havnet Jeg i denne situasjonen? Når jeg sier at jeg blir bedre og verre, tror jeg det er fordi jeg begynner å innse hva jeg har mistet. Det er som å få barn for sent
- Hvorfor har ingen fortalt meg hvor kult dette er?
Joda. Du har fått høre det. Men du har ikke hørt etter. Jeg kjenner at jeg kan bli oppgitt over at jeg ikke har innsett hvor godt livet har vært. På den annen side er det om å gjøre å ta inn over seg hvor godt livet er. Smerte er uunngåelig. Lidelse er valgfritt (fritt etter H.Murakami). Og jeg kan ihvertfall lese!

August 2011      

torsdag 11. august 2011

Høstplaner

Jeg er i full gang med å legge planer for høsten. Resten av familien også.

Der er en slags normalitet. Det bærer bud om daglige rutiner, om en kjedsommelighet og forutsigbarhet som jeg tror vi alle savner.
Begge jentene skal med stor forventning begynne på nye skoler. C ser frem til en travel høst. Jeg gleder meg til yoga, sykling, svømming, gåing, skriving, samsyn, koordinasjon - alltid håpefull. Kanskje urealistisk?
Om morgenen ligger jeg i senga, tenker og legger planer. Tanken er rask. Den farer fra det ene til det andre, fra høner til flytting av stauder, fra mer skriving til trening. Selv jobbing har begynt å dukke opp på radaren.
- Du skulle jo luke, sier faren min med et smil og byr på egendyrkede rødbeter.
Ja. Og nei.
Det begynner med en tanke. Neste skritt (bokstavelig talt) er ikke like enkelt. Jeg har for mange planer, men det har jeg alltid hatt. Sakte tempo er noe jeg må lære meg. Det går saktere enn før, men fort nok i og for seg. Igjen: Jeg må ta meg i nakkeskinnet og SE fremskrittene tross tempo.
For ett år siden var det utenkelig bare å sykle. Nå er det ihvertfall på tenke-stadiet, og jeg VET at jeg i løpet av de nærmeste ukene må prøve å sykle til yoga noen kilometer unna. Motbakkene kan jeg i verste fall gå opp med støtte i sykkelen og det er jo bare å sette seg ned og hvile.
Jeg har tenkt at jeg er en sprinter. Nå må jeg lære langdistanse, for ikke å snakke om marathon. Min jevne håndskrift går i alle retninger. Kaffekoppen skvulper over. Jeg lærer masse som jeg ikke engang er meg bevisst. Det er som å løpe med blylodd uten å vite om det. Det styrker muskler du ikke vet at du har - før etterpå. Sakte, sakte lærer jeg å be om hjelp. Tenk, jeg må jo ikke gjøre alt selv.
Men jeg kan kanskje etterhvert bestemme mer selv fordi jeg er mer mobil. For en luksus å drikke kaffe mutters alene og sitte så lenge jeg gidder! Eller på impuls gå innom en butikk og på besøk (stakkars de som bor på min vei).
Av et radioprogram har jeg lært uttrykket "fermata". Det betyr en midlertidig pause elller skifte i tempo i musikken. Jeg er midt i en fermata. Alle - inkludert meg selv - holder pusten. Venter på det som skal komme. Jeg tenker på livet, på alt vi ikke vet skal skje, på alt vi tar for gitt - og det som kommer etterpå.
Steve Jobs har kalt det "Connecting the Dots" i sin tale til førsteårstudenter ved Stanford-universitetet. Caroline Casey kaller det i sitt foredrag på Ted "be who you are". Vi vet ikke hva livet gjør med oss før etterpå. Først da kommer mønsteret frem. Å kjempe for å bli den du er blir kanskje enda tydeligere under en krise. Akkurat som noe musikk bare har ett tempo, utvikler vi mennesker også vårt basert på de erfaringene vi gjør oss. Hvor dette leder vet vi bare i ettertid. Heldigvis.

August 2011

Bare bryderi

Å være til bryderi er en tabu i vår tid.

Det skal gå fort og smertefritt, på grensen til hva du klarer. Greit nok når du er ung og frisk. Hva hvis du er syk eller gammel?
Jeg har akkurat lest en artikkel i New York Times om en mann med ALS (amyotrofisk lateral sklerose). Det er en sykdom som sakte, men sikkert beveger seg inn i kroppen og lammer deg til døde.
Han forteller om gode venner, så gode at de vil hjelpe ham inn i døden. Han argumenterer for å beslutte seg inn i døden. Man kan ikke krangle med en døende mann om døden. Men det er tankevekkende at man ønsker seg død når pleie- og omsorgsbehovet blir stort.
På den ene siden er det hans beslutning å ta. På den annen side er det beslutningen til de som skal bære sorgen ved hans død - og det er ikke sikkert at de ser det på samme måte.
- Jeg hadde ikke orket at du døde, mamma, sier min yngste.
Å ønske seg livet er ikke alltid lett. Men det blir lettere hvis man klarer å forsone seg med at det blir som det blir.
Jeg tenker at det å ta hånd om noen handler om vår menneskelighet og vår vilje til å gjøre mest mulig ut av livet. Det finnes en bok som heter "One Hundred Names for Love: A Stroke, a Marriage and the Language of Healing " som kom ut i 2011. Her skriver vitenskapsskribent og poet Diana Ackerman om ektemannen Paul Wests vei tilbake til livet og språket etter et slag i 2005. Ackerman bruker all sin kunnskap om nevrologi, sin nysgjerrighet og kjærlighet på å få mannen tillbake fra sykdommen.
Boken har ingen "happy end". Paul blir ikke som før. Men det er tankevekkende å lese hvordan sykdommen til Paul har gitt dem en helt ny retning som de etterhvert forsoner seg med.
Livet er ikke enkelt. Det sterkeste er å lese hvordan livet går videre, til tross for "bryderiet".
Det er en stor forskjell på å se seg tilbake og vite hvor man står, og på å være underveis. Jeg er underveis. Og jeg har mye viljestyrke - antagelig mer enn hva godt er.
- Jeg vet ikke om du kan tvinge balansen tilbake, sa min mann da han kom meg i møte der jeg kom vinglende etter å ha vært ute med søpla i sommerregnet.
Ære være han. Det er ingen enkel jobb å stå ved siden av og se på at jeg går på trynet og nekter å avfinne meg med virkeligheten.
Jeg er som en elsket tekopp som har gått i knas. Hanken gir bare delvis hold. Det er lett å skjære seg på kanten. Den tåler ikke oppvaskmaskin og må vaskes nennsomt for hånd. Skårene kan kastes, men bunnen er hel og holder vann. Stlt den riktige veien er den fin til en liten bukett, men den blir ikke som før.
Love is in the eye of the beholder. Da får koppen bare vise seg fra sin beste side. Det hjelper ikke å ønske seg til søplekassa. Noen må kaste deg. Og det er langt fra sikkert at oppfatningen av bryderi er felles eller evig. Det er lett å la seg forføre av smerte og tro at døden løser problemer.

August 2011

Full sommer

Endelig er sommeren her. Og nå må alle jobbe.

Jeg og. Selv om jeg ikke går på jobben i den forstand. Jeg har brukt deler av sommeren på å lese meg til en forståelse av hva mitt nye liv kan bli.
"One Hundred Names for Love" er historien om et slag, afasi (evnen til å bruke språk) og et ekteskap. Hovedpersonene er begge forfattere og språket er ett av de viktigste limene i deres forhold. Boka handler om den sorgen de går gjennom, men også gleden over å være to - og det å gjenfinne noe, om ikke alt på samme måte. De jobber begge på hvert sitt vis.
Jeg har også lest utdrag av andre bøker om slag. Det finnes de som har komponert musikk (Händels "Messias"), blitt presidenter (Woodrow Wilson) og vunnet Oscar (Patricua O`Neal som også var gift med forfatteren Roald Dahl) ifølge "Stroke for Dummies". Slag er hardt arbeid, og det gjelder ikke å gi seg. Jeg gjør alt jeg kan for å holde fast ved bedringspotensialet. Og jeg vet at C gjør det samme fra sitt ståsted. Det betyr alt å være flere. Men jobben må du gjøre selv. Sorgen er individuell, men gleden kan deles.
Å gå gjennom en krise utløser store muligheter, man må bare ikke bukke under.
Jeg kan lese, tenke og være sammen med færre om gangen. Jeg kan i mindre grad bære, gå og balansere. Det gjelder å holde fast ved det man kan og liker - og det gjelder å se det lille i det store.
- Gjør dette, tante A! sier min lille niese og demonstrerer noen hopp i en trapp som ser lekende lette ut. Jeg prøver det samme og kjenner at kroppen er blytung samtidig som jeg føler at beina flyter bakover.
- Du vet, det der er slett ikke verst, sier kiropraktoren - og jeg synger inni meg: "Du sier det for å trøste, du...".
Samtidig vet jeg at han har rett, det er bare så jævlig mye jobbing som gjenstår. Jeg må lære alt på nytt. Hvert steg, hvert tempo, hvert sprang, hvert hopp, hvert alt. Godt jeg slipper å tenke alt på nytt, si alt på nytt - for selv diksjonen og pusten er i ferd med å komme seg. Jeg kan til og med rope på bikkja uten å ende i fistel.
Men det gjenstår ennå arbeid.
- Nå kan jeg se at du begynner å miste muskulatur i beina, sier C.
Jeg merker selv at klær som har sittet trangt er mer romslige, og ansiktets høyre side trenger mer kjøtt og muskler.
- Jeg er sikker på at samsynet kommer, sier kiropraktoren. Jeg også. Nå kan jeg se helt til veien på hytta. Jeg sykler på tre hjul uten el, klipper plen på en liten traktor og går på do med gåstol. Når hodet ikke henger med, stopper jeg bare.
Ikke minst gleder jeg meg til høst og arbeid. Arbeid er trening og glede. Arbeid er to skritt frem og ett tilbake, glede og skuffelse. Arbeid er selvstendighet og alenetid til å følge eget tempo. Jeg liker det. Eget tempo. I mitt nye liv håper jeg å sette betingelsene selv. Noe må det være igjen for å jobbe hardt. Uførpensjonisttilværelse frister ikke.

August 2011