«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

torsdag 11. september 2014

Frem fra glemselen

Mennesket er forunderlig og ekstremt komplisert. Alt henger sammen med alt. Jeg overraskes stadig.

Det begynte rundt St. Hans. Først glemte jeg 23. juni, dagen jeg aldri trodde jeg ville glemme. I 2009 var det en klam tirsdag i New Jersey og jeg fikk hjerneslag.
Denne sommeren skulle jeg være to uker alene på hytta. Jeg nøt det! Og gjenkjente for første gang på fem år gleden over å være alene; rote og rydde og følge egne innskytelser. Det var bare bikkja og meg - og sant å si begynner hun også å dra på åra og var helt fornøyd med å slappe av i skyggen.
Gamle hunder har en likhet med gamle (og syke) folk. Sansene virker ikke lenger 100 %. Vår gamle labrador ser ikke lenger så godt, gidder ikke å legge ut på tur alene og hører knapt det hun vil høre. En morgen ville hun ut klokken fem. Jaja, tenkte jeg, men da hun etter lufteturen prøvde seg med bjeffing, vendte jeg ryggen og det døve øret til. Hun sov under min seng til klokken var tre om ettermiddagen! Jeg trodde minst hun var død og begynte å tenke på hvordan jeg skulle få 40 kilo hund ned trappen fra 2. etasje.
Nå camperer hun full tid hos mine foreldre, men er en konstant påminnelse av hvordan livet forandrer seg. For oss mennesker er det mye å lære av et kort hundeliv. Lenge har jeg innerst inne tenkt at livet mitt skal vende tilbake og være som før. Nå tenker jeg at mye antagelig er over, slag tar tid, tid som for alltid vil være borte. Og jeg er i ferd med å bli en ny utgave av meg - akkurat som alle andre preget av sine erfaringer.
- Jeg skal hilse fra min mor og si takk, sa en strandet amerikansk musiker som overnattet på hytta.
- Din mor?!!? tenkte jeg - før jeg til min skrekk innså at hun nok er på min alder og en mer naturlig alliansepartner for meg enn sønnen i 20-årene.
I sommer hørte jeg et intervju med den godt voksne, svenske regissør, dramatiker og forfatter Carin Mannheimer som akkurat var død. Hun snakket om hvordan man bruker halvparten av livet på å tilegne seg ferdigheter - og den siste delen på å miste dem igjen. Men man innretter seg. Hun og venninnene vurderte å lage en ringeordning - i tilfelle noen døde. Men som Mannheimer sa: Det kunne jo være at noen reiste til Kreta og glemte å si fra. Da ville jo alle tro hun er død...
Og så lo hun. Vi og. En kan kompensere for mye med litt galgenhumor. Og det betyr ikke at det ikke dukker opp ting underveis. Hjernen, i samarbeid med kroppen, kan virkelig lette på glemselens slør.
Her om dagen skulle jeg melde meg inn i et eller annet som krevde et mobilnummer. 91182921, skrev jeg uten å nøle. Det er bare ett problem: det er ikke mitt nummer!
Etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg på at det er mitt gamle mobilnummer. Jeg har ikke brukt det siden 1999. Likevel spratt det ut av hodet og fingertuppene.
Det er ikke bare der koblingene begynner å virke. Plutselig har jeg glimt av balanse, dyp pust, god artikulasjon, syn og minner. Det er som om musklene har vært der hele tiden, ventet på input fra hodet.
Hodet legger planer. Kroppen gjennomfører. Men læringen går begge veier. Med rekordstabile badetemperaturer kunne jeg rotere begge veier rundt min egen akse i vannet. Jeg svømte med åpne øyne under vann. Og ikke minst klarte jeg å flyte på ryggen med armer og ben strukket ut.
Hvorfor dette kommer nå, vet jeg ikke. Kanskje er det hodetreningen som jeg holdt på med før sommeren, kanskje er det de motoriske gjentagelsene, kanskje er det tiden som går... Uansett er det en enorm glede å føle fremskritt og glede seg til det neste som dukker opp.

fredag 6. juni 2014

Basta!

Følelsen av å være et nummer i en rekke - og der det gjelder å få unna rekka - kan få frem det verste i en.

Jeg var hos en øre-nese-hals-spesialist her om dagen. Etter fem år med slag har jeg egentlig gitt opp alle leger. I den grad man kan si noe generelt er det at mange fremstår som sørgelig uinteresserte i helberedelse og overraskende bastante i sine konklusjoner. Jeg har fått høre alt fra "Har det ikke skjedd noen endringer til nå, kan du bare glemme det", "Jeg kan jo se at du har vært en vakker kvinne engang" og "Ja ja, livet ditt har jo vært ganske spennende til nå".
Før fikk slike kommentarer meg til å gråte. Nå blir jeg bare forbanna. Mest fordi de tar fra meg håp.
Når jeg går til en ØNH-spesialist er det ikke for å konstatere at jeg hører dårlig på høyre øre og komme på en liste for å få høreapparat. Suset i høyre øre er konstant, så når jeg sover på venstre side hører jeg verken mygg, fuglekvitter, russefester eller vekkeklokker. Praktisk altså - for det venstre fungerer utmerket, unntatt til å høre min yngste datters raske tale når strømmen kommer fra høyre eller en annen etasje.
Neida, jeg lever godt med å høre dårlig. Men inni øret (også) finnes balanseorganer. Og min balanse er elendig. Jeg gikk altså til ØNH-spesialist for om mulig maksimere det jeg har av balanse. Men han var døv på det øret.
Jeg ønsket i grunn bare hans erfaring og råd, men han klarte ikke selv å tenke ut av boksen eller bli nysgjerrig på hva han kunne bidra med. Kunne godt skrive meg på liste for høreappparat, men mente vel etter litt press fra meg at han ikke syntes hørselstapet var stort nok - og balanse var ikke hans bord. Han mente en synsforbedring sannsynligvis ville få meg lenger. Og for all del: det har han lanskje rett i.
Nå er jeg bare til en viss grad herre over eget syn, men jeg er herre over min egen reaksjon - og den var ikke nådig. Jo mer jeg tenkte på hva han hadde sagt, jo sintere ble jeg - og faktisk litt oppgitt på hans vegne. Hva er det som får en erfaren lege til å bli så lite nysgjerrig både på vegne av eget fagfelt og på pasienter? Er det ingen grunn til å pushe grenser?
Åpenbart ikke. Selv om en oppegående lege for bare år siden sa til meg:
- Du må aldri glemme at medisin er mer kunst enn vitenskap.
Jeg synes jeg ser de samme tretthetstegnene hos mange - ikke bare leger. Det er som om de glemmer å tenke selv, glemmer å reflektere, glemmer å la seg begeistre, glemmer at de utøver makt i en relasjon til et annet menneske. Istedet for å gi, tar de. Og verst av alt er at de ofte ender med å gjøre seg store på andres bekostning.
Mitt besøk hos ØNH-hals spesialisten endte, tror jeg, med gjensidig forakt. Han syntes min "lidelse" var en bagatell. Jeg syntes ikke jeg ble hørt. Og vi er begge like kort.

fredag 30. mai 2014

With A Little Help

Noe av det fineste med å få slag er at de fleste gjerne strekker ut en hånd.

Jeg skal ærlig innrømme at det tok meg noen år å be om hjelp. Nå derimot har jeg lært at det ikke er noen skam - og at det meste går fortere og det blir mer enn godt nok. Jeg har etterhvert ikke tall på hvor mange taxisjåfører som har tilbudt meg en arm på vei ut eller inn av en bil.
Snekkerne laget en super platting og trapp med gelender som har blitt svart av møkk og tunge hender. Da alt var ferdig, måtte de til overmål leie meg sakte rundt for å se. Nå sitter jeg der hver dag og drikker kaffe og gleder meg over stauder og busker.
Elektrikerne nikker forståelsesfullt når jeg forteller hvor redd jeg har blitt for strøm.
- Bendik var inne til observasjon etter en karamell senest sist uke, forteller den mest erfarne av dem, en sann problemløser når de ikke finner noen kabel fra utelyset som ikke har virket på ti år.
Her om dagen hadde jeg bestemt meg for å gå (med staver) fra logopeden til tannlegen, gjennom Oslo sentrum. En mann forbarmet seg over meg da jeg skulle over en tofelts vei med trikkeskinner ved Oslo sentralstasjon. Det var nok til at jeg ombestemte meg - og ville ta en taxi videre opp til Akershus festning der tannlegen holder til. På den andre siden av plassen stod en gjeng med karer som ikke så ut som mors beste barn. Den ene tok hastig farvel - og satte kurs mot meg.
Jaja, tenkte jeg. Ikke kan jeg løpe og ikke kan jeg bite fra meg. Her er det bare å legge seg ned og spille død.
Men fyren smilte fra øre til øre og ga meg armen. Han spurte om jeg ville ha følge over gaten. Det har blitt sittende i meg - både hans generøse tilbud og mitt sneversyn.
For jeg har oppplevd at folk har sagt nei. Senest da jeg var på vei opp fra garderoben etter svømming og spurte en tilfeldig forbipasserende om han kunne gi meg en arm bort til gelenderet, en avstand på max seks meter.
- Nei, sa han og gikk videre.
Jeg ble verken bedrøvet eller sint - bare litt... overrasket. Først tenkte jeg på hva som hadde utløst hans kontante nei. Var jeg litt for eplekjekk? I for godt humør? Kom jeg for brått på? Dernest var min reaksjon bare dyp medfølelse - stakkars!
Det som slår meg er hvordan min hjelpesløshet utløser en mulighet for å hjelpe - og det har alle behov for. For de fleste mennesker er det godt å kunne bidra. Jeg møtte en kvinne som nylig hadde fått slag. Jeg så en kvinne omtumlet av sin livs kilevink. Hun så at jeg slet med å få til tydelig tale - og viste meg en rekke øvelser for å bli bedre. At hun selv var i knestående, var underordnet
Min ubehjelpelige fremferd gir rom for de mest personlige samtaler - om tap, redsler, skjebner, vanskeligheter, savn og sorg. Noen ganger kan utvekslingen komme på den tiden det tar å krysse en vei. Andre ganger kan det ta timer, dager og år. Det rareste er at ALLE har noe de sliter med i livene sine.
Det eneste jeg kan gjøre er å lytte og anerkjenne. Smerten er alle alene om. Vanskelighetene må vi overkomme selv.

mandag 14. april 2014

Ull og tull

Ull skal vaskes forsiktig og henges opp med omhu.

Dette er barnelærdom. På 70-tallet lærte vi på skolen at plaggene måtte krystes (ikke vris opp) og aller helst tørkes flatt (på en avis eller et håndkle). Såkalte ullprogrammer på vaskemaskin kunne man ikke stole på - med mindre det var et plagg man mislikte intenst (alle som har forsøkt å kvitte seg med ullstilongser vet at de er som kakerlakker og tåler alt).
Ullprogram på vaskemaskin har gjennomgått en revolusjon siden 70-tallet. Nå funker de faktisk! Og jeg har etterhvert konkludert med at plagg som ikke tåler skånsomt vaskemiddel og ullprogram, kan jeg ikke ha. Ikke har jeg råd til det heller.
Men noen feller gjenstår: Ullplagg må henges opp med omhu - ellers blir det kratige striper over magen eller en liten pukkel på skuldrene etter uvettig bruk av hjelpemidler, skrukker av for lite risting og vridde ermer særlig når plaggene tørker på vranga.
Nå skriver jeg dette meget hensynsfullt og pedagogisk for ikke å støte noen. Å vaske og tørke ulltøy kan læres - kanskje.
Så da min mann spratt opp og sa at han godt kunne henge opp ullvasken, hadde jeg mine bange anelser, men smilte (med undertrykket sikksakk) og takket.
Neste dag gikk jeg i kjelleren. Bokstavelig talt. Jeg syntes jo at opphengingen gikk veldig raskt og smertefritt. Synet som møtte meg var nettopp striper, vrange plagg og vridde ermer. Jeg prøvde ikke engang ikke å si noe. Det bare glapp ut av meg. Min mann ble snurt. Jeg prøvde å glatte over ved å henvise til min far som fortsatt etter 50 års ekteskap vasker ulltøy på 60 grader og hever seg over skånsomme vaskemidler.
Det hjalp ikke før min mor viste frem dagens ullvask noen timer senere. Ikke nok med at min fars ullgenser nå må arves av min nevø på tre år (nå er ihvertfall genseren god og varm). Min mors stripete ullgenser kan ikke engang brukes som bikini.
Vi lo. Selv min mann lo. Min far derimot lo ikke.
Min mor har en egen skittentøyskurv på sin side av sengen. Den vokter hun med sitt liv. Av skade blir man klokere, men aldri klok nok.

Klart som vann

Vann. Lekende og lokkende. Lærende og livgivende.

For en luksus! Ikke nok med at du er utenfor rekkevidde for alle når alt ligger igjen i garderoben. Du kan la vannet dekke ører og være helt absorbert i egne tanker, pust og bevegelser. La ting ta sin tid, og i motsetning til før ikke ha fokus på at ingen drukner, alle vasker håret og får på seg underbuksa.
Nå har jeg svømt jevnlig i noen uker.
Jeg tenker litt på å telle lengder, ser litt på vinduene og himmelen på den sørlige kortveggen, litt på dørrekka høyt oppe på den nordlige kortveggen og litt på bunnen og enden av bassenget. Tankene vandrer, og når jeg klarer å svømme sakte og ettertenksomt er svømming nesten som en meditasjon.
Bonusen er å gå i det varme barnebassenget, frem og tilbke, forlengs og baklengs, kjenne hvordan vekten beveger seg fra hofte til hofte, ned i knærne og foten. Armene og overkroppen hjelper til, mens de hviler. Hodet og synet også. Der går jeg i min egen verden og kjenner meg hel og glad og grasiøs.
Det er aldri travelt. Når huden ser vablete ut, er det nok. Da har jeg som regel fått tid til å gå noen turer frem og tilbake i det varme bassenget. Der er jeg ikke redd for å falle og slå meg. Nå skjønner jeg barns begeistring for bevegelse. Det er vidunderlig å knekke koden!
Alle svømmerne har sin stil. Alt som er under overflaten er litt hemmelig. Noen siger fremover som store skilpadder, noen beveger seg raskt og rett i overflaten, noen ligger som drivankre, noen sparker symmetrisk og noen slærker med det ene beinet. Nesten ingen bruker badehetter. Men svømmebriller for å skåne øynene og puste ut under vann føles bedre enn å strekke opp nakken og holde hodet over vann.
Den første gangen jeg var der, ble jeg overrasket over hvor mange eldre svømmere det var. Det er damer over 80 år - og i garderoben ser du alle varianter fra små stramme druer til skrukkete svisker. Det verste (eller beste) er at mange av de eldste er kvikke som lopper. Å se mangfoldet er sunt, tenker jeg. Det setter livet i perspektiv og det innbyr til de beste (og korteste) samtaler
Min datter på 18 år nekter å tro at Bestemor kan svømme. Hun mener at jeg må ta et bilde av Bestemor i badedrakt for å ha bevis. Men å fomle med en mobil i svømmehallen når du har mer enn nok med å konse på å holde balansen - jeg tror ikke det.
- Hun svømmer jo som en fisk, blåser en av Bestemors venninner som vi ofte møter.
Å gå i svømmehallen er grenseoverskridende for en selv, sosialt og minner om hvor viktig det er å leke og utforske - uansett hvor gammel du er. For selv om du til vanlig er som et klumpete panserkjøretøy på land, er du alltid en perfekt sportsbil under overflaten. Snart er vel vannet det eneste stedet der du er overlatt til deg selv og der du ikke kan lyve for andre. Befriende rett og slett.

torsdag 3. april 2014

Rapport fra slagmarken

Vi vet lite om hva hjernen er i stand til. Derfor har jeg meldt meg som forsøkskanin.

"Datatrening og plastisitet etter slag" er forsøksprosjektets tittel. Lovende, synes jeg som har holdt på med ettervirkningene av slag i en fem års tid. Og faktisk relevant for mange ettersom livet er en eneste lang endringsprosess. Det er bare unge folk som tror at livet varer evig og ikke har noen overraskelser i bakhånd. Tro meg, jeg har vært der.
Allerede i MR-maskinen burde jeg skjønt at dette ville bli en reise. Tilfeldigvis ble jeg liggende å høre på en radiodokumentar om den franske flypioneren og forfatteren Antoine Saint-Exupéry (1900-1944). Han var selvfølgelig adelig (hans fulle navn er Antoine Marie Jean-Baptiste Roger, comte de Saint-Exupéry). Det hjelper å være født med god selvfølelse for å leve ut sine lidenskaper. Faren døde av slag før Antoine var fire år, hvilket etterlot mor og fem barn i relativ fattigdom. Det sies at han var oppe i et fly som 12-åring. Han mistet sin to år yngre bror i en alder av 17 år - og var da eneste "mann" i familien.
Militæret og flyvningen ble hans redning. Allerede før 2. verdenskrig var han en suksessrik flyver, og fløy med internasjonal post i Europa, Afrika og Sør-Amerika. Han overlevde et styrt i den egyptiske ørkenen i 1935, men ikke som kampflyver for de allierte under krigen. Viktigst av alt; flyvningen og det å se verden og menneskene utenfra var kanskje Saint-Exupérys viktigste bidrag til oss.
"I have no right, by anything I do or say, to demean a human being in his own eyes. What matters is not what I think of him; it is what he thinks of himself. To undermine a man´s selfrespect is a sin," skriver forfatteren og flypioneren.
Så der lå jeg da, musestille med lukkede øyne i deb trange MR-tunnelen, og lot tankene vandre til et annet liv.
Det var ikke før etterpå jeg fikk skjemaene - et Selvvurderingshefte og ett om Dagliglivets hukommelse. Først ble jeg gretten - for i det første var tema tristhet, pessimisme, mislykkethet, tap av glede, skyldfølelse, å mislike seg selv, følelsen av å bli straffet, selvkritiskhet, selvmordstanker, gråt, rastløshet, tap av interesse, ubesluttsomhet, verdiløshet, tap av energi, endringer i søvnmønster, irritablilitet, endringer i matlysten, konsentrrasjonsvansker, tretthet og utmattelse, samt tap av seksuell interesse. For hvert tema var det fire svaralternativer. De gikk fra galt til verre.
- Tenk om du hadde blitt som en kanin! Kan du ikke krysse av for MER interesse for sex? kommenterte mannen min.
Min mor lo så hun holdt på å dette ut av bilen.
Her snakker vi om en godt voksen dame som ofte skrur på feil plate, tuller med høyre og venstre og ALLTIID glemmer igjen noe eller glemmer hvor hun har lagt nøklene. Dette kunne du nemlig krysse av for i skjemaet om Dagliglivets hukommelse - i tillegg til tema som orientering og gjenkjennelse, kronologi og rutiner, å glemmme hva man har lest eller gjenfortelling av samme historie flere ganger.
Svaralternativene er alt annet enn oppløftende. Ja, jeg vil si det så sterkt at var du ikke deprimert før, så blir du det ihvertfall av å krysse deg gjennom skjemaene.
Nå er ikke slag noe du ønsker deg, men noe godt kommer også ut av det. Det gjelder ikke å fokusere på begrensningene - noen vil det naturligvis være. Løft blikket mot alle de nye opplevelsene du står foran. Depresjon og tårer er en naturlig reaksjon når livet snus på hodet.
Det mest tankevekkende med skjemaene er hva de sier om omverdenens syn på slag og de som skal gjennom det. Ferdig med henne, liksom. Jeg kan nesten høre lyden av hender som klappes mot hverandre etter at man har ordnet opp.
Stakkars, sier blikkene, ikke minst når de treffer familien min. Jeg kunne sagt det samme om dem: Stakkars som ikke vet at livet når som helst kan snus på hodet. At vi ikke kan ta noe for gitt. Og at det gjelder å glede seg hver dag.
Jeg kom i prat med en gammel dame på et venteværelse i går. Etter noen innledende runder kom det frem at hun var en av fem søstre. De hadde blitt foreldreløse da den yngste var ni år og den eldste var 19.
- Vi har alltid holdt sammen, sa damen.
Tenk for en gave midt i tragedien!
Ingen har rett til å gjøre andre mindre. Jeg tror heller ikke at det er hensikten med forskningsprosjektet. Dessverre kan det virke slik.

torsdag 6. februar 2014

Krigersk

Å forstå hvor og hvordan du kan sette premisser er avgjørende. Hva skal til for å komme i posisjon?

Alle offentlig ansatte fastleger vet hva jeg snakker om. Kan de reservere seg mot å henvise til abort - og samtidig gå mot norsk lov og lønnes av det offentlige?
Det er lett å si nei. Vi ønsker oss ikke tilbake til strikkepinner og komiteer som skal avgjøre kvinners skjebne. Og vi vil ikke betale lønn for noen hvis skjønn får slike konsekvenser.
Samtidig: er det ikke fare på ferde hvis enkeltmennesker ikke kan følge sin overbevisning i et offentlig system? Og er det dumt å møte motbør når noen vurderer abort? Det er forskjell på en 15- og en 25-åring. Og livet byr i blant på bonuser der man minst venter det.
Jeg ble svar skyldig da min datter kom hjem, opprørt over at klassen ikke fikk sitte inne og spise mat og gjøre lekser i storefri. Alle argumenter ble tatt i bruk for å overbevise henne om at lærerne hadde retten til å bestemme.
- Men mamma, de prøvde også å overbevise verden om at Nelson Mandela tok feil - og han hadde rett. Hvis jeg skriver et opprop og alle forplikter seg til å følge visse regler, da kan de vel ikke nekte oss å sitte inne, spurte hun.
Tja. Innerst inne tviler jeg på om hun får gjennomslag, men hvis snusfornuften skal ta oss allerede når vi er tenåringer, hva slags Norge får vi da?
Om noen uker skal jeg i et møte med NAV om arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.
- Gruer du deg? spurte mannen min, med tanke på tidligere møter der tårene har flommet.
- Nei, sa jeg. - Slaget kan jeg ikke gjøre mer med enn det jeg allerede gjør. Og hvis legen og NAVs vurdering er en annen enn min, kan jeg ikke gjøre annet enn å ta det til etterretning.
Jeg er ikke i posisjon til å sette premisser i forhold til NAV akkurat nå. Men jeg begynner å kommme i posisjon til å akkedere og tøye grenser, og dét oppleves som en seier. Det pussige er at jeg den siste uken har øvd meg på krigerposisjon (en slags saks med en ene foten fremover og den bakerste foten vridd til siden) og knebøy. Det varsler en robusthet og en sårbarhet. Det er jeg sikker på at det også gjør hos fastleger og min datter. Ingen skal ta andres svar for god fisk!
Jeg tviler ikke på den gode intensjonen, på hensynet til andre. Men det å kjenne etter og finne ut hva jeg egentlig synes og gi uttrykk for det, er en bonus - og som min datter sier "det som skiller demokratiet fra et totalitært system".
Sosialmedisiner Per Fugelli maner til ulydighet. Det er lett å lulle seg inn i kosen og nøye seg med å følge reglene. Å være ulydig koster. Ingen vil ha en småstein i skoen. Hvor mange er villige til å være den steinen?

tirsdag 21. januar 2014

Begrenset varighet

Sorg går ut på dato. Selv for de som rammes av den.

Nå har det gått snart fem år siden jeg fikk slag. Jeg tenker ikke lenger så mye på slaget eller tiden som går. Det er rart hvordan livet sakte dreier seg til å bli et annet. Ikke så å forstå at jeg ikke lenger tenker at det skjer fremskritt, men at de går i så sakte tempo at de er usynlige for andre enn meg.
Det er som overgangen fra vinter til sommer. Til å begynnne med blir dagen noen minuttter lenger - og du merker i grunn ingenting før det plutselig går opp for deg at du har en time og 16 minutter lenger dag. I Bodø er dagen nesten fire timer lenger allerede. Kort dag fortsatt, men det varer ikke lenge! Snart må mørket og kulden gi tapt.
Den danske tenker Søren Kierkegaard blir kreditert for sitatet: "Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs." Jeg har lenger og lenger distanse til endringen i mitt liv. Nå kan jeg begynne å forstå hva den har gjort med meg. Det føles som vår.
Å få slag er som å gå fra 100 til null. Så skal du fatte, og da er du nede i minus 100. Det å fatte og forsone seg er den største jobben jeg har gjort. Først da er du klar til å gå videre. Mange ser slag som et tilbakesteg. Jeg har kommet til at det er en snarvei. Noen spurte meg om jeg ikke ville være slaget foruten. Dårlig balanse, manglende syn og hørsel og sein tale er en dårlig deal, men om jeg vil være foruten innsikten som også følger... Hmmm, det må jeg tenke litt på.
Begge mine barn ble født med stor dramatikk. Da de var små, tror jeg det gjorde meg enda lykkeligere over at de levde og vokste. De gjorde meg til et litt mer ydmykt menneske, et mer fornøyd menneske - klar over at ingenting er en selvfølge. Men det handlet om DEM og mindre om MEG. Jeg kunne legge det bak meg. De lever med det.
Slaget handler om meg. Det er jeg som finner veien rundt og videre. Samtidig har det også konsekvenser for de andre rundt meg. Men det har jeg bare såvidt skrapt i overflaten av. Det handler om dem.
I endringen ligger også en frigjøring og en ny definisjon av lykke. Det er mye jeg ikke lenger bryr meg om, men samtidig kjenner jeg shoppinginstinktet klø og uttrykksbehovet bli mer mangfoldig.
Jeg kjenner en dragning mot levd liv, kunst og mennesker. Jeg ser skjønnhet i andre ting enn før, ikke A4-skjønnhet, ikke perfeksjon, men i nødvendighet og tilpasning; sopp som tærer på en stamme, lys som skifter fokus, kontrasten mellom det temmede og det ville, andres løsninger og det bevisste slurv.
Jeg har satt ned foten for en del valg i livet, men holder beinhardt på noen få. Pragmatisk og kompromissløs på en gang, men mest av alt er jeg glad. Sorg sitter i kroppen. Jeg er glad ene og alene fordi sorgen er i ferd med å stilne. Det tar tid å finne plass til den, men det er også alt.