torsdag 29. mai 2014

With A Little Help

Noe av det fineste med å få slag er at de fleste gjerne strekker ut en hånd.

Jeg skal ærlig innrømme at det tok meg noen år å be om hjelp. Nå derimot har jeg lært at det ikke er noen skam - og at det meste går fortere og det blir mer enn godt nok. Jeg har etterhvert ikke tall på hvor mange taxisjåfører som har tilbudt meg en arm på vei ut eller inn av en bil.
Snekkerne laget en super platting og trapp med gelender som har blitt svart av møkk og tunge hender. Da alt var ferdig, måtte de til overmål leie meg sakte rundt for å se. Nå sitter jeg der hver dag og drikker kaffe og gleder meg over stauder og busker.
Elektrikerne nikker forståelsesfullt når jeg forteller hvor redd jeg har blitt for strøm.
- Bendik var inne til observasjon etter en karamell senest sist uke, forteller den mest erfarne av dem, en sann problemløser når de ikke finner noen kabel fra utelyset som ikke har virket på ti år.
Her om dagen hadde jeg bestemt meg for å gå (med staver) fra logopeden til tannlegen, gjennom Oslo sentrum. En mann forbarmet seg over meg da jeg skulle over en tofelts vei med trikkeskinner ved Oslo sentralstasjon. Det var nok til at jeg ombestemte meg - og ville ta en taxi videre opp til Akershus festning der tannlegen holder til. På den andre siden av plassen stod en gjeng med karer som ikke så ut som mors beste barn. Den ene tok hastig farvel - og satte kurs mot meg.
Jaja, tenkte jeg. Ikke kan jeg løpe og ikke kan jeg bite fra meg. Her er det bare å legge seg ned og spille død.
Men fyren smilte fra øre til øre og ga meg armen. Han spurte om jeg ville ha følge over gaten. Det har blitt sittende i meg - både hans generøse tilbud og mitt sneversyn.
For jeg har oppplevd at folk har sagt nei. Senest da jeg var på vei opp fra garderoben etter svømming og spurte en tilfeldig forbipasserende om han kunne gi meg en arm bort til gelenderet, en avstand på max seks meter.
- Nei, sa han og gikk videre.
Jeg ble verken bedrøvet eller sint - bare litt... overrasket. Først tenkte jeg på hva som hadde utløst hans kontante nei. Var jeg litt for eplekjekk? I for godt humør? Kom jeg for brått på? Dernest var min reaksjon bare dyp medfølelse - stakkars!
Det som slår meg er hvordan min hjelpesløshet utløser en mulighet for å hjelpe - og det har alle behov for. For de fleste mennesker er det godt å kunne bidra. Jeg møtte en kvinne som nylig hadde fått slag. Jeg så en kvinne omtumlet av sin livs kilevink. Hun så at jeg slet med å få til tydelig tale - og viste meg en rekke øvelser for å bli bedre. At hun selv var i knestående, var underordnet
Min ubehjelpelige fremferd gir rom for de mest personlige samtaler - om tap, redsler, skjebner, vanskeligheter, savn og sorg. Noen ganger kan utvekslingen komme på den tiden det tar å krysse en vei. Andre ganger kan det ta timer, dager og år. Det rareste er at ALLE har noe de sliter med i livene sine.
Det eneste jeg kan gjøre er å lytte og anerkjenne. Smerten er alle alene om. Vanskelighetene må vi overkomme selv.