mandag 12. desember 2011

Frihet

Jeg kan ennå huske følelsen av frihet. Lappen! Kunne ta bilen og kjøre hvor jeg ville, når jeg ville. Den følelsen vil jeg ha igjen.
Oppkjøringen skjedde tre dager etter min 18-års dag, slik det var for oss som bodde langt fra folk. Riktignok hadde jeg kjørt bil i mange år, men så langt på gårdsveien, med voksne eller ulovlig. Det siste skjedde ikke så mange ganger, jeg var jo tross alt en ganske lydig jente.
Men ikke lydigere enn at jeg rakk å kræsje - slik kjørelæreren hadde forutsagt - innen måneden var omme. Det skjedde i en sving og det var masse snø. Jeg husker ikke annet enn at skjermen bulket seg inn og punkterte forhjulet, at jeg påtok meg all skyld, at min far røsket skjermen ut og skiftet dekket og at jeg kjørte videre til min beste venninne i Drøbak uten å få kjeft. Når jeg tenker på det i dag, var det litt av en bragd ikke å kjefte og la meg kjøre videre.
Min far var ikke så stoisk da min søster kræsjet med min mor noen år senere og han satt bak avisen.
- Eh, sa min søster. - Jeg tror ikke pappa hørte...
- Æææ hørrt de´, sa min far med ettertrykk.
Da hadde vi sannsynligvis kræsjet så mange ganger at han var lei av å ordne opp. Det fortsetter - og sannelig er han på pletten fortsatt.
- Hver gang jeg har fått nakketak på livet, vrir det seg unna, sier min mor som snart fyller 70 år.
For hånd i hånd med friheten går kræsjlandingen. På fint kalles det erfaring. Det er det man blir klokere av.
Jeg elsker å kjøre bil og har kræsjet ettertrykkelig denne gang. Riktignok ikke totalhavari, men har fått skiftet dekk og er i ferd med å rette ut skjermen. I snart tre år har jeg ikke hatt lov - eller lyst - til å bruke bil, men kjører min fars gressklipper mest på plen, bil på gårdsveier og sykler på tre hjul i trafikk. Samsynet er i ferd med å kommme tilbake. Verden er enkel, bokstavelig talt, og jeg må sjeldnere nedi med hånda. Neste milepæl er lappen!
Jeg kommer til å kjøre som ei gammal kjerring. Tanken på 140 km/t i mørket får meg til å grøsse. Det gjorde det ikke før. Selv tanken på 80 km/t er nå drøy. Jeg kan huske meg selv i 20-årene, hvordan jeg så kvinner som var ti år eldre og tenkte: hvordan kan de la seg selv forfalle slik?
Nå vet jeg at det skjer helt av seg selv. Man trenger ikke anstrenge seg det minste. Slik er det med alle ting i livet: Here today, gone tomorrow.
Min mann ler - og råkjører.
- Jeg visste at du ville si at her kan det være glatt!
Triumfen i stemmen er ikke til å ta feil av. Før var det han som var pingla. Nå er det meg. Og min mor som ellers aldri banner.
- Må du kjøre så jævlig fort? sier hun og holder seg fast mens min søster (rå)kjører.
Jeg tror jeg er ferdig med råkjøringa. Men friheten til å kjøre hvor jeg vil, når jeg vil - den vil jeg ha tilbake. Om det så blir sneglekjøring i dagslys med hyppige pauser. Jeg vil sitte bak rattet selv, justere tennpluggen med øredobben og rygge til det knaser. Jeg vil kjøre til Hvaler en vinterdag bare for å se på havet. Jeg vil synge høyt og skingrende til Hakkebakkeskogen uten et barn i sikte. Og jeg vil fylle bilen med god mat og alt vi trenger. Bil er frihet. Og nå vil jeg ha lappen!
Desember 2011

torsdag 8. desember 2011

Speed

I arbeidslivet går alt raskere. Forveksler vi hastighet med kvalitet?

De smarteste folka jeg kjenner sitter mye stille. Det er som om langsomheten tvinger frem andre tanker, en annen refleksjon, der målet er prosessen og ikke nødvendigvis å komme i mål.
Når jeg samtidig ser hvor stor betydning hastighet og tilgjengelighet har, blir jeg betenkt. Jeg er blitt treig, bruker mye tid på enkle fysiske oppgaver - men opplever samtidig at jeg tenker like raskt som før. Kanskje til og med "ser" jeg ting bedre. Det kalles erfaring.
På Ted snakker den amerikanske psykologiprofessor Barry Schwartz om sammenhengen mellom moralsk evne og moralsk vilje, mellom erfaring og visdom. Han siterer president Barack Obama om å gjøre de riktige tingene og mener at regler stanser oss i å tenke selv, at regler hindrer oss i å improvisere, at regler fremmer middelmådighet. Du trenger ikke å være brilliant for å være klok, men du trenger å bry deg om andre.
Hva om menneskelig output blir mindre som følge av effektivitet og hastighet? Kanskje treig jobbing er bedre enn rask jobbing?
Jeg skriver ikke så fort som før, men jeg tenker klarere. Min erfaring har lært meg å bry meg. Ikke fordi jeg er så smart eller at det er så smart, men fordi jeg vet noe mer om det å være menneske. Livet er langt og mangfoldig. Jeg begynner å lære meg å se forbi og se folk. Det hender at jeg tenker at det er fordi jeg har tid.
Det er med andre ord ikke hastigheten som er utslagsgivende. For treig må jeg nok regne med å være en god stund til. Jeg har lært meg mer om det å ta seg tid. Hvis noen tuter på meg i et gangfelt, går det enda saktere. Hvis noen går fra bordet mens jeg er midt i middagen, spiser jeg bare videre. Hvis noen glemmer at vi allerede har vært gjennom et tema, prøver jeg å la det gå.
Det hjelper at jeg definerer problemet som andres - ikke mitt. Jeg ser alle som skjøre kloder i store, likegyldige univers. Alle er sitt eget sentrum. Da er det godt å tenke på Barack Obamas ord om å legge bort barnslige sysler og gjøre de riktige tingene. Barry Schwartz er enda tydeligere. Det eneste du kan gjøre i en stadig raskere og sammensatt verden er å være et moralsk forbilde.
Å gjøre moralsk rett er noe du lærer av de som går foran med et godt eksempel. Jeg har vært heldig og møtt noen. Det eneste vi kan håpe på er at vi selv rekker å lære nok til å bli en slik. Da er verken speed eller effektivitet avgjørende. Erfaringen og empatien er.

Desember 2011

søndag 4. desember 2011

Tilbake til start

Torsdag var en milepæl - og jeg visste det ikke før etterpå.

Jeg visste heller ikke for et år siden at det ikke finnes noen fasitsvar, annet enn de vi kan se tilbake på. Etter som årene går vet du hvilke valg som er rette og gale. Eller ihvertfall hvor de har ført deg hen. Steve Jobs kalte det "connecting the dots" i sin tale til 1.års studentene på Stanford-universitetet i 2005. Han snakket om å droppe ut av universitetet, om å få sparken og om å stå ansikt til ansikt med døden - og hvordan disse tunge tingene har bidratt til å gi ham retning.
- Stay hungry. Stay foolish, sa han og oppfordret studentene til å følge hjertet.
For ganske nøyaktig ett år siden tok jeg en beslutning om å begynne en blogg. Da hadde jeg vært på julebord sammen med venninner fra studietiden, og opplevde at jeg så dem og deres mer eller mindre bevisste sorger med nye øyne. Siden har jeg observert livet og forsøkt å skrive om det jeg har sett.
Det har vært et tungt år, og jeg er på tampen av en reboot. Sneversynet er påfallende, men bedrer seg etter hvert. Foreløpig kan jeg verken se eller gå som før, men det endrer seg stadig. Jeg har gått fra syk tik skadet og skjønt at jeg må jobbe rundt skaden, sirkle meg inn så og si.
Noen av de andre har også gjort en omstart. Men jeg tror ikke det er noe vi gjør helt frivillig. Omstendighetene gir oss ikke noe valg. Det er vondt, det er jævlig, det tar tid, men vi må.
Det mest interessante med årets julebord var at tre stykker ikke kunne - alt fordi jobbben krevde noe annet. Det er en luksus å kunne si nei til jobben. De fleste av oss er ikke der, vil ikke være der. På jobben er vi viktige. Ting står og faller med oss. Tror vi. Og tror omgivelsene.
Kommentator David Brooks i New York Times ba i november 2011 folk over 70 år om å se tilbake og analysere sine liv, hvorpå han forsøkte å trekke noen konklusjoner. Folkene som skrev inn, fortalte at om det var noe de angret på var det at de ikke hadde brukt nok tid på sitt privatliv og relasjoner og at de hadde tatt for få sjanser. De angret på at de hadde brukt for mye tid på å få andre til å forandre seg - før de skjønte at det i grunn var nytteløst.
- Dere må vel ha vokst helt sammen nå? sa en venninne til min far da mine foreldre hadde vært gift i 47 år.
Han tenkte seg om et øyeblikk og repliserte:
- Nei, faktisk blir vi mer og mer forskjellige, mer og mer oss selv.
Om han sa det eller om jeg tenkte det, kan jeg i farten ikke si, men om livet gjør oss mer og mer oss selv, øker også vår toleranse og aksept for de vi velger å ha i livene våre. Er vi riktig heldige får vi også kred for å være den vi er på jobben. Men det fordrer også en fleksibilitet begge veier - som f eks gir seg utslag i en omstart. Da skal det en stor porsjon toleranse og ærlighet til. Det er lett å late som når man er ung, men vanskeligere etter som vi blir eldre.
- Jeg har blitt bedre kjent med meg selv og han jeg er gift med, sa en klok kvinne til meg etter at de hadde vært gjennom den reboot som sykdom medfører.
Livet krever at vi går i oss selv og tenker på hvem vi er og hva vi vil være - for oss selv og for andre. Det tvinger noen ganger frem en omstart, antagelig smertefull, ensom og nødvendig. Å lukke øynene er også et valg. Brå skift er en del av livet, og, jeg håper, bedre etterpå. Hvis ikke finnes "svenskeknapper" hos de fleste av oss.

Desember 2011