fredag 27. juli 2012

Justeringer

Jeg har gitt opp egg med rennende plomme. Nå bestiller jeg omelett.

For en amerikansk frokost er alt lov, fra asketisk yoghurt naturell og sunn kornblanding til tjukke pannekaker som har sugd seg fulle av sirup, og blødende rødt kjøtt og fritert tilbehør. Etter å ha prøvd det meste har jeg havnet på western omelett. Den beste så langt har jeg fått hos Martha´s i Ellsworth, Maine: ikke hardstekt og med smeltet ost. Sammen med stekte poteter var det nok til både frokost og lunsj... Men best av alt: spist sakte og veloverveid sølte jeg ikke og ble god og mett.
- Good job, mom! sa servitøren med et anerkjennende smil mot min tomme tallerken som også hadde vært okkupert av to pannekaker.
Jeg smilte også - fordi jeg hadde tatt min tid og tatt lærdom. Deretter gikk jeg sakte ut i bilen uten et fnugg av dårlig samvittighet.
Jeg lærer. Vi lærer. Å leve i det, med det. Justere og justere.
Når vi hører Jan Grønli lese romanen til Herman Melville om kaptein Ahab (eller Akab som du kan lese i en nyere oversettelse) og hans jakt på den hvite hvalen Moby Dick, tenker jeg at den vansirede Ahab og jeg har felles trekk. Vi er begge merket av livet, splintret men ikke døde, men jeg deler ikke hans ønske om hevn. Samtidig kjenner jeg en beundring for hans evne til å innrette seg. Han har boret et hull til beinet som er erstattet av et spisst hvalbein og holder seg fast i en stålkant for ikke å gå overende når sjøen rundt seilskuta er på det villeste. Maken til trass!
Mine justeringer er ikke i nærheten av kaptein Ahabs. Jeg spiser omelett og ligger unna rennende egg. Jeg bestiller mat som kommer i biter, går korte avstander, sørger for at jeg i minst mulig grad er seint ute, legger meg ned, har god tid og sitter med rett rygg. Jeg har lært meg å huske hvor øyeloddet er og ikke minst går jeg aldri ut uten ekstra teip. Justeringene er ikke bare av det praktiske slaget, men omfatter livsanskuelse og estetikk.
Forleden så jeg en skisse til en bro av arkitekten Gaudi. Det er ikke så lenge siden jeg så et av husene hans i Barcelona, uten å skjønne en dritt, bare tenke at dette var rart. Jøss, tenkte jeg nå, det er jo meg. Broen hadde noen rette og noen mer organiske linjer, nesten som avdekkede lårbein. Det interessante var at han hadde fått det krummmede skjelettet til å fremstå som broens sterkeste punkt. Jeg har begynt å se meg selv som en slags " bionic woman" der de skadede stedene er de sterkeste. ("The Bionic Woman" var en tv-serie for tenåringer da jeg bodde i USA på 1970-tallet. En hardt skadet kvinne får superkroppsdeler og blir, selvsagt, en heltinnne.)
Det er en vending på 180 grader. Jeg har vært inne på det før, men jeg registrerer en dragning mot kontraster og finner en symmetri i møtet mellom det perfekte og det vansirede. Perfeksjon kan kjøpes for penger. Men virkelig spennende er det ikke før noen har lagt igjen noe av seg selv.
Vi besøkte en leilighet i går som var perfekt. Kjedelig perfekt, må jeg nesten si. Det var ingenting der som fikk meg til å stusse. Samtidig var vertskapet fulle av de mest fantastiske historier, nesten uten å vite om det selv. Å finne mønstre i eget og andres liv er det mest spennende, uansett om en tar objektivt feil.
- Begravelser er så interessante, sier min mor. - Først da har du fasitsvaret.
Fasitsvaret forandrer seg underveis. Styrker og svakheter bytter plass. Jeg har trodd på egg og bacon. Nå er det omelett som gjelder.

onsdag 11. juli 2012

Gjensyn

I går så jeg bladene på en eføy detaljert fra flere meters hold med begge øynene. Jeg ser verden med nye øyne.

Jeg har vært nærsynt det meste av livet. Slag har gjort meg dobbeltsynt og ubalansert. Nå, etter tre år, begynner det å gå opp for meg hvor viktig synet er.
Syn er en forutsetning for nesten alt, og de fleste av oss tar det som en selvfølge. Derfor er det gledelig at det begynner å virke igjen - og at jeg bygger en ny verden rundt det jeg kan se.
Bevegelse, oppdagelse, utvikling - mye drives av synet. Du blir rett og slett usikker av ikke å kunne se hva som foregår i dine nærmeste omgivelser. Sviktende øyne tar mye krefter, det gjør holdningen lut og vanskelig å løfte hodet. Ørene kommer først. Da bøyer du automatisk ryggen - og blir ustø. Jeg kunne ikke lenger kaste et blikk på speeedometeret for å se hvor fort C kjørte, ei heller se hva han leste og skrev, ikke gjøre vindushopping, se folk på gata, koste smuler på gulvet osv. Nå skjønte jeg hvorfor mitt svaksynte barn ryddet rommet med en rask håndbevegelse over pulten og ned i søpla. Det er faktisk enklere enn å rydde selv om noe går tapt i farten.
Syn er også en drivkraft for nysgjerrigheten. Jeg tror jeg leste et sted at 80 prosent av sanseinntrykkene som får spedbarn til å krabbe og gå kommer gjennom synet. Jeg kjenner hvordan blikket får meg til å rette meg opp og tenke på holdning. Da kommer også balansen. Så enten må jeg lære meg til å leve med syn på ett øye - eller så må jeg fortsette å trene mitt høyre. Som den optimist jeg er, velger jeg det siste.
Jeg er ikke den første eller siste som eventuelt må klare seg med syn på ett øye. Da kan man t.o.m. kjøre bil. Sakte. Siden jeg både har hatt og stokk og briller, blir det helt greit, det også.
Det gjør det selvfølgelig lettere å sette ørene først (yeah, radio!) og trimmer hukommelsen. Du må faktisk huske hvor du gjør av ting - å la blikket sveipe over rommet er ikke nok. Lesing tar tid, det betyr at andre må lese. Heldigvis er jeg en som lærer med ørene! Det skjønte jeg etter en eksamen da vi fikk noe jeg ikke hadde lest og jeg klarte meg bra likevel. Det hjalp jo at jeg likte foreleser Kjell Heggelund som fikk Henrik Wergeland til å skinne.
Fra å ha et øye som stirret rett frem og måtte ha konstant oppmerksomhet med enten fukt eller teip har jeg nå et øye som klarer å lukke seg når jeg vasker håret og som kan være uten lodd til å lukke øyet i perioder. Det er fremgang. Derfor kan jeg være optimist.
Jeg ser konturene av et nytt liv der jeg er mer i midten. Kan hende må jeg fortsatt ha hjelp. Kan hende går det saktere enn før. Men jeg er med.

tirsdag 10. juli 2012

Dobbelt opp

Det første jeg lærte i USA var valgfrihetens tyranni. Deretter lærte jeg ALDRI å bestille forrett.

Det blir bare for mye. Å ta stilling til 20 hyllemeter med dopapir er i meste laget. Jeg trodde det var trygt å velge en bagel fra menyen. Men da skulle du på forhånd vite om du skulle ha kremost? Majones? Sennep? Løk? Agurk? Syltet eller fersk?
I sommer har vi vært i flere matbutikker. De har alt, selv brunost, og gjerne i trippelpakninger. Måtehold er ikke noe slagord, selv om ordfører Bloomberg i New York og plakater på IHOP (International House of Pancakes) tar til orde for å telle kalorier.
Etter å ha bodd i Frankrike var jeg drillet på at middag i det minste var forrett, hovedrett, oster, frukt og kaffe. Litt av hver. I USA lærte jeg fort at en rett var mer enn nok. Glemmer aldri den grillede blekksprut forretten som var nok til hele familien (inkludert to unger som var små). Selv en vanlig sandwich er mer enn jeg klarer å spise. De er overdådige, inneholder alt du kan drømme om og mer til hvis du ønsker det. Eneste fordel er at det aldri er plass til dessert.
I USA ville jeg fort blitt feitere. Her kommer alt i supersize, selv den minste kaffen på Starbucks er kjempediger. Det krever altså en viljestyrke som ikke er sann, for å holde seg noenlunde. I tillegg er bilen det viktigste fremkomstmiddel. Her er få ute og går eller sykler. Det har fått meg til å innse at gleden over å være i bevegelse er en gave. Mange løper selvsagt, men det er et forbigående fenomen. Work-out og løping har et element av tvang. Snart er det ikke tid og ikke alle får det som Barack Obama - at det alltid er noen som vil løpe med deg.
Vi ser på alle de unge og friske kroppene som er intetanende om forfallet som lurer. Slik jeg selv var det. Bare på de 10 årene som er gått siden vi bodde her, synes jeg mange er vesentlig tjukkere. Nå tenker ikke jeg på utseeendet først og fremst, men på alt man utsetter seg for som overvektig. Det handler om smerte - fysisk og psykisk.
Alle aldre har sin sjarm og sine utfordringer. Vi er oss selv hele veien, men i ulik innpakning og med ulike roller å fylle. Overgangene er verst. Overvekt legger sten til byrden.

torsdag 5. juli 2012

Annerledeslandet

Allerede i passkontrollen var det klart. Der var det en egen kø for "Diplomats and Wheelchairs".

På Sicilia glante alle. I USA fortrekker ingen en mine av det som ikke er A4 - med mindre de er barn som ikke vet bedre. Men også her må du ta din plass. Så lenge du er munnrapp eller har annet å vise til, er det "business as usual". Da får jeg heller bære over med at jeg fra tid til annen blir "rullestol". De vanskelige følelsene er inni meg og ikke lett å få øye på for andre.
Jeg var spent på om USA ville vise seg fra en annen side når jeg satt i rullestol, men nei. De skuer deg ikke på hjulene, men på det som sitter i stolen. USA er verdens mest mangfoldige land. Hit kommer all slags folk. De har hatt presidenter som Franklin D. Roosevelt og John F. Kennedy som begge hadde personlig erfaring med sykdom og handikap. Presidentkandidat John McCain kunne ikke løfte armene etter en kræsjlanding og fangenskap under Vietnam-krigen.
"Live Free and Die" kan du lese langs motorveiene trafikkkert av motorsyklister med halve hjelmer, t-skjorte og shorts! Gærninger! sett med skandinaviske øyne. Gærninger! sett med mine øyne. På den annen side: Dette er et mye hardere samfunn enn det norske.
USA har "det beste og det verste" for å si det med min svigerbestemors ord. Er ulykken ute, kan du like godt dø - eller akseptere din skjebne og snu den til din fordel. De er overalt, de som har vært nødt til å forme livet rundt et annet utgangspunkt. De finnes nok hjemme også, vi ser dem bare ikke. Eller de har muligheten til å gjøre seg usynlige.
Å reise er å utsette seg for andres blikk, men det er også å se seg selv i et annet lys. Hjemme finner du fasitsvar. Du lærer deg til å unngå situasjoner. Du ser deg i speilet uten å se. Hjemme ser ikke jeg mine skeivheter. Men de åpenbarer seg her. Fremdeles kjenner jeg meg ikke helt igjen i speilet.
Å gå ned - og opp igjen - gir anseelse i det amerikanske samfunn. De har tillit til alder og erfaring. Jeg har lurt på om vissheten om at man er sin egen lykkes smed, også tvinger frem en solidaritet mellom mennnesker. Nå er det deg, i morgen kan det være meg. Det er ingen hjelp å få av det offentlige. Derfor må folk holde sammen. Jeg har sett slagrammede og andre "raringer" jobbe med å samle sammen handlevogner, pakke matvarer i poser og vente på bussen. Men her er også blinde advokater, Helen Keller og Franklin D, Roosevelt. Det handler ikke bare om penger.
- Du må be om hjelp, vet du. Bare gjennom å akseptere sin avhengighet, kan man bli uavhengig, sier hun vi bor hos. - Ikke bruk tiden din på alt som tar fem ganger så lang tid som før. Spør meg. Det tar meg sekunder å gjøre det du bruker en halv dag på. Gå heller en tur i hagen, les en bok eller ta deg tid til å sitte i en stol. Når jeg bryter sammen, sier mannen min til ungene "nå må dere være snille mot mamma". Så går alt over etter en stund.
Avhengighet er ikke svakhet, det er menneskelighet. Det er derfor vi har egne køer.