mandag 24. september 2012

Ingen armer - men kake!

For at noen skal være store og sterke og hjelpe, må noen være små og be om hjelp.

Akkurat nå er jeg i siste kategori. Det lærer jeg mye av, blant annet å be om hjelp. Forleden skulle jeg gå rundt kvartalet, fra en kaffebar til logoped. Selvsagt ble fortauet stengt: "Vennligst benytt fortau på sen andre siden".
Ja, særlig! Jeg er ennå ikke der hvor veikryssing inngår i mitt repertoar. Derfor stod jeg så stille jeg kunne, som en slags saltvannkrokodille som venter tålmodig på sitt bytte. Han kom, intetanende og med sekk på ryggen. Fordi fortauet var stengt kunne han ikke komme seg unna. Jeg slo til:
- Kan du leie meg forbi kranbilen?
Han kunne ikke annet enn å holde frem armen. Du kan ikke si nei til en sjanglende dame med stokk og ustø gange som er redd for å falle ut i gaten.
Etter kranbilen gikk jeg videre, og fikk tilbud om hjelp fra en ung fyr som åpenbart var oppdradd til å se folk som trenger hjelp.
Det ble et slags gjennombrudd. Nå spør jeg - og utvider dermed min aksjonsradius og mitt potensial for belønning. Jeg har stoppet mødre med barnevogn, raske menn, voksne par, gamle damer og menn med ms. Det er akkurat som jeg utstråler "kan hjelpes", selv de som motvillig sier ja, ender med å følge meg så langt det trengs.
Belønningen er stor. Ikke bare kommer jeg i snakk med hippe frisører, sørgende taxisjåfører, glade menn med ms, mødre i svangerskapspermisjon med god tid, kvinner med raske bein og erfarne hender, rike og fattige, unge og gamle. Jeg lærer om livet for vi kommer alltid i snakk. Og blir stadig overrasket over folks vilje til å hjelpe og til å øse av hva de har på hjertet. Dessuten kan jeg drikke god kaffe, lese blader (se på bilder) og nyte å være ute blant folk. Den nyvunne friheten er fantastisk!
Å be om hjelp er vanskelig. Inntil i sommer var det nesten umulig. Tre år har jeg brukt på å finne en balanse mellom å utfordre meg selv og be om hjelp - og klare det selv.
Først nå har jeg oppdaget at det ene ikke utelukker det andre. Dessuten ser jeg at det går fremover - eller nedover. For tiden vekker jeg beina. Det begynner med å la armene hvile og legge vekten i føttene. Som et lite barn, få kontroll med beina først og deretter engasjere armene. Slik jobber jeg meg fremover. Og oppdagelsen skjer gradvis. Unødvendig å si, men det innebærer en eksentrisk gange. Det må man heve seg over.
- Ikke glem at du gjør andre en tjeneste ved å la dem hjelpe, sa en portugisisk venn mens han så på at jeg slet med å skjære opp kjøtt på tallerkenen. Det endte med at jeg ga ham kniven - og kunne konse om samtale og spising. Også kake!

søndag 16. september 2012

I sansenes vold

Ta en knebøy. Hvor legger du vekten i foten da?

Midt på? I ytterkant? I hælene? Jeg må tenke på hvor vekten ligger, rette meg opp, slappe av i tær og skuldre, puste, skyte hoftene frem, stramme magen, slappe av i rompa og kun tenke på balansen.
Det sier seg selv at det ikke er plass til så mye annet. Samtale, for eksempel, kan jeg bare glemme. Jeg må være fullt og helt tilstede i det jeg gjør. Jeg må være balanse og utvide litt etter litt, først med øynene, deretter med kroppp og underlag.
Det er kanskje en av grunnene til at jeg liker å være alene - eller med få mennesker om gangen. Det gir meg ro til å fokusere på det jeg gjør, på mine egne sanseinntrykk.
Når jeg går, går jeg. Punktum. Mange går for å tenke. Jeg tenker best når jeg ligger helt stille og ikke må bruke krefter på noe annet. Når jeg gjør yoga, er det en slags forenkling. Jeg bruker all oppmerksomhet på pust og innøvde øvelser. Alt får jeg ikke til, men fra gang til gang er det små detaljer som faller på plass.
Her om dagen var jeg i et venterom. Det var fullt av mennesker med vondter, men ikke så vondt at de ikke kunne gå på jobb. Alle var opptatt av enten sine mobiltelefoner, PCer, avis, ukeblad eller TV. Ingen satt og gjorde ingenting - som meg. Siden det var mitt første besøk kom jeg i god tid, datt ned på nærmeste ledige stol og satt som en annen utenforstående og observerte.
Det fikk meg til å tenke på den amerikanske romanforfattern Herman Melvilles harpunist Queequeg. Queequeg er en nobel villmann, en hedning, hinsides skikk og bruk. Tidlig i "Moby-Dick" (utkom 1851) beskrives det hvordan han later som han leser, og samtidig er han den som fullt ut ser sine medmennesker. Han legger blant annet Ishmael, romanens jeg-person, for elsk. Hedningen Queequeg har kanskje ikke ordinære vaner, men moralsk mot og overbærenhet med menneskelig svakhet.
Det er kanskje en ny sanselighet og toleranse jeg står overfor. Det er mye som fremdeles går meg hus forbi. Jeg sender og mottar på en annen frekvens, var for sorger og oppmerksom på følelser. Det har gått opp for meg at det å klynge seg til ting man tror er stabile, sjelden funker. En venstrelegg med to store blåmerker beviser det. Det er som å klatre i et overheng - hvis du prøver å klamre deg fast, faller du ned. Istedet må du skape spenning, finne motsatte krefter i deg selv og hele tiden utfordre etablerte sannheter.
Dette har ikke med alder å gjøre. I perioder av livet har vi mer enn nok. Utfordringen er å gi på ekstra i de forutsigbare periodene og glede seg over endringene. De fører deg nye steder.

onsdag 12. september 2012

Se frem

Hva er forskjellig før og nå?

Spørsmålet kom fra en venn som har kjent meg lenge. Jeg tenker ikke så mye på det - har forlatt den jeg var og er den jeg er. Jeg ser dårligere, hører dårligere og går dårligere. Men det gjør ingenting. Det bare er. Og jeg kan velge.
- Bare boks meg i magen, jeg er sterkere enn noensinne, sier en skakk og skjev venninne som åpenbart ikke tåler noen ting.
Styrke er noe du har inni. Det ligger ikke utenpå. Det er ikke det du har i beina, men det du har i hode og hjerte som definerer deg.
Sant å si er jeg mer opptatt av det som kommer. Det er kanskje et slags selvforsvar, men jeg kjenner styrke risle inn. Det handler om små ting; se øynene på folk, sykle en litt brattere vei hjem, lage mat uten for mye søl, ta en kaffe etter trening og le hjertelig.
- Jeg liker i grunnen den nye deg, sier han jeg elsker.
Det er den største kompliment jeg kunne få.
- Du krangler ikke om bagateller, og vet at jeg gjør så godt jeg kan. Du også, legger han til.
- Du har blitt mye snillere etter at du fikk slag, sier jentene og pusler rundt meg når de tror seg usett. Jeg er heldig fordi jeg har mange som pusler.
Jeg skjønner hva de mener. Livet er for kort til store selskaper og viktige mennesker, til å gjøre ting jeg ikke mener. Jeg sparer på kreftene, derfor unngår jeg situasjoner der innsatsen ikke står i forhold til gevinsten. Jeg tar meg i å være mindre høflig og mer selektiv. Det har kanskje med alder å gjøre også.
Forleden så jeg en samtale mellom livsguru Deepak Chopra og journalist og talkshowvert Oprah Winfrey. Den foregikk på en veranda i Jaipur, India. De snakket (selvsagt) om livet og døden, om fobindelsene mellom bevissthet og kropp.
- Du dør mange ganger gjennom livet. Den ni år gamle gutten som jeg var, er borte, konkluderte Chopra smilende.
Først da han snakket om hva som får deg gjennom livet, kunne du se at han ble ivrig. Han snakket om smerten ved å gå barbent og hvordan en munk hadde sagt at han måtte tenke på foten i luften.
- De tre viktigste tingene du må si til deg selv er: Jeg er fryktløs. Jeg er ikke underlegen noen. Jeg er immun mot kritikk.
Det har jeg tatt ned meg. Jeg er ikke underlagt noen. Derfor kan jeg rette meg opp og se mot det som kommer. Noe kommer.