torsdag 28. juli 2011

LANGDISTANSE

Minst 100.000 mennesker var samlet ved Oslo rådhus på mandag.  Men det er NÅ det begynner.

Et sted rundt 80 familier mistet et medlem 22. juli 2011.  Lag en middag.  Bak et brød.  Klipp en plen.  Luft en hund.  Og etterhvert:  Måk et ekstra inngangsparti.  GJØR noe.
Det er NÅ vi viser omtanke -- og kanskje i år fremover.  Fælt å si det, men når blomstene er visnet og lysene brent ned, det er DA vi ser hvem vi egentlig er.  Alle kan løpe 60-meteren.  Få orker et marathon.
Det vil bli smerte -- og det å forholde seg til andres smerte og utilstrekkelighet er vanskelig.  Nå gjelder det å holde sammen.  De kommer til å trenge tid.  Og så dumt som det høres:  Tiden leger sår.
Sår eller arr er noe vi alle lever med.  Alle som leser intervjuet med siktedes far, skjønner at det gjør siktede også.  Ikke at det på noen måte rettferdigjør hans handlinger, men at det er et wake up-call til alle som velger ikke å bry seg, burde være åpenbart.
Ingen kan ta ansvar for gjerningmannens forbrytelser, men det er som Oslos ordfører Fabian Stang sier: - Vi skal straffe ham med mer raushet, omsorg og kjærlighet.
Det vil kreve mye av oss alle, ikke minst de som forsøker å generalisere, dømme grupper av mennesker basert på enkeltopplevelser.  Det finnes gode og dårlige egg i alle kurver.  Fortreng de dårlige, fokuser på det som er bra!
Verden er full av de som tror de vet hvem du er basert på et øyeblikks inntrykk. De som tror de blir større ved å gjøre andre mindre.  Faktum er at den eneste måten å bli stor på, er å gjøre andre større.  Slik vokser respekt -- og den er helt nødvendig i en verden som blir mindre og mindre og hvor ulikhet er det eneste som er sikkert.
Du kan ikke bekjempe annerledes tenkende ved å lukke grensene og stenge deg inne.  Vi må ta verden inn. Every man is an island, entire of itself.  Every man is part of a continent, part of the main, for å si det litt løselig etter dikteren John Donne.
- Jeg synes du er tøff, sier folk til meg der jeg sjangler avgårde med halve ansiktet lammet.  At jeg har et stykke igjen bekreftes av alle barn som stirrer med åpen munn.  Voksne kikker litt mer stjålent.
- Jeg kan jo ikke gjemme meg bort, sier jeg.  - Da krymper jeg ned til ingenting.
Tårer vil renne -- for familiemedlemmer, venner, kolleger og livet som tok en uventet retning.  La dem renne.  Dette gjør vondt. Blod, svette og tårer, som Churchill ville sagt.  Det finnes ikke noe alternativ.  Smerte er smerte.  Det tar den tiden det tar.  Men lidelse er noe du velger.  Det bestemmer du.

26 Juli 2011

Spørsmål og svar

Kanskje er det riktig at vi aldri får noe svar. Men vi kan ikke la være å spørre hvorfor.

Sannsynligvis har mer enn 92 mennesker bøtet med livet etter fredagens bombe i Oslo sentrum og skytingen på Utøya. Langt de fleste er unge, hvilket gjør tragedien bare enda mer omfattende.
Jeg synes det mest skremmende er den antatte gjerningsmannens rasjonalitet, hans planlegging og hans systematikk. Slikt kan vi ikke verge oss mot. Pressens dekning av katastrofen viser også vår dragning mot de spektakulære bildene fra Oslo sentrum, mens tragedien utviklet seg på en øy i Tyrifjorden.
I en time fikk den antattge gjerningsmannen herje fritt på Utøya, ifølge politiet. Kan noen forestille seg hvordan man kan gå rundt så lenge og bare skyte ned ungdommer? Hva er det han har opplevd som rettferdiggjør en slik handling? Eller skal vi bare avskrive ham som gal og sperre ham inne lengst mulig?
Allerede finnes det grupper på nettet som ivrer for det siste. Øye for øye, tann for tann. Jeg mener ikke at vi skal forstå ham ihjel. Men hva kan vi lære for at dette ikke skal skje igjen?
Ifølge nyhetskilder har den antatte gjerningsmannen sagt at skytingen var smertefull, men nødvendig. Han ser seg selv som en martyr. Det kom ikke til konfrontasjon med politiet. Han skal ha overgitt seg med en gang, og han forklarer seg villig for politiet i tillegg til at han har sagt sitt på nettet. Det var altså ikke et utvendig angrep på Norge, men en av oss som fikk overledning og angrep oss selv.
Snakk om misforståelse! Den antatte gjerningsnannen har ikke oppnådd annet enn å skape en masse lidelse. Og omfanget av den har ennå ikke gått opp for oss - blomsterhav og stearinlys til tross. Denne smerten kommer til å vare i årevis. Derfor er spørsmålene og svarene så viktige.
Familiene som er rammet, kommer til å trenge oss lenge etter at lysene har brent ned. De kommer til å være "brysomme", "vanskelige" og "kravstore" når vi andre har glemt og gått videre i livene våre. Det kommer vi til å gjøre. Sorgen må du klare selv. Vi er bare mennesker. Dessverre.

24. juli 2011

lørdag 23. juli 2011

23. juli 2011

Det går mot 90 drepte på Utøya. Dette markere et skille i norsk liv.

Vi våknet litt tidligere i dag - ikke fordi bikkja var redd for torden, men fordi vi lurte på hvordan det gikk på Utøya. Jeg trodde jeg hørte feil da de på radioen snakket om 80 drepte. Det kunne umulig vøre mer enn åtte!
Det er det. Og jeg tenker på hvordan dette forandrer livet. Ikke bare for de nørmeste, men for mange - og vi er antagelig flere enn vi vet akkurat nå. Det vil være et før og etter.
Krisepsykiater Lars Weiseth snakker om en sorgperiode på to til fem år. Enkel multiplikasjon og det gir mange, mange år med sorg som bare blir sterkere før den blir svakere. Det er som om vi ikke kan begripe.
Det rareste med sorg er at den kommer i blaff. Disse blaffene er ulike fra person til person, og kommer til ulik tid, utløst av ulike ting. Sorg er en naturlig prosess. Ensom, ja, for alle. Utfordringen er å se hverandre i sorgen. Tillate sorgen både hos andre og seg selv. Og aldri glemme at den rammer også de som ikke selv mistet livet.
Jeg tenker på den antatte gjerningsmannen. Han har drept minst 80 unge mennesker på Utøya. Skutt ned. Kledd seg ut som politi. Innkalt til allmøte. Tilsynelatende helt planmessig. Tilsynelatende en mann - som også tilsynelatende står bak eksplosjonen i Regjereringkvartalet i Oslo. Hva slags tanker kan han ha gjort seg underveis? Det er vanskelig å tenke seg at han har reflektert overhodet.
Jeg håper den menneskelige tragedien ikke forsvinner i politikk, ikke blir borte i valgkampen. Mange har fått snudd livet opp ned i dag. For meg er det det livet handler om. Vi skal alle leve videre. Det blir ikke lett for noen.

23. juli 2011

søndag 17. juli 2011

Shoppingkur

Aldri har vi trengt mindre - og shoppet mer.

Tirader om hvor lite vi trengte og fikk i min barndom skal jeg spare dere for. Jeg har selv vært en shoppingqueen av verste skuffe, men er skuffet over effekten av shopping. Det er ikke lenger den samme.
Da jeg endelig fikk kreket meg ut for å svi kredittkortet, ble jeg bare trist. Det skyltes ikke at jeg haddde brukt for mye penger (selv om jeg strengt tatt hadde det), de dyre klesplaggene fikk meg ikke til å smile engang. Helse og lykke kan ikke kjøpes for penger. Jeg var like syk og ulykkelig som før.
Kanskje er det alderen? Siste sjanse til å tro på egen fortreffelighet før man blir innhentet av livet? Eller et middel mot kjedsommelighet?
Folk pluss minus 50 har ofte økonomi - og helse - til å kjøpe hytter, interiører, biler, båter, klær og god mat. De ekspanderer, reiser og går gjennom en ny tenåringsfase. Shopping blir en kur mot kjedsomhet. For penger er bare... penger. Misforstå meg rett. Jeg tror ikke penger i seg selv er problemet, men ikke alle kler penger. Det tar vekk kreativitet og nøysomhet. Resultatet blir skremmende sjelløst og opplagt.
Jeg ser på bilder av Petter som bodde på hytta vår før. Det er mer enn ett bilde der han og hans gjester plirer mot skarp vårsol og drikker kaffe og spiser brødskiver. Jeg vil ikke kalle dem moteikoner. Forskjellen er at han koste seg, bodde her i skogen hele året og kastet ingenting. Hvem har tid til sånt i en tid da alle må sørge for seg og vi blir tutet ørene fulle av at penger og forbruk er nøkkelen til lykke?
Jeg har ryddet her en gang før. Nå var det Cs tur. Et halvt tonn ble kastet, deriblant en gammel grisematkoker som min far mente var perfekt for pølser!
Da lo min mor, og mente at det neppe var noen sak å FÅ minst ti grisematkokere gratis på finn.no mot henting og kanskje til og med et honorar.
Så det er kanskje grenser for nøysomhet. Men ikke for oppfinnsomhet. Jeg klarte å redde en sinkbøtte med hull (!) og en stor en i turkis plast - inspirert av en som lagde utedusj av en frisbee. Dessuten vil jeg ha uthuset litt skakt og skeivt, i Petters ånd så og si. Man tager hvad man haver, selv om panelen går på tvers. Det blir fint nok.
Perfeksjon er kjedelig og uinteressant, enten vi snakker om hus eller antrekk eller folk. Det er noe alle kan kjøpe for penger.

Juli 2011

fredag 15. juli 2011

På bedringens rand

Det går rett vei. På vei over tunet en morgen tok jeg meg i å tenke på diagonalgang.

- Diagonalgang? sa en av ungene.
Så selvfølgelig beveger vi motsatt arm og bein at vi ikke engang tenker over det. Men jeg tenkte altså på det der jeg vraltet i passgang på vei fra do.
Det er ikke det eneste tegn til at tåka letter. Nå ser jeg etter frosk i (kjelller) dusjen og salamander rundt sluket. Da jeg i dag oppdaget frosken med nesa mot veggen i kjellernedgangen, hadde jeg åndsnærværelse til å be C om å hjelpe den helt ut.
- Jeg synes det var en snill og fredelig frosk, sa han etter å ha satt den ut i sitt rette element med hansker på. C altså, ikke frosken.
Det kan C si som har øyne som virker. Da kan man jo se hva frosken pønsker på, og slipper å finne den med tærne innerst i en sandal. Jeg ble ikke så imponert da halve familien hadde sett frosken inne i sandalen uten å nevne det for meg før etterpå.
Jaja. Litt får man tåle. Jeg er ikke lenger så redd når jeg skal sykle - og har faktisk kommet meg til Son, en vei. Det ble ikke is, men kaffe. Dessuten måtte jeg hentes...
- Du er henta, sier folk til meg og da må jeg bare ta farvel.
Utrolig hva man venner seg til etterhvert. Jeg minimerer bruk av venste hånd fordi tommelen får armen til å skjelve, men da jeg i dag stakk venstre hånd ned i varmt oppvaskvann gjorde det vondt - og for to år siden merket jeg ikke engang varmen fra en nystekt loff der jeg holdt den i et fast grep.
Jeg går forøvrig som en ustø skøyteløper, må kjenne etter hvor balansen er og enten gå ned i hockey for å gjenvinne likevekten eller stolpre meg videre mot nærmeste vegg.
Men drømme det gjør jeg. Noen ganger spiller jeg basket, andre ganger sykler jeg til Toppidrettssenteret og løper rundt Sognsvann. Og mellom nedturene innser jeg hvor heldig jeg er. Ikke bare har jeg mange rundt meg, jeg har meg i behold og jeg er underveis til et nytt liv. Det er mye mer enn tenåringene eller Kiwi-sjefen som kjørte fort med båt denne uken. Tenk hvor fort livet snur. Glad og sommerkledt det ene øyeblikket. Død det neste.
Nå kan jeg se helt frem til veien forbi hytta, kanskje 100 meter borte. For et år siden kunne jeg knapt fokusere på det som lå foran meg på bordet. Verden blir større for hver dag. Det er som om jeg er en ferd med å få hode og kropp til å finne sammen igjen. Jeg har handlet mat i fremmede butikker, kjøpt pledd og sett på vedovner - men utrolig sakte og bare med de jeg kjenner aller best. Nå gjelder det å nyte fremgangen og få drømmene til å bli virkelighet. Jeg er på bedringens rand.

(Tittel rappet av JE Vold)

Juli 2011

tirsdag 5. juli 2011

Kjærlighet i sykdommens tid

Kjærlighet overlever ikke omsorg.

Ordene er ikke mine, men de gjorde meg trist - og bekreftet alle mine bangeste anelser. Er det mulig å elske på helt andre premisser enn de man har gått inn i et forhold med?
Det finnes mange eksempler på at det ikke går. Noen ganger har "den syke" gått, andre ganger har hun eller han blitt forlatt. Det krever sin mann (eller kvinne) å bli når alt ser som tristest ut.
- Skulle jeg forlate min kone midt i hennes verste tragedie?
Den norsk-pakistanske taxisjjåføren lo, kanskje av av det absurde i tanken.
- Ja, sier vi, til døden skiller oss ad.
Så enkelt er det ikke lenger, Tenk på vitenskapsmannen Stephen Hawking, forfatteren Finn Carling, brannmann Lasse eller atleten Cato Zahl-Pedersen som alle er i besittelse av en usedvanlig drivkraft. Men hva når ektefellen sjangler, uttrykker seg dårlig eller er blitt en annen. Hvor går grensen?
For det finnes en grense, og den er ulik for hver og en. I en kronikk i VG 1. juli skriver seniorprest Knut S. Bakken at vi må bli flinkere til å leve med gleder og sorger. Tragedier og sorger inntreffer. Så enkelt er det. Vi er bare så sørgelig uforberedt - og den eneste vei ut av sorgen er gjennom den.
Jeg ble eitrende forbanna av overlegens ord til min mann. Det er tungt nok å komme seg gjennom sykdom om ikke man skal forholde seg pessimistisk (eller realistisk) til utfallet. Jada, det finnes et før og etter, men jeg og mine må få lov til selv å finne veien gjennom sorgen - enten vi klarer det sammen eller ikke. Vi skal tross alt leve videre med våre valg.
Folk er forskjellige. Noen har ikke engang et håndkle å kaste inn, andre gir seg ikke selv når håndkledet er tæret bort. Det er ulike strategier, men kreftene må du hente i deg selv. Hvem som er i besittelse av hva, vet man ikke alltid på forhånd. Jeg glemmer aldri lederen av MS-foreningen:
- Hvis jeg hadde kunnet bestemme tidspunktet for min død da jeg fikk diagosen, hadde jeg vært død forlengst, sa han med et smil, vel vitende om hvor dårlige fremtidsutsikter multippel sklerose gir.
Ansikt til ansikt med død eller uførhet tåler vi mer enn vi tror. Ikke glem at dette er en prosess der det gjelder å holde håpet i live. Det tar tid. Din dårlige erfaring eller negative tanker gjelds ikke. Uten en visjon for livet, kort eller langt, dør vi. Det er visjonen vi må holde fast ved.

Juli 2011

mandag 4. juli 2011

Riktig retning

Du snakker bedre og ansiktet er helt annerledes.

Ordene kom fra ML, min lærer på ungdomsskolen. Det er gått mange måneder siden vi møttes sist. Denne gangen var hun ute og sprang med en venninne - jeg var ute og trillet sykkel.
Godt å høre henne si det. Godt å høre hvem som helst si det. For jeg har for lengst glemt at ordene kommer jevnlig fra min mann, kiropraktoren og treneren i tillegg til alle jeg treffer som ikke har sett meg på en stund. Godord preller av som vann på gåsa.
Selv ser jeg ikke en dritt, men merker endring som jeg ikke kan konkretisere - og humørsvingninger. Sistnevnte merker jeg til dels godt, og de tar nesten knekken på meg, som om kroppen må ta igjen for nummenheten ved å gi meg dobbel dose av alt mulig faenskap.
- Jeg skjønner ikke at du ikke gråter, sa Cy til meg den fatale sommeren i New Jersey.
Da var jeg helt uforstående. Nå vet jeg bedre. Jeg tror jeg var for sjokkert til å gråte, for skadet til å fatte omfanget. Eller kanskje var jeg så ute av mitt eget element at jeg instinktivt visste at jeg måtte holde igjen, holde ut, vente.
Det er der jeg må sette inn krefter. For jeg tror faktisk det er der slaget står. Her må man bare holde ut til alt er over - og det gjelder ikke bare meg. Winston Churchill hadde rett. Det er krig, og intet annet er sikkert enn blod, svette og tårer.
Jeg er heldig som har så mange med meg, mange som står meg nær har psykisk og fysisk kondis til å holde følge, ja, selv revisoren til C henger med.
Dette engasjementet er uvurderlig - og kanskje et resultat av vår åpenhet. Det er til å overleve av, til å leve for og jeg håper til aldri å glemme, men til å føre videre. Videre, Blod, svettte og tårer finnes i alles liv.

Juli 2011

søndag 3. juli 2011

Sommeren med sykkel

Målet for sommeren er klart: sykle og kjøpe is.

Det kan synes som en bagatell. For meg er det blodig alvor. Å beherske en sykkel med tre hjul som veier et tonn og som kutter ut hjelpemotoren midt i de bratteste oppoverbakkene er potensielt meget blodig alvor - og det er ikke bare hestebrems som biter hull i huden. Sår oppstår der du minst venter det.
- Ikke ta beina av pedalene! skriker min bedre halvdel der jeg skjener avgårde på humpete skogsveier. I motsetning til en vanlig sykkel kan du ikke legge deg over, men må sitte rett opp og ned og det fføles veldig unaturlig.
Jeg gruet meg forferdelig, etterhvert mindre og mindre, men gruen er der. Av alle ting hjelper det på synet! Jeg må fokusere nært og fjernt. Verden har blitt større og ikke fullt så dobbel. Jeg tror koordinasjonen kommer også. Allerede kan jeg holde sykkelen stille mellom museskrittene, og jeg har oppdaget at bremsing hjelper mot vingling. Heg har også oppdageet giret. Det er jo en veksignelse! Heldigvis er sommeren lang, så jeg kan øve og øve.
Det brenner i venstre arm og hånd og hele ansiktet. Jeg skylder på syklingen. Det hjelper også med ro og TLC (tender love & care). Dessverre går jeg fortsatt som en krøkke, men utedass på den andre siden av tunet og ikke noe å holde seg i, gjør underverker. Må du, så må du. Falle på mykt gress er ingen heksekunst. Det er bare når jeg tror jeg kan holde meg fast at jeg slår meg.
Sånn sett er slag som livet ellers. Det er når du stoler blindt på omgivelsene at du får deg en på trynet. Når du vet at du må stole på deg selv, er du også forberedt på det som kommer.
Sykling er å hengi seg. Du vet at du må stole på tyngdekraften og ikke sette ned beina - heller bremse kontrollert. Det er en prosess å lære dette på nytt, og for min del tar det (for) kang tid. Jeg tenker at dette er noe mange må gjennom; rykk tilbake tik start. Livet har et før og etter; det være seg en skilsmisse, et tillitsbrudd, ufrivillig barnløshet, død eller sykdom. Kunsten er å forstå hva du kan gjenbruke og hva du må lære på nytt.
- Du er i en konstant forhandling der motparten ikke har noe å gi, der du hele tiden må jenke deg, sier C.
En sykkel med tre hjul er en jenking. For to år siden ville jeg ikke bli sett død på tre hjul. Nå er situasjonen en annen. Det er etter. Ennå har jeg ikke situasjonen helt under kontroll, men jeg kommer dit.
Jeg gleder meg til å sykle uten å grue meg. Kanskje vil det gå saktere enn jeg tror. Det er så mye jeg ikke vet. Annet enn at jeg fremdeles nekter å akseptere at etter blir dårligere enn før.

Juli 2011