fredag 23. oktober 2015

No fix

Jeg strøk til lappen igjen. Alt var bedre, men ikke godt nok. Og blir det ikke heller.

Ihvertfall om nevropsykologen får rett.
- Det er seks år siden du fikk slag. Og bedre blir det vel neppe, sa han, hvorpå han la til at jeg selvsagt kunne klage til Fylkesmannen og prøve igjen på et eller annet kystsykehus.
Ergoterapeuten la til:
- Det var jo mye du ikke fikk med deg, særlig når du snakket samtidig. Ikke at det oppstod noen farlige situasjoner, men det kunne det jo ha gjort.
- Jeg syntes ikke du viste noen progresjon i løpet av turen heller. Og du kjørte mot et innkjøring forbudt-skilt, kommenterte kjørelæreren.
Legen kunne ikke komme før halv ett, så han var ikke der. Alle tester viste fremgang, men kjøringa var for dårlig. Jeg var stiv i blikket og lite fleksibel. At jeg kjørte for mopedbil-lappen med maxfart 45 km/t (AM-147), spilte ingen rolle. Helsekravene er de samme som for klasse B (personbil).
Sånn er reglene.
Jeg ble lei meg og skuffet. Måtte felle noen selvmedlidende tårer. Nå er jeg mest sint. Sint fordi dette er en vurdering som blir hengende ved meg og som er så lite løsningsorientert. De har fulgt reglene til punkt og prikke.
Det er kanskje urealistisk å be folk om å utøve skjønn. Men jeg tror mer på skjønn enn på regler. En legevenn fortalte om en nabofrue som til stadighet kræsjet når hun skulle inn i garasjen. En annen fortalte om noen som stilltiende kjørte forbi naboens bil i grøfta fordi alle visste at de fyllekjørte og samtidig bodde slik at de var avhengige av bilen. Det hører med til historiene at bilen var borte neste morgen og at nabofruen som kjørte i veggen, aldri mistet lappen. Så drepte de vel ikke noen helller.
Når jeg kjører sakte og heller venter lenger, er det fordi jeg heller ikke vil drepe noen. Egentlig vil jeg bare kjøre til nærbutikken og handle eller kanskje til en lokal kafe når det er vinter og glatt. Tilpasningsdyktighet er noe som kommer med alder og erfaring, tror jeg. Det er derfor min voksne kjørelærer satte meg på tanken om AM-147 istedet for å legge lista til klasse B. Det ville jeg aldri klart - og ikke ville jeg vært komfortabel med det heller.
Jeg ville nok utøvd skjønn og unnlatt å kjøre på dager med tett snødrev eller på ubrøyta veier. Men det er jo ikke noen problemstilling.
At rehabsykehuset Sunnaas praktiserer "three strikes and out" er jo litt overraskende og nytt for meg. Men det er klart, når en slik vurdering krever tre dagers innleggelse, blir det jo dyrt og for alt jeg vet resulterer det i et renn av trafikkusikre folk som meg.
Å kjøre bil er ingen menneskerett, men du verden så praktisk inntil Uber og de førerløse bilene er å regne med. Det kan jo ta sin tid. I mellomtiden får jeg sykle med stivt tryne og livet som innsats. Det skal jo litt til for å drepe noen med sykkel.

torsdag 22. oktober 2015

1, 2, 3

Jeg er på Sunnaas sykehus for tredje gang for å få lappen. Hver gang tar det tre dager. Og hver gang synes jeg det er helt pyton. Hvorfor det?

Det er ikke folka sin skyld. Jeg blir tatt godt i mot og møter stor forståelse. Ingen stusser over at jeg sjangler, går med stokker og ser pussig ut. Det er de vant til.
Jeg blir spurt om jeg vil ha hjelp og hentet på rommet, om det er ønskelig. I kantina finnes egne traller for de som ikke kan bære brett. I dusjen er det håndtak og gulvet er ikke glatt. Doen har rekkverk. Ei heller er jeg den første i verden som må peile en ny kurs. Selv terrassen er pusset opp og fylt av blomstrende høststauder, selv om barlinden er gul og død og må skiftes ut,
OK, maten er ikke super, men mettende - og brødet er ferskt. Rommmene er spartanske, men rene og helt fine å sove i. Fellesrommene oser ikke av hjemmekos, men det er å forvente. Smaken er jo som baken og det er ikke sikkert at min definisjon av hjemmekos er "comme il faut" heller.
Likevel: jeg må mobilisere alt jeg har for å orke å være her.
Og jeg må være her om det skal bli noe sertifikat.
Etter slaget for seks år siden har fylkeslegen bestemt at jeg ikke har helse til å kjøre bil. Nå må han eller hun overbevises om at jeg er trafikksikker.
Den første gangen jeg prøvde fikk jeg ikke engang kjøre. Jeg gråt som et pisket skinn, men beslutningen på Sunnaas sykehus var nok riktig. Andre gang fikk jeg kjøre, men strøk likevel. Greit nok. Nu jävlar!
Denne gangen er jeg forberedt, har øvelseskjørt med min stoiske søster (- Jeg slapper av i rompa!)og ikke fullt så stoiske mann (Gisping er ikke lov!) og i tillegg tatt en kjøretime med en erfaren kjørelærer ( - Jeg er aldri redd. Men hvis jeg er redd, er det grunn til det!).
Siden sist har jeg møtt en taxisjåfør med en lam arm og vet at du kan kjøre bil med ett øye og uten samsyn (at øynene ser hvert sitt bilde og ikke samarbeider slik at du kan se i 3D). Kjørelæreren har fortalt om mopedbiler med maxfart 45 km/t og førerkort klassse AM-147. Perfekt for meg!
Så sitter jeg her da, henvist fra fastlegen og prisgitt fagfolka. To dager med venting kan ta luven av den mest iherdige. For her tar førerkortvurdering tre dager.
Jeg kom som avtalt før klokken ti onsdag. Først satt jeg nesten tre timer i fellesrommet og ventet på at rommet skulle bli klart. Riktignok ble jeg "tatt imot" av en sykepleier. Det tok ti minutter. Legen kom ved 14-tiden, tok noen fysiske tester (fingre mot nesen med lukkede øyne, tromming med fingre, vending av hender, tramping med føttter, gange), blodtrykk og samtalte hyggelig med meg. Det tok max en halvtime. Resten av dagen leste jeg en bok, aviser og noen gamle Se&Hør.
Torsdag fikk jeg en halvtime med nevropsykologen før lunsj. Da fikk jeg streke fra 1 til 2 til 3 osv. og fra 1 til A til 2 til B osv. Deretter plasserte jeg metallpinner i tilpassede "nøklehull". Han fant ut at høyre hånd var vesentlig raskere enn sist, men ikke venstre.
Slik går no dagan.
Fredag skal jeg kjøre.
Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes dette er bortkastet tid - og penger for sykehuset. Det er selvsagt viktig at man ikke dreper noen med bil. Samtidig er det viktig å bli informert om de mulighetene som finnes. Lykken er ikke førerkort for personbil (klasse B). Jeg trenger ikke å kjøre 100 km/t, men jeg trenger å komme meg til butikken og frakte varene hjem - eller skeie ut med en god kaffe. Om vår, sommer og høst kan jeg sykle. Om vinteren er det kaldt og ofte snø. Da er det bare gærninger som sykler. Bremsene fryser og trynet stivner
Dessuten vil jeg beholde min verdighet og følelse av å være noen. Faktisk tror jeg at jeg insisterer. To dager med ørkesløs venting gjør ikke underverker for selvfølelsen. Rehabilitering handler om å gi mennesker en følelse av mestring på helt nye premisser. Jeg kan ikke være pinlig berørt av at venstrehånden er treig eller at balansen skranter. At høyre øye ikke er som før, er en kjennsgjerning. Førerkortvurdering må handle om å gjøre det beste ut av det - om det så må gå i 45 km/t.

onsdag 21. oktober 2015

På tur

Det var vårkaldt i Oslo. Slaps og glatt. Inni bilen var det varmt og lunt. Jeg visste jo hvor jeg skulle, men det er alltid med en viss forventning jeg setter meg inn. Alle turer er en reise.

Oslo-taxiene er nesten alltid fulle av historier. Jeg har kjørt med en nordlending med lam arm, en Libanon-veteran, en som nylig hadde mista sin kone, en som levde for barnebarnet og datteren og en med dårlig hørsel
- Ja, det passer jo bra. Jeg snakker ganske utydelig, sa jeg og lo.
Han lo ikke. Jeg tror ikke han hørte hva jeg sa.
Så er det de som ikke sier noen ting - før tredje tur. Da kommer det til gjengjeld mye ut om koner og unger og foreldre med slag, om hager under planlegging og firmaer under avvikling, om lange og harde treningsøkter på sykkel og hvorfor de ikke lenger går på ski.
- Nei, det har jeg vokst fra, sa en godt voksen sjåfør.
Jeg vet at det blir en morsom tur når det er hardrockgitaristen som sitter bak rattet. Vi ler fra jeg sjangler meg inn.
- Dritings ennå? sier han med et flir. Og han vet nok hva han snakker om. Dessuten har han en bror som kunne spise et helt brød i ungdommen og som har blitt gærn. Mora lever ikke lenger - heldigvis.
Jeg har møtt gutter fra ungdomsskolen jeg ikke husker navnet på, min barneskolekompis Bård og kvinnelige sjåfører med latter og livserfaring som lastebilsjåfører. Når noen vil be for meg, slår jeg raust ut med armen og sier ja takk, uansett hvilken religion sjåføren bekjenner seg til.

Dennne sjåføren hadde god tid, kjørte sakte ned Sognsveien, over Smestad-krysset, ned Sørkedalsveien og gjennom Majorstukrysset. Han var fra Afghanistan. Han fortalte at han hadde vært hjemme på ferie. Da hadde vi allerede snakket om hvordan det var å forlate sitt eget land og alt og alle man kjenner, hvilken sorg og utfordring det er å begynne på nytt.
- Vet du hva folk i Afghanistan spør om når jeg snakker om Norge? Med all fred og velstand som er her, lurer de på hvordan folk dør. De tror ikke sine egne ører når jeg sier stress og hjerteinfarkt og kreft. I Afghanistan dør folk av skuddskader, bomber og krig, sier sjåføren rolig.
Etter mer enn 30 år med krig er det kanskje ikke så rart at levealderen ifølge National Geographics er 46 år. I areal er Afghanistan dobbelt så stort som Norge. Grensen til Pakistan er nesten like lang som den norske riksgrensen. England, Frankrike, Russland og USA har prøvd å få landet under kontroll - uten hell. Det har jeg selvfølelig funnet ut etterpå.
Hvis jeg hadde bodd i Afghanistan, skulle jeg vært død for lengst.
Istedet gikk jeg ut av bilen i Sporveisgata. Reisen var slutt.

lørdag 3. oktober 2015

Utseendemessig

I seks år har halve ansiktet mitt vært lammet. Et eksentrisk utseende har hatt større konsekvens enn jeg hadde forestilt meg.

Andre har sett et kulerundt og rennende øye, skjev nese og nedad dratt munn, en geip, et forvridd fjes. Bortsett fra et og annet overraskende fotografi, i et speil i forbifarten (- Jøss er det meg?), har jeg sett meg selv innenfra og ut og tenkt at jeg er meg selv. Ikke engang et granskende blikk i speilet har gjort at jeg har sett meg selv sånn som slaget har gjort meg.
Jeg har ant det. Mitt lag med unger har ikke vært der, min kjappe replikk er ikke hørt, mitt direkte blikk har ikke hatt noen effekt. At man blir bedømt på utseendet er strengt tatt ikke overraskende. Forskning viser at vakre og høye mennesker får bedre betalt. Jeg har selv erfart hvor usynlig man blir i rullestol. Da lege, psykolog, ergoterapeut og kjørelærer ved Sunnaas sykehus skulle fortelle meg at bilkjøring var uaktuelt, hadde de satt frem fem stoler i konstellasjon fire på rad mot én. Det var nesten litt parodisk - for det hersket ingen tvil om hvor jeg skulle sitte. Selv Hitler hadde sitt skrivebord på et podium og kunne heve seg over sine besøkende. Eldste trikset i boka! Jeg lo, hvorpå psykologen spratt opp og tilbød seg å bytte plass.
- Åh, unnkyld, sa en mann som fomlet ved melkeskapet i butikken uken etter at en flink kirurg strammet opp høyre del av ansiktet mitt tidlig i juni.
Jeg snudde meg for å se om han snakket til noen andre. Men nei, han sa unnskyld til meg. Min påstand er at det haddde han ikke gjort til en skjevere utgave av meg.
Slik er vi mennesker: Vi blir sjenerte i møte med det uvante. Ikke et øyeblikk tror jeg det er vondt ment (med unntak av Hitler da). Unger er enklere. De bare spør. Hvorfor går du med staver når det ikke er snø? Hvorfor smiler du bare med halvparten av ansiktet?
Voksne er "høfligere". De kikker ikke selv om de undrer seg. Jeg vet ikke om jeg ville tålt at alle spurte, men jeg tåler dårlig at eksentrisiteter forbigås upåaktet. Jeg glemmer aldri den voksne mannen som leide meg tilbake til bordet på en restaurant i Tyrkia. Han sa ingenting, bare holdt ut en tørr og varm neve. Og jeg kunne ikke si takk på tyrkisk engang.
Det krever tid å bli fortrolig med en annen versjon av seg selv. Menneskelivet går i faser, vi går fra å være barn til å bli ungdom, fra å være ungdom til å bli unge voksne, fra å være ung voksen til å bli en eller to eller mange og enda flere. Alle overganger er krevende, og stort sett har vi tid til å gå fra det ene til det andre. De brå kastene er en egen øvelse, eller som Nietszche (eller hvordan det nå staves) sa: Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Sånn sett kan vi være glade for motstand, den tvinger frem nye innfallsvinkler såfremt den ikke knekker oss.
Å være uvanlig går på selvtilliten løs. Det var kanskje det som overrasket meg mest etter at ansiktet mitt ble mer normalt. Jeg er den mest fordomsfulle av alle - mot meg. At jeg snakker saktere og sjangler litt gjør ingenting, og selv det er bedre (og bedre) etter operasjonen. Det er akkurat som noe av selvbevisstheten slipper taket. Min mentor kaller det å finne balansen i ubalansen. Han har snakket om det lenge. Jeg har bare ikke klart å begripe det før.
Så nå øvelseskjører jeg med min modige søster. Personlig rekord er 68 km/timen. 140 km/timen er kanskje en saga blott. Men jeg gleder meg til en ny runde på Sunnaas sykehus i slutten av måneden. Da får jeg ihverrtfall se om de har lært.